Hvit nytelse

Snø. Masse snø. Skikkelig hvit jul, hurra! Jeg er villig til å ofre timevis med snømåking, støle skuldre og øm korsrygg for dette. Hele verden er dekket av et tykt, deilig hvitt teppe. Himmelen står i knall blå bue over det hele. Nydelig!

Det rykker i friluftsgenene. Fram med skiene og ut på tur!
Ungene legger i vei og krangler iltert om hvem som skal gå først. Jeg ser på skiene mine som glir gjennom snøen. Lytter til knirkingen fra stavtakene. Snuser inn den kalde, klare luften og lar roen sige innover meg. Kjenner kulda svi og nappe i kinnene i nedoverbakkene.
Mange er ute i dag. Klynger av mennesker i alle aldre glir gjennom løypene. Småtasser stabber avsted på sine første ski. De spreke suser forbi i full fart. Jeg ser smilende ansikter overalt.

Snøtunge trær bøyer seg i taus portal over skisporet. Pakker inn alle lyder i bomull. Bak en sving titter sola fram mellom grantoppene, lav og gul. Sprer gyllent glitter over gråblå flater. Tryller fram damp fra åpne råker. Jeg myser mot sollyset og kjenner at det varmer ørlite grann i ansiktet.

Vi stopper og drikker rykende varm toddy. Ungene har rim i håret og blussende roser i kinnene. De knasker begjærlig på medbrakte pepperkaker.

Aaahhh! Jeg lukker øynene og nyter det hele intenst – snøen, kulda, skogen, solstrålene, den store vinterstillheten ... Er til stede med hver fiber i kroppen.

Takk moder natur for at jeg kan oppleve slike gylne øyeblikk!

Coach:
Hvor ofte lar du deg selv være helt til stede og nyte øyeblikket?
Hva gir det deg å gjøre det?

Julens magi

«Det er dere som gjør det. Det finnes ingen julenisse. Bare innrøm det!» Niåringen vår ser utfordrende på oss. Nå er det visst definitivt slutt med å tro på nissen.
Vi foreldre lar oss imidlertid ikke nagle så lett. Jeg svarer svevende at vi selvfølgelig må hjelpe julenissen, bare tenk hvor mye han har å gjøre med alle som skal ha gaver. Han kan jo ikke rekke over alt selv! Lillesøster gjentar at det ikke finnes noen julenisse, hun vet at det bare er de voksne. Men aner vi en ørliten vakling kombinert med håp? Storesøster avstår klokelig fra å blande seg inn.

Julekalender er viktig. En ypperlig vekkerklokke i mørketiden. Ellers morgentrøtte unger spretter opp for å se hva som henger på kalenderen i dag. Vi har skrevet navn på posene. «Mamma, det er din skrift. Jeg ser det!» Avslørt igjen. Jeg lirer av meg mitt vanlige argument om at vi voksne må hjelpe nissen.

«Å mamma, jeg gleder meg sånn til jul! Første dagen av kalenderen var det så leeenge igjen, men nå er det ikke så mange dager!» Lillesøster stråler av forventning.
Så får hun plutselig et bekymret uttrykk i ansiktet. Hun kommer på at vi skal reise bort en helg før jul, og hva skjer med kalenderen da? To store øyne ser opp på meg: «Mamma, tror du nissen husker på kalenderen når vi er hos bestemor?»
Det gjør han ganske sikkert. Så tror hun visst litt på nissen likevel :-)

Måtte du få en gledefylt og magisk jul!

Hva vet vi egentlig om andre?

En gang hadde mannen min et kveldsmøte hjemme sammen med noen han bisto i et prosjekt. De var også bekjente av meg. På forhånd hadde han sagt at han kunne styre sin begeistring for en av personene. Jeg kom hjem midt i møtet, slo meg ned og deltok ivrig i samtalen.
Etter en stund merket jeg at mannen min gradvis ble mer mutt og stille. Da møtet var over, sa jeg skråsikkert til ham: «Jeg så at du ble lei av NN.» Til min store overraskelse svarte han bistert: «Det var deg jeg ble lei av!»
Han syntes jeg hadde blandet meg inn utidig og tatt for mye plass. Så feil kan man ta. Og så jeg som var så sikker i min sak!

En annen gang sto jeg i kassakø i en lunsjkantine. Køen gikk tregt, og jeg var hensunket i egne tanker. Plutselig sier kollegaen foran meg i køen: «Jasså, jeg ser du synes jeg har tatt for mye!» «Hæ?» Jeg skjønte ingen ting.
Det viste seg at øynene mine hadde hvilt på brettet hans. Han var på slankekur og syntes antakelig han hadde forsynt seg mer enn han burde. Da han så mitt blikk på brettet sitt, «visste» han straks hva jeg tenkte. Jeg ante ikke at han var på slankekur engang.

Vi betrakter andre, fanger opp noen signaler, legger sammen 2+2 og får 5, 7, -3 eller et annet tall. «Jeg bare vet hva han tenker.» «Jeg vet akkurat hva hun prøver å oppnå.» Våre tolkninger skjer så raskt og automatisk at vi tror våre subjektive konklusjoner er objektive fakta.
Slikt skaper masse misforståelser og frustrasjoner mellom mennesker.

Hvor mye vet vi egentlig om andre? I grunnen lite. Vi kan tolke, gjette og anta hva signalene deres betyr. Noen ganger treffer vi blink, andre ganger er det skivebom. Lærer vi oss å skille mellom fakta og tolkninger, er det mye positivt å hente, blant annet større åpenhet for ulike alternativer, mer nysgjerrighet, og økt mulighet for å bli kjent med og lære å forstå andre.

Coach tips:
Tren deg på å skille mellom nøytrale fakta og subjektive tolkninger. Sjekk ut om dine antakelser stemmer!
Du kan for eksempel bruke en av disse formuleringene:
«Jeg får inntrykk av at du ... Stemmer det?»
«Jeg tolker det slik at du ... Har jeg oppfattet deg riktig?»
«Stemmer det at du ...?»
Min kommende bok om kommunikasjon går nærmere inn på dette temaet.

Vi vet aldri hva fremtiden vil bringe

Her om dagen så jeg igjen en person jeg ikke har sett på et halvt års tid. Ingen jeg kjenner, bare et ansikt jeg passerer av og til. Den gangen var ansiktet smilende og vitalt. Personen hadde nettopp fått en alvorlig diagnose, men var ute og gikk turer med raske og energiske skritt. Hilste blidt på andre i forbifarten, virket fast innstilt på at dette skulle gå bra.

Nå kjente jeg ikke igjen personen med det samme. Håret var svært kort, det var så. Hadde rukket å vokse ut et par centimeter. Men ansiktet ... en underlig blekgrå skygge hvilte over det. Rundt øynene var det mørke ringer. Personen forholdt seg til omgivelsene med et nøkternt smil og en slags sliten fraværenhet i blikket. Jeg skvatt da jeg gjenkjente vedkommende. Ble nesten skremt over at et ansikt kan endre seg så mye på så kort tid. Fikk en knugende følelse innvendig av at noe ikke var bra.

Jeg så at ektefellen smilte og pratet med folk, men øynene var rødkantet. Syntes jeg ante stum fortvilelse i bunnen av blikket. De har tre barn i grunnskolealder. Å, måtte bare alt ordne seg til det beste for dem!

Den natten sov jeg urolig. Ble minnet om min egen redsel og utrygghet den gangen jeg som liten fikk vite at min far hadde fått en lumsk og alvorlig sykdom. Husket angsten og sorgen som satt som et sort hull i mellomgulvet og en knugende klo i brystet. Hva ville skje med ham? Hvordan ville det gå med oss alle sammen?

Vi vet aldri hva fremtiden vil bringe. Noen ganger kommer endringer som lyn fra klar himmel og skaper store jordskjelv i livene våre. Heldigvis er vi mennesker i stand til å takle det utroligste når vi bare må. Og heldigvis kan selv de mest smertelige opplevelser bli en kilde til innsikt og personlig vekst i det lange løp.

I mellomtiden flyr dagene av sted med alle sine gjøremål. Nå før jul er det ekstra hektisk for de fleste familier. Avslutninger og oppvisninger i barnehager og på skoler. Julekalendre og julegaveinnkjøp på overfylte kjøpesentre. Kakebaking, julekort og pakking av gaver. En lang rekke ting som må ordnes og fås på plass både privat og på jobb, før jula setter inn.

Coach:

Hva er det mest dyrebare i livet ditt?

Hvordan prioriterer du dette i hverdagen?

Hva kan du gjøre akkurat i dag for å vise din verdsettelse?

På kanten av tålegrensen

Den siste tiden har jeg jobbet med flere som balanserer helt på kanten av hva de orker. Ressurssterke, flotte mennesker som jobber og jobber. Fritiden er fylt til randen av andre aktiviteter - eller enda mer jobb. De liker å stå på. Har behov for å utvikle seg. Tar gjerne nye utfordringer. Og de tåler høyt trykk over lang tid. Noen ganger for lang tid.

Det har kommet til et punkt da de ikke fungerer slik de er vant til. De føler seg slitne hele tiden. Det hjelper ikke å sove ut i helgen lenger. Trening, som før ga overskudd, blir plutselig et ork. Ting tårner seg opp, de klarer ikke å være så effektive som de ønsker. Humøret daler. De prøver å presse seg enda mer, men det blir stadig vanskeligere å skvise sitronen. Det skremmer dem. Hva skal de gjøre?

De trenger rett og slett å ta det mer med ro. Lære å lytte til kroppen som skriker etter hvile. Dette kan være tungt å ta innover seg. Bare tanken skaper akutt motstand, for de er jo giret inn på fullt kjør. Frykter at de vil bli forvandlet til latsabber hvis de girer ned. Det er bare det, at fortsetter de å presse seg, så kommer de til å møte veggen på et tidspunkt. Bedre da å ta tak før det skjer.

Ingen er uunnværlig. Det er mulig å si nei uten at verden faller sammen. Man er ikke nødt til å få med seg alt. Det er både sunt og viktig å si stopp før kritiske grenser tråkkes over og noe rakner innvendig.

Vi trenger å lære å ta vare på oss selv. Skape balanse mellom aktivitet og hvile. Ingen kan gjøre den jobben for oss. Heldigvis er det mulig å få god hjelp og støtte underveis. Og likevel: vi må ta ballen og selv gjøre det som trengs.

Gevinsten er verdt å satse på: mer indre ro, fornyet overskudd, og ikke minst - finne tilbake til seg selv.

Coach:
Hvordan er saldoen på din energikonto for tiden?
Hvis den er lavere enn du ønsker: hva trenger du mer av, og hva trenger du mindre av i livet ditt?
Hvis du skulle gjøre ett grep som virkelig ville monne - hva ville det være?

Rett og slett fordi det gir glede og energi!

Endelig kan jeg sette meg ned igjen med bloggen. Det er så gøy å skrive! Særlig når jeg bestemmer helt selv hva jeg skal skrive om. Har hatt pause fra bloggingen en stund pga annen skriving (bok om kommunikasjon). Bloggen har ligget og kilt i bakhodet.

Spesielt når jeg er ute og løper, tenker jeg på hva jeg kan skrive i bloggen. Da blir tankene mine omtrent som en kjele popcorn der lokket er i ferd med å lette og det tyter ut over kanten. Jeg putter popcornet i munnen, tygger og smaker. Mmmm, ja det kan jeg skrive om - og det - og det - og det ...

Popcornet fyller meg med energi fra hårfestet og helt ned i tærne. Tankene tumler lystig i hodet. Tyter ut i armene og sitrer gjennom fingrene, som lykkelig begynner å danse touch på tastaturet. Skjermen fylles med ord. De er som ingredienser i en matrett under komposisjon. Jeg er kokken. Ser på ordene, lukter, smaker på dem. Tar vekk litt her, legger til litt der, flytter litt rundt hit og dit. Vil så gjerne lage en velkomponert og velsmakende rett som kan serveres og nytes av andre. Tiden forsvinner, alt rundt forsvinner. Det er bare meg, skjermen og ordene.

Jeg koooser meg. Det er så deilig å kunne gjøre noe av ren og skjær lyst, rett og slett fordi det gir glede og energi!

For en tid siden ble jeg introdusert til en ny kollega. Jeg spurte ham hva han liker aller best å jobbe med. Svaret kom spontant: «Gå inn i bedrifter i krise og snu dem. Få forretningen til å blomstre igjen. Jeg elsker det!» Øynene hans lyste, smilet gikk fra øre til øre, han gned seg i hendene, og det var bare så vidt han ikke begynte å trippe der han sto. Jeg trodde ham!

Coach:
Hva liker du aller best å gjøre?
Når føler du deg mest levende?
Hvilke ressurser i deg selv får du brukt da?
Jeg ønsker deg rikelig med muligheter til å drive med det du elsker!

«Hva hørte du egentlig at jeg sa?»

Niåringen vår våkner med feber, vondt i halsen og saftig snufsing. Hjemmedag. Hun rigger seg til på sofaen med dyne og pute, i grunnen (litt for) fornøyd med å slippe skolen. Slår på TVen og zapper seg fram til Animal Planet og «Dyrepolitiet». Det er tingen.

Jeg skal ut og løpe en tur. Gullungen er ikke så glad i å være alene hjemme, og litt forutsigbarhet mht til tid pleier å være betryggende. Jeg peker på vegguret: «Jeg blir borte en time. Dvs jeg er tilbake klokka halv ti. Ok?» Ikke noe svar. Øynene hennes følger dyr som blir reddet på skjermen. «Hallo! Hører du hva jeg sier?» «Ja da», svarer hun. Blikket viker ikke fra TVen. Hrmf, hva har hun egentlig hørt?

Jeg tester: «Fint, hva sa jeg da? Når er jeg tilbake?» Lillesøster rykker til, legger håndflatene mot tinningene og tenker hardt: «Eeeeh ... halv åtte?» (Halv åtte!? Slapp av, bare ta det en gang til. )

Jeg prøver å være pedagogisk: «Hva er klokka nå?» Lillesøster ser på vegguret: «Å ja, halv ni.» «Flott! Hva er den da om en time?» «Eeeeh ... halv ti.» «Det stemmer! Så når er jeg tilbake?» Hun smiler: «Halv ti!» Blink. Budskapet har nådd fram.

Coach tips: Når du sier noe til andre, er det uvisst hva de fanger opp, og hva de gjør ut av det. «Jeg hører hva du sier» forteller deg ingen ting om hva de har oppfattet!

Hvis du vil vite, må du be dem gjenta det du har sagt: «Fint, vær snill å fortelle meg hva du hørte jeg sa.»

Prøv! Du vil garantert bli overrasket (kanskje til og med sjokkert) noen ganger over hva du får til svar.

Som alle himmelens snøfnugg

Det snør. Store snøfnugg daler gjennom novemberluften. Tett i tett. Danser og gjør krumspring i vinddraget. Svever sakte og elegant ned mot jorden. Et av dem treffer meg på nesetippen. Kiler et kort øyeblikk før det smelter til en frisk liten vanndråpe.

Jeg ser opp på alle de tusener - kanskje millioner - hvite prikkene. Tenk at ingen av dem er helt like. Hvert eneste snøfnugg er sitt eget lille kunstverk - fullkomment, vakkert og enestående.

Slik er det med oss mennesker også. Vi likner på hverandre - noen ganger ganske mye. Men vi er også forskjellige - til dels veldig forskjellige. Og ingen er helt like. Ingen på hele jorden. Alle har sin egen personlighet, sine spesielle kvaliteter, og sine unike gaver å gi.

Vi har det best når vi kan utfolde oss ut fra hvem vi er, og hva vi er naturlig god på. Da lykkes vi oftere, og det gir oss mening.

Bak maskene
Bak maskene
bak rollene
bak inngrodde mønstre og stivnede lag.
Pulserer livet
og kjernen din hvisker:
«Vil du være deg selv fullt og helt i dag?»
Anne Helene Grøntoft

Coach: Når føler du deg mest levende?
Hva må være til stede i livet ditt for at du kan glede deg over det?

Rikdom og takknemlighet

Det er så mye man kan kjøpe - så mange ting å ønske seg. Yngstejenta vår teller opp ukepengene sine, summerer og sparer. Så tar hun med lommeboka når vi er ute og handler. Sirkler rundt alle butikkhyllene med fristende ting. Øynene står på stilk. Hun vil kjøpe det og det og det og ... Men hvis hun kjøper, så skjer det noe innmari dumt: Pengene blir borte. Til og med lenge før hun har fått alt hun vil!

En dag mens lillesøster tenker på alt hun ønsker seg, utbryter hun i ren frustrasjon: «Åh, jeg skulle ønske jeg hadde mere penger!» «Jeg også», hiver jeg meg på. «Jeg også», kommer det fra min kjære. «Dere?!» Lillesøster ser vantro på oss. Så sier hun med ettertrykk: «Dere er jo stapprike!»

Hun har rett. Vi er stapprike. Vi har alt vi trenger og vel så det. Rent bortskjemte er vi. Men det er skremmende lett å ta det som en selvfølge og ønske seg stadig mer.

Materiell rikdom er forlokkende for de fleste. Og penger blir overveldende viktig hvis man sliter med å få endene til å møtes. Men har man tilstrekkelig, tror jeg ikke man blir så mye lykkeligere av å få mer penger eller flere ting. Det betyr mer å være rik på det som ikke kan kjøpes: kjærlighet, glede, helse, tilhørighet ...

Takknemlighet er nøkkelen til å føle seg rik. Å kunne glede seg over det man har og være takknemlig for alle små og store ting i livet.

En ny dag med nye muligheter. En deilig kopp kaffe eller te. Et vennlig smil. En spennende bok. Myke barnekinn. Fengende musikk. Duften av nybakt brød. En vakker solnedgang. Hyggelig samvær med venner. Mestring av nye utfordringer. En god latter ...
Det er alltid noe å være glad og takknemlig for, selv på livets grå dager.

Coach: Hver kveld når du legger deg, tenk tilbake på dagen og finn minst tre ting å være takknemlig for. Legg merke til hva det gjør med deg.

Emosjonelt krøll

Klokka er sju og jeg vekker eldstejenta på snart tretten. Stryker henne ømt over kinnet. Hun kjemper seg ut av søvnen og stønner: «Hvem? Å, du. Jeg vil ikke ha deg.» Dytter vekk hånden min. Nei vel. «Hvem vil du ha, da?» «Pappa!» «Pappa har gått på jobb allerede. ... (mykt) Er du glad i pappa'n din?» «Ja!» Hun vender demonstrativt ryggen til meg og forlanger å få sove noen minutter til. Avvist. Vel, det får jeg tåle på en mandag morgen. Lillesøster er mer imøtekommende når jeg vekker henne - det bør veie opp.

En stund senere, etter at jentene er ferdig påkledd og jeg ennå er på badet, hører jeg at det trekker opp til bråk på kjøkkenet. Når jeg kommer etter, klager lillesøster over at storesøster ikke ville hjelpe henne med noe hun ikke fikk til. En padde spretter ut av munnen min før jeg får sukk for meg: «Det synes jeg var dårlig gjort! Kunne du ikke hjelpe henne, da?» Storesøster bjeffer tilbake at lillesøster må prøve selv, og jeg svarer oppgitt og bebreidende at det var jo nettopp det hun gjorde! Scenen er satt. Snøballen begynner å rulle.

Det er tre grader og regn ute. «Cherrox-dag», formaner jeg. Nei, storesøster vil ikke bruke cherroxene. De er stygge. Hmpf. Og nei, hun vil heller ikke ha på gummistøvler med varme sokker, for hun har ikke lyst. Snøft! Nei, det er ingen grunn til å bruke paraply, for jakken hennes er vann- og vindtett. Grrr! Når jeg prøver med et siste «trumfkort» om at hodet hennes ikke er vann- og vindtett, kommer det iltert i retur: «Det finnes faktisk noe som heter hette!» Der fikk jeg den. Argh!!! Så smetter hun ut døra og forsvinner.

Tilbake står jeg. Det koker innvendig, og det er like før jeg lener meg ut døra og roper et eller annet lite pent etter henne. Men jeg tar meg sammen. Det får være grenser for barnslighet.
Ja men, åååh, jeg er så sint! Hvordan skal jeg bli kvitt det? Jeg lærer andre at det er lurt å møte følelser med aksept, så jeg får prøve min egen medisin. Jeg sier til meg selv at det er helt greit å være sint. Jeg skjønner utmerket godt at jeg ble sint, og jeg har lov til å være sint. Nemlig. Puster dypt inn og blåser ut. Sinnet løser seg opp og fordamper. Men i stedet siver det fram en liten tristhet. «Hun sa: 'Jeg vil ikke ha deg'.» Ja vel, så var det visst litt sårt å bli avvist likevel. Minner om avvisning opplevd for lenge siden.

Under sinne ligger det ofte sårhet, heter det. Så sant. Jeg godtar min sårhet også. Så er jeg nullstilt for denne gang.

Ok. Jeg ble sint, og under lå det en sårhet. Storesøster ble sint, og kanskje det ligger en sårhet under hos henne også? Hva er det hun egentlig trenger å høre fra meg? Hva trenger hun at jeg gjør? (Ikke servere padder, i hvert fall.) Jeg er den voksne, og det er mitt ansvar å forsøke å få til et godt samspill mellom oss. Jeg tar den ballen. Ny sjanse i ettermiddag. Så får vi se hvordan det går.

I mellomtiden kan jeg varme meg med å huske alle morgenene hvor hun har holdt armene rundt halsen min og sagt: «Mamma - kos! Du får ikke lov til å gå!»

Coach: Når du er sint, hva kan ligge under? Hva er det du egentlig ønsker og trenger?

I gode og onde dager

Stå sammen last og brast. Jeg og meg. Over høye fjell og gjennom dype daler. I vårlys og vintermørke. Under sol og regn. Gjennom stormkast og stille netter. Enten jeg jubler eller vrenger vrangsiden ut. Og enten jeg vil eller ikke. Slipper ikke unna meg selv.

Skal jeg være min egen fiende eller venn? Skal jeg rakke ned på meg selv eller være god mot meg selv? Jeg kan ikke bli kvitt meg selv, men jeg er fri til å velge hvordan jeg vil behandle meg selv.

Det er godt å tenke på at jeg kan velge å være en god og kjærlig venn for meg selv. En som støtter, bekrefter, oppmuntrer, tror på og ansvarliggjør meg. Jeg kan ville det og trene på det.

Den som trener, får muskler. Og den som klarer å gi noe godt til seg selv, har også noe godt å gi til andre.

50? Det er ikke mulig!

I vår fylte jeg 50. Har forsøkt å fortrenge det, men det dukker opp fra tid til annen. Og gjør meg en smule irrasjonell.

50 – grøss! For mitt indre blikk ser jeg gamle, krokryggede damer med stive og gebrekkelige lemmer. Størknet fast i snevre og forstokkede mønstre. Inntørket. Egentlig ferdig med livet. Toget har gått, det er for sent. Huff, så trist! Jeg får nesten angst, lyst til å kaste opp.

Nei, det er ikke mulig at jeg har blitt 50. Det kan bare ikke stemme. Jeg føler meg jo så ung – så levende! 35 er jeg. Ikke en dag mer. Ok, jeg kan kanskje strekke det mot 40 hvis det kniper, men der går grensen!

Nei, nå må jeg ta meg sammen! 50 er da ikke noe å hisse seg opp over. Jeg kjenner mange som er mye eldre, og som er glade og vitale og lever aktive og meningsfylte liv.

Ja vel, så blir jeg gradvis eldre, og det er helt greit. Det er naturens gang. Jeg skal etter hvert bli en gammel dame som er sprek, levende og klok. Som har fred i sinnet, glede i hjertet og en urokkelig tro på framtiden. Yes, sånn skal det være!

Egentlig kan jeg slappe helt av. Det er ennå leeenge til jeg blir gammel. Jeg er jo tross alt bare 35 …

Coach: Hvilke tanker har du om deg selv og din framtid?

Kompliment, eller …?

Det er sommer og jeg er ute og kjører med yngstejenta på ni år. Vi snakker om det store familieselskapet vi snart skal ha for å feire at mamma fyller 50 (hjelp!) og pappa 55, og at mamma og pappa har vært gift i 25 år. Plutselig sier hun: «Dere er skapt for hverandre.»
Jeg lyser opp: «Å, så hyggelig å høre! Hva er det som gjør at du synes vi er skapt for hverandre, da?» Myke romantiske forventninger vokser fram inni meg mens jeg venter på svar. Det er stille en stund mens lillesøster tenker. Så kommer det fra baksetet: «For dere maser … og så sitter dere på PCen.»
Å ja. Da så.
(Dette ble for øvrig et innslag som vakte stor munterhet da vi holdt tale under selskapet.)

Coach: Hva er du skapt for? Hva tenner gnisten i deg?

Små gledesspredere

Jeg åpner buret og stikker hånden inn. Begeistrede bobler stiger opp innvendig når jeg ser en liten snute og to blanke knappenålsøyne komme til syne i åpningen på bolet. «Hei, Lille Rosin!» Vår bedårende dverghamster. Han beveger seg mot hånden min, nysgjerrig og kvikk. Jeg løfter ham opp. Holder ham og stryker lett over den nydelige, dunmyke pelsen. Hjertet mitt er smeltet i et eneste stort smil. Lille Rosin strekker hodet over kanten av hånden - kikker ut i den store verden. Værhårene vibrerer. Jeg legger nesetippen inntil og ler når de kiler meg. Tenk at et så lite dyr spontant kan skape slik glede og henrykkelse! I hvert fall hos meg.

Her om dagen betraktet jeg en venn og kollega som nettopp har fått en skjønn liten hundevalp. Han løftet opp valpen og la den varsomt inntil brystet. Valpen lente seg tillitsfullt mot ham. Ansiktet til min venn åpnet seg i et lykkelig smil. På et blunk strålte hele han av varme, omsorg og inderlig glede. Denne ellers så målrettede, driftige og handlekraftige forretningsmannen.

Coach: Hva får deg til å lyse opp innvendig?
Jeg ønsker deg en daglig dose av spontan glede og henrykkelse!

Mandag morgen

Frisk og kjølig luft mot ansiktet. Hvit damp fra munnen.
Grus, løv og røtter med rimfrost under joggeskoene.
Solen henger gul bak trærne og prøver å smyge noen stråler gjennom skyggetunge graner.
Stille i skogen. Is på tjernet. Magisk.
Planter og trær hviler. Venter på vinteren.
Bare et forsiktig lite «kvitt» fra en blåmeis som flyr over stien.
Og lyden av min egen pust der jeg løper.
Beina finner veien selv. Tankene flyter fritt.
Langt borte suser ekkoet fra trafikken.
Biler, busser og tog med travle mennesker på vei til travle jobber.
I morgen er jeg en av dem.
Men akkurat nå er det bare skogen og meg.
Og stillheten.