torsdag 29. oktober 2009

I gode og onde dager

Stå sammen last og brast. Jeg og meg. Over høye fjell og gjennom dype daler. I vårlys og vintermørke. Under sol og regn. Gjennom stormkast og stille netter. Enten jeg jubler eller vrenger vrangsiden ut. Og enten jeg vil eller ikke. Slipper ikke unna meg selv.

Skal jeg være min egen fiende eller venn? Skal jeg rakke ned på meg selv eller være god mot meg selv? Jeg kan ikke bli kvitt meg selv, men jeg er fri til å velge hvordan jeg vil behandle meg selv.

Det er godt å tenke på at jeg kan velge å være en god og kjærlig venn for meg selv. En som støtter, bekrefter, oppmuntrer, tror på og ansvarliggjør meg. Jeg kan ville det og trene på det.

Den som trener, får muskler. Og den som klarer å gi noe godt til seg selv, har også noe godt å gi til andre.

50? Det er ikke mulig!

I vår fylte jeg 50. Har forsøkt å fortrenge det, men det dukker opp fra tid til annen. Og gjør meg en smule irrasjonell.



50 – grøss! For mitt indre blikk ser jeg gamle, krokryggede damer med stive og gebrekkelige lemmer. Størknet fast i snevre og forstokkede mønstre. Inntørket. Egentlig ferdig med livet. Toget har gått, det er for sent. Huff, så trist! Jeg får nesten angst, lyst til å kaste opp.

Nei, det er ikke mulig at jeg har blitt 50. Det kan bare ikke stemme. Jeg føler meg jo så ung – så levende! 35 er jeg. Ikke en dag mer. Ok, jeg kan kanskje strekke det mot 40 hvis det kniper, men der går grensen!

Nei, nå må jeg ta meg sammen! 50 er da ikke noe å hisse seg opp over. Jeg kjenner mange som er mye eldre, og som er glade og vitale og lever aktive og meningsfylte liv.
Ja vel, så blir jeg gradvis eldre, og det er helt greit. Det er naturens gang. Jeg skal etter hvert bli en gammel dame som er sprek, levende og klok. Som har fred i sinnet, glede i hjertet og en urokkelig tro på framtiden. Yes, sånn skal det være!


Egentlig kan jeg slappe helt av. Det er ennå leeenge til jeg blir gammel. Jeg er jo tross alt bare 35 …

Coach: Hvilke tanker har du om deg selv og din framtid?

Kompliment, eller …?

Det er sommer og jeg er ute og kjører med yngstejenta på ni år. Vi snakker om det store familieselskapet vi snart skal ha for å feire at mamma fyller 50 (hjelp!) og pappa 55, og at mamma og pappa har vært gift i 25 år. Plutselig sier hun: «Dere er skapt for hverandre.»
Jeg lyser opp: «Å, så hyggelig å høre! Hva er det som gjør at du synes vi er skapt for hverandre, da?» Myke romantiske forventninger vokser fram inni meg mens jeg venter på svar. Det er stille en stund mens lillesøster tenker. Så kommer det fra baksetet: «For dere maser … og så sitter dere på PCen.»
Å ja. Da så.
(Dette ble for øvrig et innslag som vakte stor munterhet da vi holdt tale under selskapet.)

Coach: Hva er du skapt for? Hva tenner gnisten i deg?

mandag 26. oktober 2009

Små gledesspredere


Jeg åpner buret og stikker hånden inn. Begeistrede bobler stiger opp innvendig når jeg ser en liten snute og to blanke knappenålsøyne komme til syne i åpningen på bolet. «Hei, Lille Rosin!» Vår bedårende dverghamster. Han beveger seg mot hånden min, nysgjerrig og kvikk. Jeg løfter ham opp. Holder ham og stryker lett over den nydelige, dunmyke pelsen. Hjertet mitt er smeltet i et eneste stort smil. Lille Rosin strekker hodet over kanten av hånden - kikker ut i den store verden. Værhårene vibrerer. Jeg legger nesetippen inntil og ler når de kiler meg. Tenk at et så lite dyr spontant kan skape slik glede og henrykkelse! I hvert fall hos meg.

Her om dagen betraktet jeg en venn og kollega som nettopp har fått en skjønn liten hundevalp. Han løftet opp valpen og la den varsomt inntil brystet. Valpen lente seg tillitsfullt mot ham. Ansiktet til min venn åpnet seg i et lykkelig smil. På et blunk strålte hele han av varme, omsorg og inderlig glede. Denne ellers så målrettede, driftige og handlekraftige forretningsmannen.

Coach: Hva får deg til å lyse opp innvendig?
Jeg ønsker deg en daglig dose av spontan glede og henrykkelse!

mandag 19. oktober 2009

Mandag morgen



Frisk og kjølig luft mot ansiktet. Hvit damp fra munnen.
Grus, løv og røtter med rimfrost under joggeskoene.
Solen henger gul bak trærne og prøver å smyge noen stråler gjennom skyggetunge graner.
Stille i skogen. Is på tjernet. Magisk.
Planter og trær hviler. Venter på vinteren.
Bare et forsiktig lite «kvitt» fra en blåmeis som flyr over stien.
Og lyden av min egen pust der jeg løper.
Beina finner veien selv. Tankene flyter fritt.
Langt borte suser ekkoet fra trafikken.
Biler, busser og tog med travle mennesker på vei til travle jobber.
I morgen er jeg en av dem.
Men akkurat nå er det bare skogen og meg.
Og stillheten.