Klokka er sju og jeg vekker eldstejenta på snart tretten. Stryker henne ømt over kinnet. Hun kjemper seg ut av søvnen og stønner: «Hvem? Å, du. Jeg vil ikke ha deg.» Dytter vekk hånden min. Nei vel. «Hvem vil du ha, da?» «Pappa!» «Pappa har gått på jobb allerede. ... (mykt) Er du glad i pappa'n din?» «Ja!» Hun vender demonstrativt ryggen til meg og forlanger å få sove noen minutter til. Avvist. Vel, det får jeg tåle på en mandag morgen. Lillesøster er mer imøtekommende når jeg vekker henne - det bør veie opp.
En stund senere, etter at jentene er ferdig påkledd og jeg ennå er på badet, hører jeg at det trekker opp til bråk på kjøkkenet. Når jeg kommer etter, klager lillesøster over at storesøster ikke ville hjelpe henne med noe hun ikke fikk til. En padde spretter ut av munnen min før jeg får sukk for meg: «Det synes jeg var dårlig gjort! Kunne du ikke hjelpe henne, da?» Storesøster bjeffer tilbake at lillesøster må prøve selv, og jeg svarer oppgitt og bebreidende at det var jo nettopp det hun gjorde! Scenen er satt. Snøballen begynner å rulle.
Det er tre grader og regn ute. «Cherrox-dag», formaner jeg. Nei, storesøster vil ikke bruke cherroxene. De er stygge. Hmpf. Og nei, hun vil heller ikke ha på gummistøvler med varme sokker, for hun har ikke lyst. Snøft! Nei, det er ingen grunn til å bruke paraply, for jakken hennes er vann- og vindtett. Grrr! Når jeg prøver med et siste «trumfkort» om at hodet hennes ikke er vann- og vindtett, kommer det iltert i retur: «Det finnes faktisk noe som heter hette!» Der fikk jeg den. Argh!!! Så smetter hun ut døra og forsvinner.
Tilbake står jeg. Det koker innvendig, og det er like før jeg lener meg ut døra og roper et eller annet lite pent etter henne. Men jeg tar meg sammen. Det får være grenser for barnslighet.
Ja men, åååh, jeg er så sint! Hvordan skal jeg bli kvitt det? Jeg lærer andre at det er lurt å møte følelser med aksept, så jeg får prøve min egen medisin. Jeg sier til meg selv at det er helt greit å være sint. Jeg skjønner utmerket godt at jeg ble sint, og jeg har lov til å være sint. Nemlig. Puster dypt inn og blåser ut. Sinnet løser seg opp og fordamper. Men i stedet siver det fram en liten tristhet. «Hun sa: 'Jeg vil ikke ha deg'.» Ja vel, så var det visst litt sårt å bli avvist likevel. Minner om avvisning opplevd for lenge siden.
Under sinne ligger det ofte sårhet, heter det. Så sant. Jeg godtar min sårhet også. Så er jeg nullstilt for denne gang.
Ok. Jeg ble sint, og under lå det en sårhet. Storesøster ble sint, og kanskje det ligger en sårhet under hos henne også? Hva er det hun egentlig trenger å høre fra meg? Hva trenger hun at jeg gjør? (Ikke servere padder, i hvert fall.) Jeg er den voksne, og det er mitt ansvar å forsøke å få til et godt samspill mellom oss. Jeg tar den ballen. Ny sjanse i ettermiddag. Så får vi se hvordan det går.
I mellomtiden kan jeg varme meg med å huske alle morgenene hvor hun har holdt armene rundt halsen min og sagt: «Mamma - kos! Du får ikke lov til å gå!»
Coach: Når du er sint, hva kan ligge under? Hva er det du egentlig ønsker og trenger?
Jeg skal ut og løpe en tur. Gullungen er ikke så glad i å være alene hjemme, og litt forutsigbarhet mht til tid pleier å være betryggende. Jeg peker på vegguret: «Jeg blir borte en time. Dvs jeg er tilbake klokka halv ti. Ok?» Ikke noe svar. Øynene hennes følger dyr som blir reddet på skjermen. «Hallo! Hører du hva jeg sier?» «Ja da», svarer hun. Blikket viker ikke fra TVen. Hrmf, hva har hun egentlig hørt?
