fredag 6. november 2009

«Hva hørte du egentlig at jeg sa?»

Niåringen vår våkner med feber, vondt i halsen og saftig snufsing. Hjemmedag. Hun rigger seg til på sofaen med dyne og pute, i grunnen (litt for) fornøyd med å slippe skolen. Slår på TVen og zapper seg fram til Animal Planet og «Dyrepolitiet». Det er tingen.

Jeg skal ut og løpe en tur. Gullungen er ikke så glad i å være alene hjemme, og litt forutsigbarhet mht til tid pleier å være betryggende. Jeg peker på vegguret: «Jeg blir borte en time. Dvs jeg er tilbake klokka halv ti. Ok?» Ikke noe svar. Øynene hennes følger dyr som blir reddet på skjermen. «Hallo! Hører du hva jeg sier?» «Ja da», svarer hun. Blikket viker ikke fra TVen. Hrmf, hva har hun egentlig hørt?
Jeg tester: «Fint, hva sa jeg da? Når er jeg tilbake?» Lillesøster rykker til, legger håndflatene mot tinningene og tenker hardt: «Eeeeh ... halv åtte?» (Halv åtte!? Slapp av, bare ta det en gang til. )
Jeg prøver å være pedagogisk: «Hva er klokka nå?» Lillesøster ser på vegguret: «Å ja, halv ni.» «Flott! Hva er den da om en time?» «Eeeeh ... halv ti.» «Det stemmer! Så når er jeg tilbake?» Hun smiler: «Halv ti!» Blink. Budskapet har nådd fram.

Coach tips: Når du sier noe til andre, er det uvisst hva de fanger opp, og hva de gjør ut av det. «Jeg hører hva du sier» forteller deg ingen ting om hva de har oppfattet!
Hvis du vil vite, må du be dem gjenta det du har sagt: «Fint, vær snill å fortelle meg hva du hørte jeg sa.»
Prøv! Du vil garantert bli overrasket (kanskje til og med sjokkert) noen ganger over hva du får til svar.

torsdag 5. november 2009

Som alle himmelens snøfnugg

Det snør. Store snøfnugg daler gjennom novemberluften. Tett i tett. Danser og gjør krumspring i vinddraget. Svever sakte og elegant ned mot jorden. Et av dem treffer meg på nesetippen. Kiler et kort øyeblikk før det smelter til en frisk liten vanndråpe.

Jeg ser opp på alle de tusener - kanskje millioner - hvite prikkene. Tenk at ingen av dem er helt like. Hvert eneste snøfnugg er sitt eget lille kunstverk - fullkomment, vakkert og enestående.

Slik er det med oss mennesker også. Vi likner på hverandre - noen ganger ganske mye. Men vi er også forskjellige - til dels veldig forskjellige. Og ingen er helt like. Ingen på hele jorden. Alle har sin egen personlighet, sine spesielle kvaliteter, og sine unike gaver å gi.
Vi har det best når vi kan utfolde oss ut fra hvem vi er, og hva vi er naturlig god på. Da lykkes vi oftere, og det gir oss mening.

Bak maskene
Bak maskene
bak rollene
bak inngrodde mønstre og stivnede lag.
Pulserer livet
og kjernen din hvisker:
«Vil du være deg selv fullt og helt i dag?»
Anne Helene Grøntoft

Coach: Når føler du deg mest levende?
Hva være til stede i livet ditt for at du kan glede deg over det?

onsdag 4. november 2009

Rikdom og takknemlighet

Det er så mye man kan kjøpe - så mange ting å ønske seg. Yngstejenta vår teller opp ukepengene sine, summerer og sparer. Så tar hun med lommeboka når vi er ute og handler. Sirkler rundt alle butikkhyllene med fristende ting. Øynene står på stilk. Hun vil kjøpe det og det og det og ... Men hvis hun kjøper, så skjer det noe innmari dumt: Pengene blir borte. Til og med lenge før hun har fått alt hun vil!

En dag mens lillesøster tenker på alt hun ønsker seg, utbryter hun i ren frustrasjon: «Åh, jeg skulle ønske jeg hadde mere penger!» «Jeg også», hiver jeg meg på. «Jeg også», kommer det fra min kjære. «Dere?!» Lillesøster ser vantro på oss. Så sier hun med ettertrykk: «Dere er jo stapprike!»

Hun har rett. Vi er stapprike. Vi har alt vi trenger og vel så det. Rent bortskjemte er vi. Men det er skremmende lett å ta det som en selvfølge og ønske seg stadig mer.

Materiell rikdom er forlokkende for de fleste. Og penger blir overveldende viktig hvis man sliter med å få endene til å møtes. Men har man tilstrekkelig, tror jeg ikke man blir så mye lykkeligere av å få mer penger eller flere ting. Det betyr mer å være rik på det som ikke kan kjøpes: kjærlighet, glede, helse, tilhørighet ...

Takknemlighet er nøkkelen til å føle seg rik. Å kunne glede seg over det man har og være takknemlig for alle små og store ting i livet.

En ny dag med nye muligheter. En deilig kopp kaffe eller te. Et vennlig smil. En spennende bok. Myke barnekinn. Fengende musikk. Duften av nybakt brød. En vakker solnedgang. Hyggelig samvær med venner. Mestring av nye utfordringer. En god latter ...
Det er alltid noe å være glad og takknemlig for, selv på livets grå dager.

Coach: Hver kveld når du legger deg, tenk tilbake på dagen og finn minst tre ting å være takknemlig for. Legg merke til hva det gjør med deg.

mandag 2. november 2009

Emosjonelt krøll

Klokka er sju og jeg vekker eldstejenta på snart tretten. Stryker henne ømt over kinnet. Hun kjemper seg ut av søvnen og stønner: «Hvem? Å, du. Jeg vil ikke ha deg.» Dytter vekk hånden min. Nei vel. «Hvem vil du ha, da?» «Pappa!» «Pappa har gått på jobb allerede. ... (mykt) Er du glad i pappa'n din?» «Ja!» Hun vender demonstrativt ryggen til meg og forlanger å få sove noen minutter til. Avvist. Vel, det får jeg tåle på en mandag morgen. Lillesøster er mer imøtekommende når jeg vekker henne - det bør veie opp.


En stund senere, etter at jentene er ferdig påkledd og jeg ennå er på badet, hører jeg at det trekker opp til bråk på kjøkkenet. Når jeg kommer etter, klager lillesøster over at storesøster ikke ville hjelpe henne med noe hun ikke fikk til. En padde spretter ut av munnen min før jeg får sukk for meg: «Det synes jeg var dårlig gjort! Kunne du ikke hjelpe henne, da?» Storesøster bjeffer tilbake at lillesøster må prøve selv, og jeg svarer oppgitt og bebreidende at det var jo nettopp det hun gjorde! Scenen er satt. Snøballen begynner å rulle.

Det er tre grader og regn ute. «Cherrox-dag», formaner jeg. Nei, storesøster vil ikke bruke cherroxene. De er stygge. Hmpf. Og nei, hun vil heller ikke ha på gummistøvler med varme sokker, for hun har ikke lyst. Snøft! Nei, det er ingen grunn til å bruke paraply, for jakken hennes er vann- og vindtett. Grrr! Når jeg prøver med et siste «trumfkort» om at hodet hennes ikke er vann- og vindtett, kommer det iltert i retur: «Det finnes faktisk noe som heter hette!» Der fikk jeg den. Argh!!! Så smetter hun ut døra og forsvinner.

Tilbake står jeg. Det koker innvendig, og det er like før jeg lener meg ut døra og roper et eller annet lite pent etter henne. Men jeg tar meg sammen. Det får være grenser for barnslighet.
Ja men, åååh, jeg er så sint! Hvordan skal jeg bli kvitt det? Jeg lærer andre at det er lurt å møte følelser med aksept, så jeg får prøve min egen medisin. Jeg sier til meg selv at det er helt greit å være sint. Jeg skjønner utmerket godt at jeg ble sint, og jeg har lov til å være sint. Nemlig. Puster dypt inn og blåser ut. Sinnet løser seg opp og fordamper. Men i stedet siver det fram en liten tristhet. «Hun sa: 'Jeg vil ikke ha deg'.» Ja vel, så var det visst litt sårt å bli avvist likevel. Minner om avvisning opplevd for lenge siden.
Under sinne ligger det ofte sårhet, heter det. Så sant. Jeg godtar min sårhet også. Så er jeg nullstilt for denne gang.

Ok. Jeg ble sint, og under lå det en sårhet. Storesøster ble sint, og kanskje det ligger en sårhet under hos henne også? Hva er det hun egentlig trenger å høre fra meg? Hva trenger hun at jeg gjør? (Ikke servere padder, i hvert fall.) Jeg er den voksne, og det er mitt ansvar å forsøke å få til et godt samspill mellom oss. Jeg tar den ballen. Ny sjanse i ettermiddag. Så får vi se hvordan det går.

I mellomtiden kan jeg varme meg med å huske alle morgenene hvor hun har holdt armene rundt halsen min og sagt: «Mamma - kos! Du får ikke lov til å gå!»

Coach: Når du er sint, hva kan ligge under? Hva er det du egentlig ønsker og trenger?