Kvanteflørt

Da jeg tok utdannelse i relasjonscoaching, ble vi introdusert til begrepet «quantum flirt» - «kvanteflørt». Det viser til ting som skjer spontant i våre omgivelser mens vi jobber med et bestemt tema. Vi kan plukke ut slike ting og bruke dem som knagger til å assosiere rundt i forhold til det aktuelle temaet.

Et eksempel kan være at jeg som coach jobber med en klient, og akkurat idet klienten sier noe bestemt, så titter sola fram bak skyene, eller en ambulanse passerer på gata med hylende sirener, eller noen ringer på dørklokka, eller det skjer noe annet i omgivelsene. Så spør jeg klienten: «Så du det? Hørte du det? Hvis vi leker at dette var et signal til deg i forhold til hva du sa nettopp, hva slags signal kunne det være?»

Senest i dag opplevde jeg en liten episode. En klient snakket om en situasjon hun ikke er tilfreds med, men som hun har motstand mot å gjøre noe med. Hun argumenterte for at det er best hun finner seg i situasjonen slik den er. Plutselig hørte vi en person nyse kraftig flere ganger rett utenfor kontordøren. Jeg spurte: «Hvis det var slik at det lå et hint til deg i den nysingen, hva kunne det være?» Klienten svarte kontant: «At dette må jeg gjøre noe med!»

En pussig ting er at spontane små hendelser har en tendens til å skje akkurat når klienter sier noe som er viktig for dem, som om omgivelsene understreker poenget. Noen ganger er det så påfallende at vi må le.

Er det virkelig slik at omgivelsene «taler» til oss? Driver universet med «kvanteflørt»? Hvem vet. Enten det stemmer eller ikke, synes jeg det interessante er hvilke assosiasjoner vi får, for DE kommer fra oss selv og taler til oss selv.

Her om morgenen hylte mine to døtre fra kjøkkenet: «Mamma, det spruter vann på vaskerommet!» (Vaskerommet er vegg i vegg med kjøkkenet.) Jeg spurtet ned trappen fra andre etasje og bykset inn på vaskerommet. Der fløt det vann utover gulvet. Vaskemaskinen var i ferd med å tømme seg etter en skylling, og vannet sprutet ut der røret fra vaskemaskinen møter avløpsrøret. Tett avløpsrør, med andre ord. «Dette var jo en interessant kvanteflørt», tenkte jeg, «hva kan jeg få ut av den?»
Mens jeg helte avløpsåpner og kokende vann i sluket på utslagsvasken over rørene, begynte jeg å assosiere rundt tett rør, propp i systemet, hår og lodotter, flommende vann, avløpsåpner osv. Straks gikk tankene mine til boken om kommunikasjon som jeg har skrevet på så lenge, og som jeg brenner etter å få ut snart. Jeg venter nå på tilbakemelding fra forlag. Venter og venter - som en propp i systemet.

Avløpsåpneren så ikke ut til å gjøre susen. Vannet sto stille i kummen. Søren også. Jeg helte på mer kokende vann. Ingen bevegelse. Sukk, jeg fikk bare gi det enda mer tid. Gjøre noe annet i stedet.

Jeg tuslet ut fra vaskerommet og glemte tiden. Først etter en god stund kom jeg på å sjekke på nytt. Da var vannkummen tom. Vannet strømmet fritt gjennom avløpsrøret igjen. Jippi, den kvanteflørten likte jeg! Mon tro hva den hintet meg om?

Coach:
Prøv å leke med kvanteflørt selv. Mens du tenker på noe bestemt, vær oppmerksom på lyder og hendelser i omgivelsene, og plukk ut noe som peker seg ut i øyeblikket (for eksempel regndråper på vinduet, eller noen som ler høyt i nærheten). Hvis du leker at dette har et budskap til deg, hvilke assosiasjoner får du?
Dette kan gi en kreativ vitaminpille til tankeprosessen din!

Ekstrovert eller introvert?

Med jevne mellomrom har jeg klienter som er frustrert fordi de synes at de er enten for utadvendte, eller for innadvendte. Det går gjerne på kommunikasjon med andre:
«Hvorfor kan jeg aldri lære å holde kjeft? Ordene bare detter ut av munnen på meg før jeg rekker å tenke!»
«Hvorfor kan jeg ikke bare prate i vei som alle andre? Jeg føler meg mislykket i sosiale settinger.»

Psykiateren Carl Gustav Jung mente at vi tidlig i livet utvikler en naturlig og vedvarende preferanse for å være enten ekstrovert eller introvert. Det handler om hvor vi retter vårt fokus, og hvor vi henter energi. Ekstroversjon vil si å ha fokus primært på den ytre arena, introversjon primært på den indre arena.
Ekstroverte søker stadig impulser utenfra og får energi og påfyll av aktiv interaksjon med den ytre verden. Introverte får energi og påfyll av å rette oppmerksomheten innover og fordype seg i sin indre erfaringsverden av tanker og følelser.

Ekstroverte liker gjerne å tenke høyt. De fordøyer tankene sine mens de snakker. Det som kommer ut, er derfor ikke ferdig bearbeidet. «Vi med utlagt hjerne», som en ekstrovert kollega av meg pleier å betegne det.
Introverte foretrekker å observere, lytte, tenke seg godt om - og så snakke. De er ikke de mest pratsomme i møter, men når de tar ordet, har de overveid hva de vil si. Det som kommer, er gjennomtenkt.

Slik vi opplever våre to døtre, kan ting tyde på at den ene er introvert og den andre ekstrovert. Den introverte synes det er helt i orden med action og sosialt samvær med venner, men ikke i for store doser. Etter en dag eller to med mye interaksjon med andre og den ytre verden, kan hun si: «Nå har jeg vært veldig mye sammen med andre. Jeg vil være for meg selv en stund.» Og så koser hun seg godt og lenge i eget selskap. Min introverte mann forstår dette. Som liten kunne han tilbringe timevis på en gren i sitt yndlingstre, oppslukt av alt det spennende han skapte i sin indre verden.
Vår ekstroverte datter klager derimot straks det ikke skjer noe: «Å, det er så kjedelig! Hva skal vi gjøre nå? Jeg vil leke med noen! Mamma, kan jeg ringe NN og spørre om hun vil komme?» Noe jeg som ekstrovert kjenner meg igjen i. Får jeg ikke nok påfyll fra den ytre verden, går jeg på veggen.

Vi mennesker har lett for å irritere oss når folk er forskjellig fra oss selv.
Introverte kan for eksempel synes at ekstroverte tar mye plass og plaprer i vei uten å ha noe fornuftig å komme med. De finner det temmelig forstyrrende.
Ekstroverte kan vente utålmodig på at introverte skal komme på banen. Hva tenker de egentlig, og hvorfor kan de ikke bare spytte ut? Har de sirup i hjernen, siden det tar så lang tid før de får sagt noe?
Det er imidlertid slett ikke så enkelt at alle ekstroverte er pratmakere, og det er heller ikke slik at alle introverte er sosiale snegler. Ekstroverte kan godt tie stille og tenke seg om. Fokuset deres er likevel primært rettet mot den ytre verden. Introverte kan godt være dyktige til å snakke med folk. Samtidig er fokuset deres i større grad rettet innover enn utover.

Så hva er best å være: ekstrovert eller introvert?
Begge er like bra, selvfølgelig! I noen situasjoner er det optimalt å være ekstrovert, i andre introvert. Ekstroverte og introverte utfyller hverandre perfekt.

Her om dagen sa vår ekstroverte datter med et fornøyd glis (etter først å ha pratet hull i hodet på sin stakkars mor): «Jeg er bare sånn, vet du. Akkurat som deg, mamma. Det bare kommer ut. Jeg er sånn ... hva heter det ... ut-rovert!»

La oss være tilfreds med den preferansen vi har, og la oss verdsette våre forskjeller som den ressursen det faktisk er!

Coach:
Hvilken preferanse tror du at du har selv: introvert eller ekstrovert?
Hvilken styrke ligger det i denne preferansen?
I hvilke situasjoner kommer den spesielt til sin rett?

Hyllest til Odd

På begynnelsen av åttitallet studerte jeg realfag på Blindern. Etter en tid kom jeg inn på biologi. Jeg var heldig og fikk fast plass på en liten lesesal på biobygget. Dermed havnet jeg uforvarende midt i en munter gjeng som fant på mye moro. Humoren sto i høysetet og oppfinnsomheten var upåklagelig. Med Roger, Einar og «Totta» som nærmeste naboer på lesesalen var det vanskelig å kjede seg. Det strømmet på med «gags», og jeg lo mer enn jeg hadde gjort på årevis.

Mange var med i gjengen, blant annet Odd. Jeg husker ham som en lun fyr med skøyeraktig blikk og en varm og snill utstråling. Og så var han veldig høy.

Biogjengen dannet på et tidspunkt foreningen OSBTT. Hvert år er det høytidelig årsmøte i januar. Jeg gleder meg alltid når jeg har mulighet til å være med. Det er så innmari hyggelig å treffe igjen gamle studievenner som jeg ikke ser ellers. Blant annet høye, lune, smilende Odd.

I år kunne jeg ikke delta på årsmøtet. Men denne uken deltok jeg på Odds bisettelse.

Det var et sjokk å få melding om at Odd ikke lever lenger. Han hadde avsluttet en lang arbeidsdag og skulle slappe av. Så sluttet hjertet hans å slå. Det startet ikke igjen. Han ble 52 år.

Mange mennesker var til stede ved Odds bisettelse. Den var trist, og den var vakker. Jeg er full av beundring for hans kjære Heidi og deres to flotte barn, som klarte å komme helstøpt gjennom hele seremonien.
Flere rørende taler ga et tilbakeblikk på Odds liv og virke. Jeg kjente ikke Odd så godt, visste ikke så mye om hva han drev med til daglig. Nå fikk jeg vite. Og jo mer jeg hørte, desto mer imponert ble jeg.

Odd var av den innstilling at livet leves før man dør. Han kastet ikke bort tiden. Odd brant for å bidra til en bedre verden. Han jobbet i mange år med bistandsprosjekter og reiste mye, særlig til Asia. Økologisk mangfold var en av hans hjertesaker. Han følte seg hjemme i naturen. Odd var høyt respektert både som fagperson og medmenneske. Nettverket hans var enormt, og han var alltid på utkikk etter nye muligheter og løsninger.
I nekrologen som Kjell og Svein skrev i Aftenposten, sto det blant annet: «Odd ble en vitenskapelig globetrotter. Han opplevde å bli utnevt til professor ved University of Central Asia. På oppdragene i flere verdensdeler var Odd opptatt av at det han gjorde, skulle bety en forbedring for vanlige folk. På denne måten ble hans naturvitenskapelige arbeid humanitært arbeid.»

Dette og mye mer lærte jeg om Odd mens jeg lyttet til talene. Tårene trillet. Samtidig ble jeg også inspirert og oppløftet. Tanken på alt det gode Odd hadde utrettet, næret gløden i mitt eget hjerte.
Jeg så på bildet av ham: smilende med armene i været, i en vakker dal omkranset av majestetiske, hvitkledde fjell. Han utstrålte glede og engasjement.
Seremonien ble avsluttet med Ulf Lundells «Jag trivs bäst i öppna landskap». Vi sang med alle sammen i hyllest til Odd.

Takk Odd, for ditt flotte bidrag til denne verden. Vi trenger mennesker som deg. Skulle bare ønske du kunne fortsatt mye lenger!

Coach: Hvilke personer inspirerer deg? Hva er det ved dem som du beundrer?
Hva inspirerer de deg til?