Være eller ikke være til stede

2. pinsedag og sola skinner fremdeles. Deilig!

Dagen startet tidlig (valpen sørget for det), og det har vært en hektisk morgen med mange baller i lufta. Tankevirksomheten har spunnet seg opp gradvis med alt mulig som skal gjøres og huskes på: kakebaking før besøk i dag, tekstmeldinger fram og tilbake til diverse personer, prosjekter på gang ute og inne, telefoner som skal tas, osv. Og så er det hverdag igjen i morgen - ops, der kom det seilende enda mye mer å tenke på: jobb, skole, lekser, valpekurs, speider, fotballkamp, skolefest, besøk neste helg ... Det er plenty å ta av hvis jeg bare vil. Og jeg er ikke vond å be i dag.

Jeg tar meg en løpetur i skogen. Det er komisk å observere hvordan tankene virvler rundt i hodet. Makan til karusell! Skulle tro jeg hadde tatt en adrenalinsprøyte. Nei, nå må jeg roe meg ned og være til stede. Nyte solen og skogen. Jeg forsøker å kommandere meg selv: «PUST! SE, LYTT, LUKT!» Det er som om skogen befinner seg i andre enden av en tunnel som jeg prøver å komme ut av. Jeg skjerper meg. Fokuserer. Grønne planter og fuglesang kommer litt nærmere. Så spinner tankene av sted igjen. Jeg prøver på nytt. Snuser inn luften, ser iherdig rundt meg. Igjen kommer skogen litt nærmere. Men før jeg vet ordet av det, er jeg langt inni tanketunnelen igjen. Slik går det fram og tilbake.

Hvor ble det av sjelefreden fra løpeturen i forgårs? Da var tankene rolige, og jeg fylte hele kroppen min. Skogen var en åpenbaring av deilig fuglekvitter, blåbærlyng som sprang ut i lysende grønt, og varme dufter som anget fra skogbunnen. Hvitveisen stod som et stjernedryss, gaukesyra bredte sitt hvitrosa teppe mellom mørke granlegger, og bekkeblommen lyste gult i våte grøfter. Unge liljekonvallblader stakk opp som grønne spyd fra bakken, og bregnene rullet elegant ut sine fjærformede blader. På myrtjernet var det blikkstille, vannspeilet ble bare brutt av en stokkand som gled fredelig av sted. Jeg sugde det inn og nøt det i fulle drag. Frydet meg over solvarmen i ansiktet og den lette kilingen av svetteperler som trillet ned. 

Alt dette er der nå også, det er bare jeg som ikke er ordentlig til stede. Jeg er fanget av min egen tankekarusell. For oppgiret til å slappe av.

Ok, så er det sånn. Kanskje jeg like godt skal brenne av litt ekstra energi når jeg først er i det hjørnet? Jeg kjører opp tempoet og holder det høyt resten av turen. Skogen og fuglekvitteret kommer ikke nærmere, men jeg får pest meg ut og blir roligere av det. Det var den løpeturen.

Coach: Hva er verdien av å være helt og fullt til stede i øyeblikket? Hvordan merker du om du er det eller ikke? Hvis tankene spinner av sted mot fortid eller framtid - hva kan bringe deg tilbake til det som skjer her og nå?

Hundeliv!

Jeg bråvåkner lørdag morgen av en liten piping og bevegelse inni reiseburet som står inntil senga. Den minste lyd fra valpen er nok til å dra meg ut av søvnen, akkurat som da ungene var små. Jeg myser mot klokka. Halv sju. Du verden, nå har Xantos vært flink og holdt seg i mange timer! De siste seks ukene har jeg vært oppe både en og to ganger i løpet av natten. Best å få ham ut fort. «Gi meg to sekunder da, Xantos.» Bare så jeg får gnidd sukatene ut av øyekroken.

Dyret har ingen planer om å vente på noe som helst. Han smetter ut soveromsdøra straks jeg åpner den, og tasser i raskt tempo gjennom gangen og inn på yngstejentas rom. Før jeg rekker å ta ham igjen, brer en gul dam seg utover gulvet under magen hans. Søren også! Jeg fanger ham opp med et «nei» og bærer ham ut. Der tisser han fra seg restbeholdningen og får masse ros for det. Så er det tid for større ærend. Fram med bæsjepose og plukke opp. Urk, hundebæsj lukter IKKE godt.

Jeg tar ham inn igjen (jøss, han kommer frivillig!) og tørker opp tissesølet fra gulvet. Hvis jeg er heldig, får jeg ham til å sove litt til. «Natti-natti-legge-seg!» Xantos vet hva det betyr. Etter noe nøling trasker han inn i reiseburet igjen, klager et par minutter, og så blir det stille. Jeg puster ut og sovner tilfreds.

En time senere går reveljen i form av et sylskarpt bjeff. Xantos sitter ved senga med pesende rosa tunge og logrende hale og ser forventningsfullt på meg. Ferdig med å sove og klar for action! Sukk, det er bare å stå opp. Ikke noe sove-og-kose-seg-lenge-i-helgene nå lenger. Valpelivet er ikke designet for B-mennesker.

Vi tar runden innom jentenes soverom og vekker dem. De elsker å få Xantos opp i senga. Han logrer, slikker og småbiter. Superpopulære matfar er bortreist, så Xantos må nøye seg med oss jentene i dag. Han har ingen problemer med å være midtpunktet for damenes oppmerksomhet.

Jeg gjesper og tenker lengselsfullt på senga. En kaffekopp og noe å bite i, gir litt trøst.

Xantos liker også noe å bite i. En «lekker» frokost av hundekuler oppbløtt i vann blir budt fram, men frister ikke for øyeblikket (kan du forstå det?). Bitelekene på stuegulvet er derimot forlokkende. Han kaster seg over dem, og jeg setter meg ned sammen med ham. Vi leker og morer oss, knurrer og drar i hver vår ende av lekene. Trener på «slipp» med etterfølgende godbit.

Jeg begynner å kvikne til. Xantos er fornøyelig der han rister på hodet og slenger leken fram og tilbake. En snerrende og farlig jakthund!

Neste post er tur. Jeg får på meg noen klær, og så trasker vi ut i det fine været. Hundebåndet er etter Xantos' oppfatning laget for å bite og rive i, men han får snart viktigere ting å tenke på. Veikanten er et eldorado av spennende lukter. Hele nabolagets hundeliv er brettet ut der i tabloid duftform. Stolper og busker er oppslagstavler stappfulle av interessante opplysninger. Neseborene til Xantos vibrerer. Han dytter snuten hit og dit og snøfter ivrig.

Det tar sin tid å lukte seg gjennom alle dagens nyheter, men etter hvert blir det mer driv over turen. Egentlig er Xantos ganske flink til å gå i bånd. Jeg gir mye ros og får nesten kink i nakken av å kikke ned på ham hele tiden. Innimellom småløper vi litt. Det er herlig å se Xantos tøffe av sted med hodet og halen høyt hevet, ørene bakover og pelsen vippende i takt med bevegelsene. Han ser så fri og glad ut.

På slutten av turen hilser vi på naboens yorkshire terrier. Fanny kommer trippende i ny og lekker sommerklipp. Xantos blir så ivrig at han nærmest går ut av sitt gode skinn, noe som slett ikke faller i smak hos damen. En pesende og bjeffende valpefjomp er under hennes verdighet. Hun knurrer og gir ham avskjed på grått papir.

Vel hjemme på gårdsplassen lar jeg Xantos løpe fritt. Han fyker fram og tilbake som en pelskledd kanonkule. Når jeg åpner døra stormer han inn og sklir bortover flisene og parketten. Jeg må le høyt. For en morsom liten fyr!

Nå smaker det med oppbløtte hundekuler. Xantos jafser dem i seg med god appetitt.
Så er det nok action for en stund. Han tasser bort til yndlingsplassen sin - den kalde glassplata foran peisovnen, legger seg godt til rette, gjesper og sovner søtt.

Jeg ser på ham og kjenner hjertet banke for dette lille vesenet som krever at jeg stiller opp, men som også gir så mye glede tilbake.

Coach: Å stå til tjeneste for andre (mennesker eller dyr) betyr noen ganger å måtte sette egne behov til side for en stund. Dette kan skape indre motstand. Hvis vi klarer å gi slipp på den og være helt til stede i det som skjer, kan vi få uventet mye tilbake. Når opplevde du dette sist, og hva ga det deg?

Rett i valpesaksa!

Planen var jo egentlig helt vanntett. Vi kunne tillate oss å se på leveringsklare valper nettopp fordi det var uaktuelt for oss å kjøpe valp nå. KANSKJE en gang i framtiden, men definitivt ikke NÅ.

Som det framgår av min blogg fra 17. februar («Voff eller ikke voff - det er spørsmålet») har vi lenge vært under press fra våre døtre om å skaffe hund. Jeg har vært ambivalent, og min kjære har vært skeptisk for å si det pent. I all diskresjon har jeg drevet undersøkelser om ulike raser: googlet, lest, sett på bilder og hilst på hunder jeg har passert ute.

For ikke lenge siden ble jeg oppmerksom på rasen bichon havanais. Jeg leste: glad, lærenem, leken, elsker kontakt med mennesker, ofte glad i vann, røytefri, allergivennlig, voksen vekt 3-6 kg. På nettet fant jeg diverse bilder av sjarmerende havanais-raggetasser. Slett ikke dum! Kanskje dette kunne være noe for oss en gang (langt inn) i framtiden? En slik en ville jeg se i levende live!

Som man roper i skogen, får man svar. Kort tid etter fant jeg en annonse på nettet om leveringsklare havanais-valper, kun ti minutters kjøring fra der vi bor! Supert, da kunne vi trygt ta en titt BARE for å vurdere rasen. Min kjære og jeg dro i all hemmelighet på valpevisning mens jentene var på speidertur.

Hvor dum går det an å bli?

Vel framme hos oppdretteren myldret det små nøster rundt beina våre. Så nydelige! Vi ble helt betatt, og særlig av en av dem: en rund og blyg liten fyr som helst ville stikke seg vekk. Min kjære fikk ham i armene og holdt ham - lenge. Etterpå sa han: «Skal vi ha hund, så må det bli han der.» Jeg måpte: «Mener du vi skal kjøpe hund NÅ? Er du HELT sikker?!» Min kjære nikket. Og sånn ble det.

Jentene ble fyr og flamme da de fikk beskjeden. Vi dro rett på visning en gang til og så på det lille vidunderet sammen. Yngstejenta trodde hun drømte og ba meg slå henne på armen for å bekrefte at dette faktisk skjedde. Vi var helt yre alle fire.

Neste dag handlet vi først hundeutstyr, og så hentet vi vår åtte uker gamle Xantos. Siden har det gått slag i slag: tiss og bæsj, ut og inn, opp om natten, «skal du ikke spise litt mer da, lille venn?», bjeff og pip, bite på alt, tiss og bæsj, ut og inn ... Det er ganske intenst i begynnelsen.

Jeg kjenner til begrepet ammetåke. Nå vet jeg at det også finnes valpetåke. Jeg har vært hardt rammet. Alle morsinstinkter ble skrudd på fullt volum i samme øyeblikk som vi fikk lille Xantos. Plutselig dreide alt seg om hans ve og vel. Jobb osv måtte finne seg i å vike. Vi fikk likevel kabalen til å gå opp på et vis.

Puh, det ville være løgn å si at vi ikke var litt overveldet den første uken. Det var som å få en baby. Utviklingen går bare mye raskere.

Nå har vi vært hundeeiere i fire uker og begynner å få hodet over vann igjen. Selv om det er mye jobb med en valp, er det enda mer kjærlighet, kos og glede. Hele familien er Xantos-frelst!
Et nytt hundeunivers har åpnet seg for oss. Vi leker og koser, steller og trener, går på valpekurs og leser hundebøker. I morgen er det 12-ukers kontroll hos veterinæren.
Nettverket vårt er i rask vekst. Vi blir jo kjent med så mange hyggelige mennesker (og hunder) når vi går tur med Xantos!

 

Vi hoppet i det uten å ha planlagt og tilrettelagt noe på forhånd. Galskap kan man kanskje si, men med en dose tilpasningsvilje og løsningsorientering har det i grunnen gått forbløffende bra. Og det smaker heldigvis mye mer enn det koster ...

Enkelte ting passer i grunnen aldri. Man må bare trå til med mottoet:
Er det noe vi virkelig vil, så får vi det til!

Coach: Når opplevde du sist at ting ble snudd på hodet av en uventet endring?
Hvordan taklet du det? Hva er din personlige styrke i en slik situasjon?
Hvis det dukker opp en sjanse som tenner gnisten i deg, er du villig til å gripe den og hoppe i det?
Lykke til!