Barnelek i teknologiens tidsalder

Fetter og kusine skal komme på overnattingsbesøk. Stor stas, jentene våre har gledet seg lenge. Søskenbarna ankommer, og alle fire stormer inn i stua. Der setter de på TV og Playstation og drar opp hver sin Nintendo. Så trykker de i vei og roper oppglødde kommentarer til hverandre.

Etter middag settes lørdagsgodteriet fram, og de gomler sjokolade, seigmenn og popcorn mens de stirrer intenst på de ulike skjermene. Fingrene beveger seg med lynets hastighet. Fremdeles helt topp. Min kjære og jeg observerer fra sidelinjen.

Når godteriene er fortært og de er passe høye på sukker, er det tid for å ta på pysjen og forflytte seg til soverommet der fire sengeplasser er stuet sammen. De spurter opp trappen med latter og skrål og gjør unna kveldsstellet. Så stuper de inn på soverommet, som ser ut som en eneste kjempeseng.

Min kjære og jeg benker oss nede i stua og tenker at nå blir det vel full rulle der oppe i andre etasje. Jeg husker med fryd hvor moro overnattingsbesøk var da jeg var på deres alder. Vi holdt på å rive ned huset noen ganger.
Men nei da, ganske raskt blir det helt stille på soverommet. Jøss, sovnet de så fort?

Jeg kan ikke dy meg. Forsiktig lister jeg meg opp trappa og smugtitter inn døra. Der ligger alle fire i hver sin seng med Nintendoen tett oppunder nesa og trykker konsentrert. Ingen sier et pip. Hæ?! «Jeg trodde dere skulle leke sammen, jeg!» plumper det ut av meg. «Vi gjør jo det. Vi spiller mot hverandre, vel!» er det veslevoksne svaret jeg får. Å ja, jeg visste ikke at det var mulig engang. Så tusler jeg ned igjen og lurer på om dette er normalt.

Plutselig begynner det å ta seg opp der oppe. Volumet stiger, det dunker i gulv og vegger, og det ene latterhylet avløser det andre. Godt. Da kan de altså leke sammen uten teknologi også. Det er helt i orden at de holder på til de slokner i svevet.

Neste dag stikker de faktisk ut frivillig etter frokost og leker. De graver og baser i snøen og har det riktig moro. Noe jeg er svært tilfreds med. Men straks søskenbarna har dratt, sitter jentene våre klistret foran hver sin PC. Søndagstur er helt ut.

Begynner jeg å bli gammel? Er det greit at teknologien har så stor plass i barnas lek og hverdag?

Her om dagen satt tiåringen vår med lekser og skulle besvare noen spørsmål.
«Mamma, hvorfor var biblioteket i Alexandria så viktig?»
«Hva tror du?»
«Aner ikke.»
«Det var i bøkene all kunnskapen var samlet. De hadde ikke PC, internett og google på den tiden, vet du.»
«Å ja.»
«Den gangen for lenge, lenge siden måtte bøkene skrives for hånd, og alle bilder tegnes for hånd. Det var veldig fint og sjeldent å eie en bok.» Jeg kikket drømmende ut i lufta med eldgamle skriftruller og håndskrevne bøker for mitt indre blikk.
Tiåringen så på meg. Så kom det: «Men mamma, du hadde da bøker da du var liten, du. Det har du sagt.»
Ja vel. I hennes hode er det visst bortimot uendelig lenge siden jeg var barn.

Det er temmelig kaldt om dagen. Kanskje jeg bør tilby meg som fossilt brensel?

*

Coach: Hva synes du om barn og teknologi? Hva er bra, og hvor går eventuelt grensen?
Mister de noe av den personlige kontakten, eller er det helt greit?

Jeg ønsker deg en jul med givende personlig kontakt med dem du er glad i!

Den sanne historien om Rudolf

Jeg mottok nettopp historien nedenfor i en e-post fra Bill Harris. Han skriver at han fikk den tilsendt av en venn, men ikke kjenner hvem som har skrevet den. Etter litt googling på nettet ser det ut til at historien i all hovedsak er en riktig gjengivelse av hva som faktisk skjedde. Her er min på-sparket-oversettelse fra engelsk:

Den sanne historien om Rudolf

En mann ved navn Robert (Bob) L. May satt en kald desemberkveld og stirret ut av vinduet i sin trekkfulle leilighet, deprimert og med knust hjerte.
Barbara, hans fireårige datter, satt på fanget hans og gråt stille.

Bobs kone Evelyn var døende av kreft.

Lille Barbara kunne ikke forstå hvorfor mammaen hennes aldri kunne komme hjem. Barbara så opp i farens øyne og spurte: «Hvorfor er ikke mamma sånn som alle andre mammaer?»

Bobs kjever strammet seg, og øynene hans ble oversvømt av tårer.
Datterens spørsmål brakte opp bølger av sorg og fortvilelse, men også sinne. Slik var Bobs livshistorie. Livet hadde alltid vært annerledes for Bob.
Som gutt var han kortvokst og ble ofte plaget av andre gutter.
Han var for liten til å kunne hevde seg i sport. Ofte ble han kalt ting som han helst ikke ville huske. Helt fra barnsben av var han annerledes. Det virket som han aldri passet inn.

Bob fullførte college, giftet seg med sin elskede Evelyn, og var takknemlig for å få jobb som tekstforfatter hos Montgomery Ward under den store depresjonen på trettitallet.
De ble velsignet med en liten datter. Men lykken ble kortvarig. Evelyns kreftsykdom kostet alt de hadde av sparepenger, og nå var Bob og datteren tvunget til å bo i en toroms leilighet i Chicago-slummen. Evelyn døde bare noen få dager før jul i 1938.

Bob kjempet for å gi håp til barnet sitt, som han ikke engang hadde råd til å kjøpe julegave til. Men om han ikke kunne kjøpe en gave, var han fast bestemt på å lage en gave – en eventyrbok!
Bob brukte fantasien til å skape en dyrefigur, og fortalte dyrets historie til lille Barbara for å gi henne trøst og håp.
Om og om igjen fortalte Bob historien, mer levende og utbrodert for hver gang.

Hvem var denne dyrefiguren? Hva handlet historien egentlig om?
Historien Bob May skapte, var hans egen livshistorie i symbolsk form. Dyrefiguren han skapte, var mislykket og utstøtt slik han selv hadde vært.
Figurens navn? Et lite reinsdyr som hette Rudolf, og som hadde en stor skinnende nese.
Bob fikk boken ferdig akkurat i tide til å gi den til sin lille pike på selve juledagen.

Men historien slutter ikke der.

Daglig leder hos Montgomery Ward fikk nyss om den lille eventyrboken og tilbød Bob May et beskjedent beløp for rettighetene til å trykke boken. Ward satte i gang med å trykke «Rudolph the Red-Nosed Reindeer» og delte den ut til barn som besøkte julenissen i butikkene deres.

I 1946 hadde Ward trykket og distribuert mer enn seks millioner kopier av historien om Rudolf.
Samme år ønsket et stort forlag å kjøpe rettighetene fra Ward og trykke en oppdatert versjon av boken. I en vennlig gest uten sidestykke ga administrerende direktør hos Ward alle rettighetene tilbake til Bob May.
Boken ble en bestselger.
Mange leke- og markedsføringsavtaler fulgte i kjølvannet, og Bob May, som nå var gift på nytt og hadde en voksende familie, ble velstående på grunn av historien han skapte for å trøste sin sørgende datter.

Men historien slutter heller ikke der.

Bobs svoger Johnny Marks lagde en sang om Rudolf.
Selv om sangen ble avvist av populære sangere som Bing Crosby og Dinah Shore, ble den spilt inn av den syngende cowboyen Gene Autry.
«Rudolph the Red-Nosed Reindeer» («Rudolf er rød på nesen») kom ut i 1949. Den ble en formidabel suksess og solgte mer enn noen annen julesang, med unntak av «White Christmas».

Kjærlighetsgaven som Bob May lagde til datteren sin for så lenge siden, fortsatte å komme tilbake og velsigne ham gang på gang. Og Bob May lærte, akkurat som hans kjære venn Rudolf, at det å være annerledes slett ikke er så galt. Faktisk kan det være en velsignelse.

*

Coach: Har du noengang følt deg mislykket og annerledes, at du ikke passet inn?
Hva er den skjulte velsignelsen eller gaven i din annerledeshet - perlen i muslingen?

Riktig god jul!

Hva med intensjonen bak?

En av mine kunder fortalte om en hendelse som hadde brent seg fast i henne: Som lita jente ville hun glede bestefar en gang han var på besøk. Hun gikk ut og plukket de vakreste blomstene hun fant, trippet hjem igjen, og rakte buketten pent til bestefar. Med skinnende øyne og forventningsfullt smil så hun opp på ansiktet hans.

Så braket det løs. Bestefaren og foreldrene ble rasende. FY! Slem jente! Hun hadde ødelagt det fineste blomsterbedet til naboen. Hvordan kunne hun finne på noe slikt?! Blomstene ble kastet, og den lille jenta behørig straffet.

Bitre tårer blinket i øyekroken mens kunden – en flott og ressurssterk kvinne på rundt seksti – fortalte om den traumatiske opplevelsen. ALDRI hadde hun glemt denne urettferdigheten.

Noen ganger reagerer vi automatisk på andres handlinger uten å ta oss tid til å undersøke intensjonen som ligger bak. En klønete bemerkning, et feilslått forsøk eller et underlig påfunn kan ha sin rot i de beste intensjoner. Hva skal telle mest: selve handlingen, eller hva personen egentlig hadde til hensikt?

Som relativt fersk i arbeidslivet ble jeg en gang satt til å kvalitetssikre et produkt før det ble sendt ut i markedet. Jeg ønsket å yte mitt beste og gikk løs på oppgaven med stor glød. Produktet ble endevendt, og timene ble mange. Jeg avdekket diverse feil, noen av dem alvorlige, og alt ble rettet opp. Riktig stolt var jeg av min innsats.

Sjokket ble stort da min leders leder plutselig en dag braste inn på kontoret og skjelte meg ut etter noter for å ha overskredet budsjettet. Et budsjett jeg ikke hadde hørt et eneste ord om. Min iherdige og samvittighetsfulle innsats ble knust til et rødt tall nede i hjørnet på et papir. Jeg ble så forferdet at det tok lang tid før jeg kom meg etterpå.

Ikke alle intensjoner er gode, selv om handlingen i seg selv er helt grei. En kompliment kan være et forsøk på å innynde seg eller manipulere. En hjelpende hånd kan ha til hensikt å skape press om gjentjenester. En anbefaling kan gis bare fordi man selv har fordeler av det. Og så videre.

Intensjonene er usynlige, men likevel merkbare. Om vi er våkne. De ligger der som et bakteppe eller en understrøm. Noe usagt, en undertone som siver ut mellom linjene. En slags fargenyanse eller «lukt» som følger handlingen eller ordene.
Vi bruker uttrykk som at «det stinker», eller at «det er ugler i mosen», hvis vi aner en skjult agenda eller tvilsomme intensjoner. Vet vi på den annen side at noe er godt ment, så er vi gjerne mer villig til å se gjennom fingrene med eventuelle uheldige detaljer.

En mor fortalte at hun våknet en natt av en dump lyd fra kjøkkenet. Fortumlet og søvndrukken kom hun seg opp for å sjekke hva det var. På kjøkkenet sto hennes fireårige datter i en sky av mel. Hun hadde nettopp mistet hele melposen i gulvet. Kjøkkenet så ut som et snødekt vinterlandskap. Benken var griset til med melk og egg, og kjøleskapdøra sto på vidt gap. Datteren strålte og slo ut med armene: «Mamma, jeg lager pannekaker til deg!»

Hvordan tror du moren reagerte?

*

Coach: Hvor stor vekt legger du på intensjonen bak en handling, i forhold til selve handlingen?
Hvordan fanger du opp bakenforliggende intensjoner, hva legger du merke til?
Hvor bevisst er du til enhver tid om dine egne intensjoner?

Til å bli inspirert av

Å bli hundeeier har gitt meg mange refleksjoner. Noen av dem tyter ut i denne bloggen.

Her om dagen slo det meg at pelsdyret vårt er en levende manifestasjon av mange egenskaper som står høyt på min liste over verdier.

Xantos er tilstedeværende. Han lever helt og fullt i øyeblikket. Øyne, ører og nese er intenst til stede i alt som skjer. Xantos ligger ikke og surmuler over ting som skjedde i går. Han har altfor mye interessant å følge med på her og nå.

Xantos er glad. Han er så lett å glede. Litt oppmerksomhet og kos, noe snask i matskålen, en runde med favorittleken, en tur ut ... så logrer og peser han, og livet er topp. For ikke å snakke om hver gang noen i familien kommer hjem, da er det julekveld og nyttårsaften på en gang! Det holder å ha vært ute med søpla.

Xantos er nysgjerrig. Det er kjempekult når det skjer noe nytt. Han er alltid klar for å hilse på, se på, snuse på, og kanskje bjeffe på eller løpe etter. Alt kan utforskes. Intet vissent løv som blåser forbi, er uinteressant. Og det er ingen grenser for hvor mange spennende lukter en grøftekant har å by på.

Xantos er leken. Alle hunder og mennesker er potensielle lekekamerater. Og skulle det bli for lite action, kan man alltids erte litt. Hestebæsj på stien er for eksempel ypperlig til det. Da tar man bare en hestepære i munnen, ignorerer «Æsj!» og «Nei!», venter til eieren er en hårsbredd unna, og så spurter man vekk i en stor «ta-meg-om-du-kan»-bue. Deretter stopper man opp i betryggende avstand fra eieren og knasker i vei. Festlig og velsmakende.

Xantos er tillitsfull. Han forventer at livet vil ham godt. Ingen bekymringer for morgendagen der i gården. Xantos tar livet som det kommer, med blid logring, rosa pesetunge og glade bjeff. Og han har det vel egentlig ganske bra hos oss.

Det krever en del å ha hund, og det er ikke til å komme fra at man blir mer bundet. Men jammen gir det mye godt også.

Når jeg ser Xantos løpe av sted med vippende silkeører, høyt hevet palmehale og lette, spenstige steg, så bobler gleden fram inni meg.

Og når jeg tenker på alle de fine egenskapene Xantos har, så blir jeg rett og slett inspirert. Han er på flere måter en modell til etterfølgelse.

*

Coach: Hvilke personlige egenskaper verdsetter du hos andre?
Hvilke kvaliteter er det andre verdsetter ved deg?

Verdien av ditt bidrag

Noen har det slik at når de ser rundt seg, så finner de en flokk med idioter. De jekker seg selv opp ved å se ned på andre og framheve andres feil og mangler.

 

Andre har det slik at når de ser rundt seg, så finner de mengder av folk som er bedre enn dem selv. De drar seg selv ned ved å se opp til andre, sammenlikne seg med dem, og komme til kort.

 

Et indisk sagn (her fritt gjenfortalt) kan tjene til ettertanke i denne sammenheng:

En bonde hadde to vannkrukker. Hver dag gikk han til brønnen, fylte de to krukkene til randen, og bar dem hjem til huset sitt. Den ene krukken hadde et skår som gjorde at den lekket. Innen bonden nådde hjem med dagens vannrasjon, var krukken bare halvfull. Den andre krukken var uskadd og leverte full mengde vann som den skulle, noe den var riktig stolt av. Krukken med skåret skammet seg over at den gjorde så dårlig jobb for bonden.

Tiden gikk, og hver dag kom bonden hjem med en full og en halvfull vannkrukke. Til slutt orket ikke krukken med skåret å være taus om det lenger. Skamfull ba den bonden om unnskyldning for sin tilkortkommenhet, og for at bonden på grunn av lekkasjen måtte slite og bære uten å få full uttelling for det.

Bonden smilte og svarte: «Jeg vet godt at du har et skår som gjør at du lekker. Se på stien der vi går hver dag. Har du lagt merke til alle blomstene som finnes på den siden jeg bærer deg? Hver gang vi vandrer hjem, vanner du frøene jeg har sådd langs stien. Nettopp fordi du er slik du er, kan jeg glede meg over å plukke vakre blomster å pynte huset mitt med hver dag.»

Coach: Hva har du en tendens til å legge merke til hos andre - deres ufullkommenheter eller deres kvaliteter?
Hva ser du lettest hos deg selv?
Hva bidrar du med av verdi som du kanskje ikke tenker over til daglig?

Motivasjonsvitaminer

Ting blir morsommere når man er motivert. Vår åtte måneder gamle valp Xantos er veldig motivert for å gå på tur. Bare han hører ordet «tur», logrer og bjeffer han av pur begeistring. Han går rundt seg selv, og det er en utfordring å få tredd på selen i all den dirrende entusiasmen. 

Denne dagen er ikke noe unntak. Xantos og jeg gjør oss klar for løpetur. Vi får på oss klær og utstyr. Han står sitrende i startgropa når jeg åpner døra.

Så ser han det. REGN. Våte, kalde dråper blåser ned fra en tung og grå himmel. Krise! Xantos' motivasjon søkker som en stein. De ivrig trippende beina blir forvandlet til stive pinner som ikke vil bevege seg. Dørterskelen lar seg ikke overskride.

Matmor på sin side har ingen problemer med motivasjonen. Å ta en løpetur er i hennes hode knyttet til så mange fordeler at regnvær blir en bi-ting oppi det hele.

Resolutt trekker jeg Xantos med meg. Han kommer slepende etter på stive, motvillige bein. Heldigvis er han ingen stor hund. Men selv sju kilo merkes når man har dratt en stund. Hrmf! Dette gidder jeg ikke. For en pyse, det er da ikke farlig å bli litt våt! Han har til og med regndekken på, så hva tuller han med? Min trekking og mine ergerlige tanker hjelper imidlertid lite på Xantos' motivasjon.

Etter en stund slipper jeg ham løs på stien. Kanskje det hjelper? Xantos stopper helt opp og bare ser på meg. Jeg fortsetter et stykke videre. Han står fremdeles bare og glor på meg. Søren også. Her må det sterkere lut til.
Jeg løper ut av syne. Så stiller jeg meg opp og venter. Kikker håpefullt bortover stien og lurer på om han kommer. Teller sekundene.

Min forsvinning gjør noe med Xantos' motivasjon. At matmor blir borte, er verre enn at det regner. Han oppdager at det er mulig å løpe likevel. Etter noen sekunder dukker det opp et lite pelshode med flaksende ører og sølete trommestikkebein borte på stien. Xantos i fullt firsprang etter matmor.

Yes, det virket! Jeg roper ut i spontan begeistring: «BRA, Xantos! Å, så FLINK!» Xantos legger inn et ekstra gir og spurter mot meg. Jeg overøser ham med ros. Han logrer og peser. Regnet er glemt og motivasjonen på topp igjen.

Resten av turen løper Xantos lykkelig av sted i silregnet. Han plasker til og med rett gjennom mange av søledammene. Det vanker mye ros og godord fra matmor. Xantos tar fornøyd imot og legger inn noen ekstra spurter innimellom.

Jeg oppnådde ikke det jeg ønsket med å kjefte og tvinge. Det som virket, var å appellere til et behov, og deretter forsterke og belønne ønsket atferd.

Vi mennesker er i grunnen ikke så forskjellig fra hunder.

Det er motiverende å bli heiet fram.

*

Coach: Hvordan motiverer du deg selv?

Hva har du erfart virker best når du har prøvd å motivere andre?

Hvem skal du lytte til?

Livet byr stadig på situasjoner der vi må velge. Noen valg er enkle. Spør jeg mine døtre om hva de ønsker seg til middag, trenger de ikke tenke engang: «Spagetti!»

Andre valg krever mer. Noen er direkte pinefulle og kan kaste oss inn i grubling, våkenetter og sjelekvaler. Skal – skal ikke. Vi er redd for å velge feil, frykter det ukjente, bekymrer oss for konsekvensene,og tenker på hvordan andre vil reagere.

«Hva vil jeg?» «Hva bør jeg?» «Hva tør jeg?»

Det er ofte nok av dem som er parat til å gi gode råd:

«Bare gjør det!»

«Er du gal? Du kan da ikke finne på noe slikt!»

«Det eneste riktige er at du …»

«Du må ikke la denne sjansen gå fra deg!»

«Nå må du få beina på jorda og tenke fornuftig.»
Og så videre. Meningene kan være mange og sterke.

Hvem eller hva skal du lytte til? Når er andres råd gull verdt, og når er du best tjent med å lytte til deg selv? Æsop tar opp dette temaet i en av sine fabler:

"Mølleren og sønnen hans skulle til byen. De hadde med seg et esel som de skulle selge.

«Nei, se på de to!» ropte ei jente som stod ved veien. «Hvorfor går begge ved siden av eselet? En av dem kunne da ri!» «Det har hun rett i», tenkte mølleren. Han satte sønnen sin opp på eselet.
Et stykke lenger framme møtte de to gamle menn. «Se», sa den ene, «slik er ungdommen nå. Den late guttungen lar faren sin gå. La faren din ri, din dovenpeis!» Mølleren løftet gutten ned og satte seg selv på eselet.
Da de hadde gått et stykke til, møtte de noen kvinner. «For en skam!» ropte de til mølleren. «Du som er stor og sterk, rir. Den lille gutten din må løpe ved siden av.» «Ja, ja», tenkte mølleren, «det er kanskje en skam.» Han løftet gutten opp til seg på eselet, og så red de sammen.
Da kom en mann gående. «To karer på ryggen av det stakkars eselet», sa han. «Det var bedre om dere bar eselet.» «Så har han vel rett», tenkte mølleren. Han bandt sammen beina på eselet, og han og sønnen bar det mellom seg.
Da de kom inn i byen, møtte de mange folk. Alle lo av dem og gjorde narr. Men eselet likte ikke så mye leven. Det spente og sparket. Da de gikk over en bro, ramlet det ut i elva og druknet. Så måtte mølleren og sønnen gå hjem igjen. De hadde verken esel eller penger.
Det er ikke lett å gjøre alle til lags."

Noen ganger er det viktig å kunne stole på seg selv.

Coach: Tenk tilbake på valg du har tatt som viste seg å være gode valg.
Hvordan kom du fram til nettopp disse valgene?
Hvem eller hva lyttet du til?
Hvis du lyttet til deg selv, hvilken stemme eller kraft inni deg var avgjørende?
Hvordan kan dette være til hjelp for deg ved framtidige valg?

Smittsom glede

Jeg har sittet og jobbet konsentrert på kommunikasjonsboka mi hele formiddagen. Har finpusset på kapitlet om kunsten å lytte. «Hvor god lytter er du?» Nå trenger hjernen en pause. Det betyr ut og løpe. Planen er å ta en tur for meg selv først, og deretter ta en ekstra runde med valpen.

I entreen blir jeg møtt av en liten pelskledd fyr som ser på meg med store, bedende øyne. Han stiller seg foran døra, kikker på hundeselen som henger på veggen, og logrer håpefullt. Xantos ønsker å bli hørt. Hvor god lytter er jeg?

Jeg ser på Xantos. I hodet mitt har jeg lyst til å holde på den opprinnelige planen. Han er for liten til å følge mitt tempo i lysløypa. Men Xantos' stille bønn smyger seg forbi hjernen min og klarer å krype helt ned til hjertet. Der tas den imot. Hjertet mitt er villig til å lytte. Hjernen må gi seg. Ok da, så får jeg endre planene mine og ta ham med. Xantos bjeffer og slår nesten kollbøtte av fryd når jeg tar selen ned fra veggen.

I skogen velger jeg stier der Xantos kan gå løs. Vi løper av sted begge to, humper over steiner og røtter, snor oss mellom granlegger og busker, og plasker oss gjennom gjørme og vannpytter. Xantos er overlykkelig. Han fyker fram og tilbake, peser med rosa tunge, og kjører full fres fra begynnelse til slutt. Jeg er imponert, ante ikke at han var så utholdende. Det er så herlig å se hvor glad han er! Et stort smil brer seg i hele meg. Så bra at jeg valgte å lytte til Xantos' bønn. Vi får en super treningsøkt sammen.

Jeg gjorde hunden min lykkelig i dag. Og ble glad på kjøpet selv også :-)

«Den største gleden man kan ha, det er å gjøre andre glad.»

Så lenge det ikke betyr å gå på akkord med seg selv, er jeg helt enig.

Coach:

Hva kan du gjøre for å glede noen i dag?

Hva tror du det vil gi deg?

Hvilke krefter vinner?

For noen år siden var vi på fjellet i vinterferien. En nydelig dag sa min kjære at jeg kunne ta meg en skitur alene mens han passet jentene våre, som da var ganske små. Jeg spente frydefullt på meg skiene og la i vei. Yes, et pusterom helt alene i den vidunderlige fjellheimen! Viddene lå hvite og langstrakte. Snøen glitret med millioner av diamanter. Solen strålte, og det var ikke en sky å se på den knallblå himmelen. For en nytelse! Jeg kjente formelig fregnene sprute fram i mitt solvarme ansikt, og det føltes som jeg kunne gå helt til verdens ende.
Etter en stund begynte to motstridende stemmer å tre fram i hodet mitt. Den ene sa jeg burde snu og gå tilbake til barna mine, ellers var jeg en dårlig mor. Den andre sa jeg burde bruke denne muligheten til å kose meg og gå enda lenger, selv om det ble lenger enn planlagt. De indre stemmene utviklet seg til en kamp mellom dårlig samvittighet på den ene siden, og lyst og glede på den andre siden. Jeg ble rent utmattet av å kjenne dem slåss innvendig. Hvilken av dem kom til å vinne?

Slik forteller en cherokee-legende:
En bestefar lærte barnebarnet sitt om livet. «Det foregår en kamp inni meg», sa han til gutten.

«Det er en fryktelig kamp mellom to ulver. Den ene er ond – den er sinne, misunnelse, skuffelse, grådighet, arroganse, selvmedlidenhet, skyldfølelse, bitterhet og løgner.»

Han fortsatte: «Den andre er god – den er glede, fred, kjærlighet, håp, ro, ydmykhet, godhet, gavmildhet, tillit og sannhet.»
«Den samme kampen foregår inni deg og alle andre mennesker også.»
Barnebarnet tenkte en stund over det bestefaren hadde sagt. Så spurte han: «Hvilken av ulvene vinner?»
Den gamle cherokeen svarte: «Den du mater.»
 

Det vi gir oppmerksomhet til, får næring.

Det som får næring, vokser i kraft.

Det som har mest kraft, vinner.

 

Coach:
Hvilken «ulv» i deg selv har du matet i ulike situasjoner?
Hvordan har det påvirket deg selv og andre?
Hvilke konsekvenser har det fått?

Tenkere og følere

Vi mennesker er mangfoldige vesener, og det kan oppstå mange slags polariseringer mellom oss. En type polarisering kan vi kalle «tenkere» og «følere».

I jungiansk typepsykologi snakker man om to forskjellige preferanser når det gjelder beslutningsstil: tenkning og følelse.

Tenkeren foretrekker å ta beslutninger ut fra en rasjonell analyse basert på nøytral logikk. Hva er mest logisk og fornuftig å gjøre når man analyserer argumenter for og imot ulike alternativer? Hva er smart, og hva er dumt? Tenkeren står på sitt inntil noen kommer med et argument som er logisk overlegent.

Føleren bruker sitt verdisystem som basis for beslutninger. Hva er riktig eller galt, bra eller dårlig, ut fra moralske og etiske overbevisninger? Verdier handler om indre overbevisninger som er dypt forankret i en selv, og som man lett blir følelsesmessig berørt av. Derfor blir følelsene et barometer som føleren bruker til å ta avgjørelser ut fra.

Det er ikke lett for tenkere og følere å forstå hverandres beslutningsstil. De kan fort irritere seg over hverandre.
Tenkeren: «Det mest fornuftige og logiske å gjøre i dette tilfellet, er å ...»
Føleren: «Nei, det føler jeg blir helt feil.»
Tenkeren: «Ja vel, har du noen bedre argumenter?»
Føleren: «Det jeg føler er riktig, er å ...»
Tenkeren: «Og hvilken logikk baserer du det på?»
Føleren: «Hvis du bare skal kjøre på kald logikk, så går du jo glipp av en hel dimensjon! Som sagt, jeg føler at det er viktig å ...»
Tenkeren rister oppgitt på hodet. Slikt føleri er det umulig å få noen fornuftige beslutninger ut av.
Føleren kjenner seg provosert og synes tenkeren har en holdning som virker kynisk og uten hensyn til den menneskelige dimensjonen.

Ulike preferanser til tross. Det er ikke slik at tenkere er kyniske og følelseskalde personer uten verdier. Og det er heller ikke slik at følere er ute av stand til å tenke logisk og rasjonelt. Det er bare forskjell på hvilken rekkefølge de bruker.
Tenkeren søker først å finne en løsning som tilfredsstiller logiske kriterier, og kan deretter vurdere om den også holder mål sett fra en verdimessig synsvinkel.
Føleren søker først etter en løsning som er i tråd med verdimessige hensyn, og kan deretter vurdere om den også holder mål logisk sett.

Vi trenger både tenkere og følere. Til sammen utgjør de et perfekt team for felles avgjørelser der både hodet og hjertet brukes, og både logikk og verdier blir ivaretatt. Utfordringen ligger i å kunne se verdien i hverandres ulikheter og få en synergieffekt ut av det.

Se også mitt tidligere blogginnlegg om to andre typer preferanser i jungiansk typepsykologi: introvert og ekstrovert.

Coach:
Hvilken beslutningsstil kjenner du deg mest igjen i: tenkning eller følelse?
Hvilken styrke gir det deg å ha denne preferansen?
I hvilke situasjoner kommer den spesielt til sin rett?

En liten depresjon?

Med jevne mellomrom oppsøker folk meg fordi de synes at de ikke kjenner seg selv igjen. De er vanligvis mennesker med en positiv innstilling, pågangsmot og godt humør. Men nå er energien og initiativet borte, og dagene føles mer som et ork enn noe annet. Optimismen har fordampet. I stedet har en tung og grå tåke, eller et mørkt hull, trengt seg inn i deres indre landskap og sugd til seg det som finnes av lys og glede. De går ofte omkring med en vond klump i magen.

Selvtilliten skrumper inn litt for hver dag, og de har begynt å miste troen på seg selv. Som en sa: «Jeg har bare lyst til å krype sammen i et hjørne og gjemme meg bort.»

Noen har googlet på nettet og kjenner seg igjen i beskrivelser av depresjon. «Jeg tror faktisk jeg har en liten depresjon. Men det er jo ikke meg, det er ikke sånn jeg egentlig er!»

Så hva har skjedd?

Felles for dem alle er at de har opplevd påkjenninger og motbør over lengre tid. De kan ha vært gjennom konflikter, stress, sorg eller skuffelser. Noen har havnet i en situasjon der de ikke får brukt sine evner og ressurser på en meningsfylt måte. Kanskje mistrives de i sitt miljø.

Enten det handler om jobb eller den private sfæren, synes de ikke at de strekker til eller mestrer situasjonen. Selv om de har strevd for å takle den, opplever de at ting bare har tårnet seg opp. De føler at de sitter fast og ikke kommer videre.

Enkelte har klart å stå ut et langt løp, og når ting endelig begynner å falle på plass og det burde lysne innvendig, så kommer det en nedtur i stedet. Nesten som maratonløperen som klarer hele distansen, men stuper idet målstreken er passert.

Uansett, drivkraften og optimismen er borte, og motløsheten er i ferd med å ta overhånd. Men heldigvis ikke helt. De har bestemt seg for å søke hjelp. Det er en gave de gir til seg selv. Hvorfor?

Bare det å fritt kunne uttrykke sine tanker og følelser overfor en nøytral samtalepartner - å få tømt seg uten å måtte ta hensyn til hvem man snakker med - oppleves som en lettelse. Det er kraftfullt å bli sett, lyttet til og bekreftet. Noen ganger gjør det rene underverker. En person rapporterte: «Jeg har ikke egentlig gjort noe spesielt siden vi snakket sist, men likevel flyter ting lettere nå. Jeg har fått tilbake mer energi.»

Videre, når man sitter fast i sitt eget mørke, er det ikke lett å se seg selv klart. Man kan trenge at noen tar en lommelykt og retter lysstrålen inn i mørket slik at det blir mulig å få oversikt og kunne navigere ut av det.

Og så, etter at man har lettet seg og fått mer perspektiv på situasjonen, er det tid for å handle. Ingen ting gjør seg selv. Man må ta i bruk viljen og gjøre noe konkret for å hjelpe seg selv framover, steg for steg. Da kan det være godt å ha noen som tror på deg og heier deg fram.

Coach: Har du selv opplevd depresjon eller tendenser til det?
Hvis ja, hva hjalp deg til å komme gjennom det? Hva lærte du om deg selv?
Hvilke(t) råd vil du gi andre som sliter med noe som kan være en depresjon?

Stille

Det er mandag formiddag og jeg har hjemmekontor.
Været er nydelig, et siste pust av sommer. På med joggeskoene og ut i lysløypa. Herlig å få en løpetur i solen med shorts før høsten setter inn.

Jeg nyter solens milde varme mot huden og de svalende lommene av skygge mellom trærne.

Plutselig slår det meg: så stille det er i skogen i dag. Den står fremdeles grønn og frodig. Bringebær og tyttebær titter fram med røde smil, og stien dufter varmt av fuktig jord. Likevel er det som om en stor stillhet har senket seg over skogen. Insektenes summing har forstummet. Fuglenes lystige sommerkvitring har bleknet til fjerne små pip og kvink. Ørsmå vindpust kiler min svette nakke og lager et dempet sus i øregangene. Ellers er det ingen lyder å merke annet enn fottrinnene og pusten min.

Vannflaten på myrtjernet ligger glassklar og speiler gulnende strå og torv. Trærne står taust og majestetisk og ser på. Himmelen hvelver seg høyt over det hele med en lys blåtone som har hint av høst.

Så stille. Magisk stille.

For en luksus! Hvor ofte opplever jeg en slik stillhet? Og den er ikke tom. Tvert imot. Den er mettet av energi - av skjønnhet, verdighet og tidløs ro. Jeg suger det inn med alle porer i huden, både begjærlig og andektig. Kjenner hvordan pusten blir dypere og hele kroppen slapper av. En kort stund glemmer jeg alt annet og føler meg ett med skogens store stillhet og fred.

Takk, kjære skog!

Coach: Når opplevde du sist å føle dyp indre ro og fred?
Hva betyr slike øyeblikk for deg?

Fotballmor på tuppa

Det er Norwaycup. Et yrende virvar av spillere, trenere, heiagjenger, biler, busser, boder og høyttalere på full guffe.
Laget til eldstejenta er med for første gang, en ny og spennende erfaring. Oppegård J97 får en god start og vinner de to første kampene. Så følger et tap, og de må vinne neste kamp for å gå videre. Jeg får sms på jobben: «Vi vant! Spiller igjen kl 16.30.» Så bra, de har kommet til åttendedelsfinalen! Jeg, som verken har peiling på eller spesiell interesse for fotball, blir plutselig glassklar i mine prioriteringer: til Ekeberg for å se fotballkamp!

Hele familien tropper opp, inkludert valp. Mange andre har også kommet for å heie på Oppegård. Sola skinner og det myldrer av folk. I bakgrunnen dundrer rytmisk hiphop fra et sceneshow. Jeg betrakter jentene som varmer opp på bane 6. Skotter bort på trenerne som jobber konsentrert med spillerne på den grønne gressmatten. En kilende blafring starter i magen og sitrer ut i armer og bein. Jøss, jeg har nerver på jentenes vegne!

Det er en ny erfaring. Vanligvis er jeg helt kul på fotballkamper. Forstår meg ikke på foreldre som roper og brøler og er fullstendig på tuppa. Fotball skal da være gøy og ikke blodig alvor, ikke sant? I dag kommer jeg til å møte meg sjøl i døra.

Kampen starter og øynene mine står på stilk. «Heia Oppegård!» Nervøst følger jeg ballen og jentene som spurter fram og tilbake. Svetten pipler i pannene deres, og kinnene gløder hektisk.

Etter noen minutter skårer det andre laget. NEI! Nå må dere stå på, Oppegård! Så faller en av jentene og skader kneet. Å nei, så leit! Kom igjen, jenter!

Jeg er stiv av spenning når spillerne kjemper om ballen foran Oppegårds mål. Stønner av lettelse og klapper energisk hver gang keeper redder eller ballen går ut. Roper på jentene: «Heia! ... Den tar du! ... SKYYYT! ... ÅÅÅÅH! ... BRA!» Nesten mål. Klapp, klapp. Jeg går rastløst fram og tilbake. Skotter stadig på klokka. Hvor mange minutter er det igjen? Myser mot sola. Puh, dette tar på. Stryker litt på valpen og smånakker med andre innimellom for å få et avbrekk fra spenningen.

Så skårer Oppegård. «JAAAA!!!» Jeg brøler henrykt og hopper opp og ned som en strikkball, strekker armene i været og klapper intenst. Yngstejenta ser på meg og flirer: «Mamma, du er helt rød i ansiktet!»

Kampen ender 1-1. To nervepirrende ekstraomganger følger. Jentene jobber beinhardt og gir alt de har. Jeg heier, roper og klapper og er helt på tuppa. Angripes til og med av et øyeblikks fristelse til å sende negative tanker til det andre laget, men tar meg i det. Det får være grenser. Sender i stedet positive tanker til Oppegård, ser for meg at ballen suser i mål for dem.
Det blir ikke flere mål. «Hva skjer nå da?» spør jeg, uvitende som jeg er om hva som er praksis i slike tilfeller.

Det som skjer, er helt uventet for meg. Dommeren slår mynt og kron om hvem som skal gå videre til kvartfinalen. Mynt og kron! Jeg måper og tror ikke det er sant.

Oppegård taper. Det andre laget hyler av glede og stormer av banen i ekstase mens de spruter med vannflaskene sine. Oppegård-jentene tusler skuffet og slitne etter på det grønne gressteppet.
NEI!!! Er det mulig??!! Hva er dette for et opplegg??!! Det knyter seg sint i magen min. Jeg får tårer i øynene når jeg ser på de nedslåtte ansiktene til jentene. De har gitt jernet og vel så det. De har spilt like godt som det andre laget. Og så blir de slått ut av mynt og kron. Så URETTFERDIG!
Først når jeg får forklart at det gjøres slik for å skåne de unge spillerne for påkjenningen ved en straffekonkurranse, begynner jeg å roe meg ned igjen.

I dag er jeg «restituert». Skuffelsen er fordøyd, og jeg er kjempestolt av den flotte innsatsen til Oppegård-jentene. De fortjente å komme til kvartfinalen. På den annen side, det gjorde det andre laget også. Det er bare å ønske begge lag fortsatt lykke til i framtiden!

Og jeg har overrasket meg selv med å være like mye på tuppa som enkelte andre fotballforeldre :-)

*

Coach: Når ble du sist overrasket over dine følelsesmessige reaksjoner?
Hva forteller de om deg selv, og hva kan du lære av det?

Være eller ikke være til stede

2. pinsedag og sola skinner fremdeles. Deilig!

Dagen startet tidlig (valpen sørget for det), og det har vært en hektisk morgen med mange baller i lufta. Tankevirksomheten har spunnet seg opp gradvis med alt mulig som skal gjøres og huskes på: kakebaking før besøk i dag, tekstmeldinger fram og tilbake til diverse personer, prosjekter på gang ute og inne, telefoner som skal tas, osv. Og så er det hverdag igjen i morgen - ops, der kom det seilende enda mye mer å tenke på: jobb, skole, lekser, valpekurs, speider, fotballkamp, skolefest, besøk neste helg ... Det er plenty å ta av hvis jeg bare vil. Og jeg er ikke vond å be i dag.

Jeg tar meg en løpetur i skogen. Det er komisk å observere hvordan tankene virvler rundt i hodet. Makan til karusell! Skulle tro jeg hadde tatt en adrenalinsprøyte. Nei, nå må jeg roe meg ned og være til stede. Nyte solen og skogen. Jeg forsøker å kommandere meg selv: «PUST! SE, LYTT, LUKT!» Det er som om skogen befinner seg i andre enden av en tunnel som jeg prøver å komme ut av. Jeg skjerper meg. Fokuserer. Grønne planter og fuglesang kommer litt nærmere. Så spinner tankene av sted igjen. Jeg prøver på nytt. Snuser inn luften, ser iherdig rundt meg. Igjen kommer skogen litt nærmere. Men før jeg vet ordet av det, er jeg langt inni tanketunnelen igjen. Slik går det fram og tilbake.

Hvor ble det av sjelefreden fra løpeturen i forgårs? Da var tankene rolige, og jeg fylte hele kroppen min. Skogen var en åpenbaring av deilig fuglekvitter, blåbærlyng som sprang ut i lysende grønt, og varme dufter som anget fra skogbunnen. Hvitveisen stod som et stjernedryss, gaukesyra bredte sitt hvitrosa teppe mellom mørke granlegger, og bekkeblommen lyste gult i våte grøfter. Unge liljekonvallblader stakk opp som grønne spyd fra bakken, og bregnene rullet elegant ut sine fjærformede blader. På myrtjernet var det blikkstille, vannspeilet ble bare brutt av en stokkand som gled fredelig av sted. Jeg sugde det inn og nøt det i fulle drag. Frydet meg over solvarmen i ansiktet og den lette kilingen av svetteperler som trillet ned. 

Alt dette er der nå også, det er bare jeg som ikke er ordentlig til stede. Jeg er fanget av min egen tankekarusell. For oppgiret til å slappe av.

Ok, så er det sånn. Kanskje jeg like godt skal brenne av litt ekstra energi når jeg først er i det hjørnet? Jeg kjører opp tempoet og holder det høyt resten av turen. Skogen og fuglekvitteret kommer ikke nærmere, men jeg får pest meg ut og blir roligere av det. Det var den løpeturen.

Coach: Hva er verdien av å være helt og fullt til stede i øyeblikket? Hvordan merker du om du er det eller ikke? Hvis tankene spinner av sted mot fortid eller framtid - hva kan bringe deg tilbake til det som skjer her og nå?

Hundeliv!

Jeg bråvåkner lørdag morgen av en liten piping og bevegelse inni reiseburet som står inntil senga. Den minste lyd fra valpen er nok til å dra meg ut av søvnen, akkurat som da ungene var små. Jeg myser mot klokka. Halv sju. Du verden, nå har Xantos vært flink og holdt seg i mange timer! De siste seks ukene har jeg vært oppe både en og to ganger i løpet av natten. Best å få ham ut fort. «Gi meg to sekunder da, Xantos.» Bare så jeg får gnidd sukatene ut av øyekroken.

Dyret har ingen planer om å vente på noe som helst. Han smetter ut soveromsdøra straks jeg åpner den, og tasser i raskt tempo gjennom gangen og inn på yngstejentas rom. Før jeg rekker å ta ham igjen, brer en gul dam seg utover gulvet under magen hans. Søren også! Jeg fanger ham opp med et «nei» og bærer ham ut. Der tisser han fra seg restbeholdningen og får masse ros for det. Så er det tid for større ærend. Fram med bæsjepose og plukke opp. Urk, hundebæsj lukter IKKE godt.

Jeg tar ham inn igjen (jøss, han kommer frivillig!) og tørker opp tissesølet fra gulvet. Hvis jeg er heldig, får jeg ham til å sove litt til. «Natti-natti-legge-seg!» Xantos vet hva det betyr. Etter noe nøling trasker han inn i reiseburet igjen, klager et par minutter, og så blir det stille. Jeg puster ut og sovner tilfreds.

En time senere går reveljen i form av et sylskarpt bjeff. Xantos sitter ved senga med pesende rosa tunge og logrende hale og ser forventningsfullt på meg. Ferdig med å sove og klar for action! Sukk, det er bare å stå opp. Ikke noe sove-og-kose-seg-lenge-i-helgene nå lenger. Valpelivet er ikke designet for B-mennesker.

Vi tar runden innom jentenes soverom og vekker dem. De elsker å få Xantos opp i senga. Han logrer, slikker og småbiter. Superpopulære matfar er bortreist, så Xantos må nøye seg med oss jentene i dag. Han har ingen problemer med å være midtpunktet for damenes oppmerksomhet.

Jeg gjesper og tenker lengselsfullt på senga. En kaffekopp og noe å bite i, gir litt trøst.

Xantos liker også noe å bite i. En «lekker» frokost av hundekuler oppbløtt i vann blir budt fram, men frister ikke for øyeblikket (kan du forstå det?). Bitelekene på stuegulvet er derimot forlokkende. Han kaster seg over dem, og jeg setter meg ned sammen med ham. Vi leker og morer oss, knurrer og drar i hver vår ende av lekene. Trener på «slipp» med etterfølgende godbit.

Jeg begynner å kvikne til. Xantos er fornøyelig der han rister på hodet og slenger leken fram og tilbake. En snerrende og farlig jakthund!

Neste post er tur. Jeg får på meg noen klær, og så trasker vi ut i det fine været. Hundebåndet er etter Xantos' oppfatning laget for å bite og rive i, men han får snart viktigere ting å tenke på. Veikanten er et eldorado av spennende lukter. Hele nabolagets hundeliv er brettet ut der i tabloid duftform. Stolper og busker er oppslagstavler stappfulle av interessante opplysninger. Neseborene til Xantos vibrerer. Han dytter snuten hit og dit og snøfter ivrig.

Det tar sin tid å lukte seg gjennom alle dagens nyheter, men etter hvert blir det mer driv over turen. Egentlig er Xantos ganske flink til å gå i bånd. Jeg gir mye ros og får nesten kink i nakken av å kikke ned på ham hele tiden. Innimellom småløper vi litt. Det er herlig å se Xantos tøffe av sted med hodet og halen høyt hevet, ørene bakover og pelsen vippende i takt med bevegelsene. Han ser så fri og glad ut.

På slutten av turen hilser vi på naboens yorkshire terrier. Fanny kommer trippende i ny og lekker sommerklipp. Xantos blir så ivrig at han nærmest går ut av sitt gode skinn, noe som slett ikke faller i smak hos damen. En pesende og bjeffende valpefjomp er under hennes verdighet. Hun knurrer og gir ham avskjed på grått papir.

Vel hjemme på gårdsplassen lar jeg Xantos løpe fritt. Han fyker fram og tilbake som en pelskledd kanonkule. Når jeg åpner døra stormer han inn og sklir bortover flisene og parketten. Jeg må le høyt. For en morsom liten fyr!

Nå smaker det med oppbløtte hundekuler. Xantos jafser dem i seg med god appetitt.
Så er det nok action for en stund. Han tasser bort til yndlingsplassen sin - den kalde glassplata foran peisovnen, legger seg godt til rette, gjesper og sovner søtt.

Jeg ser på ham og kjenner hjertet banke for dette lille vesenet som krever at jeg stiller opp, men som også gir så mye glede tilbake.

Coach: Å stå til tjeneste for andre (mennesker eller dyr) betyr noen ganger å måtte sette egne behov til side for en stund. Dette kan skape indre motstand. Hvis vi klarer å gi slipp på den og være helt til stede i det som skjer, kan vi få uventet mye tilbake. Når opplevde du dette sist, og hva ga det deg?

Rett i valpesaksa!

Planen var jo egentlig helt vanntett. Vi kunne tillate oss å se på leveringsklare valper nettopp fordi det var uaktuelt for oss å kjøpe valp nå. KANSKJE en gang i framtiden, men definitivt ikke NÅ.

Som det framgår av min blogg fra 17. februar («Voff eller ikke voff - det er spørsmålet») har vi lenge vært under press fra våre døtre om å skaffe hund. Jeg har vært ambivalent, og min kjære har vært skeptisk for å si det pent. I all diskresjon har jeg drevet undersøkelser om ulike raser: googlet, lest, sett på bilder og hilst på hunder jeg har passert ute.

For ikke lenge siden ble jeg oppmerksom på rasen bichon havanais. Jeg leste: glad, lærenem, leken, elsker kontakt med mennesker, ofte glad i vann, røytefri, allergivennlig, voksen vekt 3-6 kg. På nettet fant jeg diverse bilder av sjarmerende havanais-raggetasser. Slett ikke dum! Kanskje dette kunne være noe for oss en gang (langt inn) i framtiden? En slik en ville jeg se i levende live!

Som man roper i skogen, får man svar. Kort tid etter fant jeg en annonse på nettet om leveringsklare havanais-valper, kun ti minutters kjøring fra der vi bor! Supert, da kunne vi trygt ta en titt BARE for å vurdere rasen. Min kjære og jeg dro i all hemmelighet på valpevisning mens jentene var på speidertur.

Hvor dum går det an å bli?

Vel framme hos oppdretteren myldret det små nøster rundt beina våre. Så nydelige! Vi ble helt betatt, og særlig av en av dem: en rund og blyg liten fyr som helst ville stikke seg vekk. Min kjære fikk ham i armene og holdt ham - lenge. Etterpå sa han: «Skal vi ha hund, så må det bli han der.» Jeg måpte: «Mener du vi skal kjøpe hund NÅ? Er du HELT sikker?!» Min kjære nikket. Og sånn ble det.

Jentene ble fyr og flamme da de fikk beskjeden. Vi dro rett på visning en gang til og så på det lille vidunderet sammen. Yngstejenta trodde hun drømte og ba meg slå henne på armen for å bekrefte at dette faktisk skjedde. Vi var helt yre alle fire.

Neste dag handlet vi først hundeutstyr, og så hentet vi vår åtte uker gamle Xantos. Siden har det gått slag i slag: tiss og bæsj, ut og inn, opp om natten, «skal du ikke spise litt mer da, lille venn?», bjeff og pip, bite på alt, tiss og bæsj, ut og inn ... Det er ganske intenst i begynnelsen.

Jeg kjenner til begrepet ammetåke. Nå vet jeg at det også finnes valpetåke. Jeg har vært hardt rammet. Alle morsinstinkter ble skrudd på fullt volum i samme øyeblikk som vi fikk lille Xantos. Plutselig dreide alt seg om hans ve og vel. Jobb osv måtte finne seg i å vike. Vi fikk likevel kabalen til å gå opp på et vis.

Puh, det ville være løgn å si at vi ikke var litt overveldet den første uken. Det var som å få en baby. Utviklingen går bare mye raskere.

Nå har vi vært hundeeiere i fire uker og begynner å få hodet over vann igjen. Selv om det er mye jobb med en valp, er det enda mer kjærlighet, kos og glede. Hele familien er Xantos-frelst!
Et nytt hundeunivers har åpnet seg for oss. Vi leker og koser, steller og trener, går på valpekurs og leser hundebøker. I morgen er det 12-ukers kontroll hos veterinæren.
Nettverket vårt er i rask vekst. Vi blir jo kjent med så mange hyggelige mennesker (og hunder) når vi går tur med Xantos!

 

Vi hoppet i det uten å ha planlagt og tilrettelagt noe på forhånd. Galskap kan man kanskje si, men med en dose tilpasningsvilje og løsningsorientering har det i grunnen gått forbløffende bra. Og det smaker heldigvis mye mer enn det koster ...

Enkelte ting passer i grunnen aldri. Man må bare trå til med mottoet:
Er det noe vi virkelig vil, så får vi det til!

Coach: Når opplevde du sist at ting ble snudd på hodet av en uventet endring?
Hvordan taklet du det? Hva er din personlige styrke i en slik situasjon?
Hvis det dukker opp en sjanse som tenner gnisten i deg, er du villig til å gripe den og hoppe i det?
Lykke til!