Hyllest til Odd

På begynnelsen av åttitallet studerte jeg realfag på Blindern. Etter en tid kom jeg inn på biologi. Jeg var heldig og fikk fast plass på en liten lesesal på biobygget. Dermed havnet jeg uforvarende midt i en munter gjeng som fant på mye moro. Humoren sto i høysetet og oppfinnsomheten var upåklagelig. Med Roger, Einar og «Totta» som nærmeste naboer på lesesalen var det vanskelig å kjede seg. Det strømmet på med «gags», og jeg lo mer enn jeg hadde gjort på årevis.

Mange var med i gjengen, blant annet Odd. Jeg husker ham som en lun fyr med skøyeraktig blikk og en varm og snill utstråling. Og så var han veldig høy.

Biogjengen dannet på et tidspunkt foreningen OSBTT. Hvert år er det høytidelig årsmøte i januar. Jeg gleder meg alltid når jeg har mulighet til å være med. Det er så innmari hyggelig å treffe igjen gamle studievenner som jeg ikke ser ellers. Blant annet høye, lune, smilende Odd.

I år kunne jeg ikke delta på årsmøtet. Men denne uken deltok jeg på Odds bisettelse.

Det var et sjokk å få melding om at Odd ikke lever lenger. Han hadde avsluttet en lang arbeidsdag og skulle slappe av. Så sluttet hjertet hans å slå. Det startet ikke igjen. Han ble 52 år.

Mange mennesker var til stede ved Odds bisettelse. Den var trist, og den var vakker. Jeg er full av beundring for hans kjære Heidi og deres to flotte barn, som klarte å komme helstøpt gjennom hele seremonien.
Flere rørende taler ga et tilbakeblikk på Odds liv og virke. Jeg kjente ikke Odd så godt, visste ikke så mye om hva han drev med til daglig. Nå fikk jeg vite. Og jo mer jeg hørte, desto mer imponert ble jeg.

Odd var av den innstilling at livet leves før man dør. Han kastet ikke bort tiden. Odd brant for å bidra til en bedre verden. Han jobbet i mange år med bistandsprosjekter og reiste mye, særlig til Asia. Økologisk mangfold var en av hans hjertesaker. Han følte seg hjemme i naturen. Odd var høyt respektert både som fagperson og medmenneske. Nettverket hans var enormt, og han var alltid på utkikk etter nye muligheter og løsninger.
I nekrologen som Kjell og Svein skrev i Aftenposten, sto det blant annet: «Odd ble en vitenskapelig globetrotter. Han opplevde å bli utnevt til professor ved University of Central Asia. På oppdragene i flere verdensdeler var Odd opptatt av at det han gjorde, skulle bety en forbedring for vanlige folk. På denne måten ble hans naturvitenskapelige arbeid humanitært arbeid.»

Dette og mye mer lærte jeg om Odd mens jeg lyttet til talene. Tårene trillet. Samtidig ble jeg også inspirert og oppløftet. Tanken på alt det gode Odd hadde utrettet, næret gløden i mitt eget hjerte.
Jeg så på bildet av ham: smilende med armene i været, i en vakker dal omkranset av majestetiske, hvitkledde fjell. Han utstrålte glede og engasjement.
Seremonien ble avsluttet med Ulf Lundells «Jag trivs bäst i öppna landskap». Vi sang med alle sammen i hyllest til Odd.

Takk Odd, for ditt flotte bidrag til denne verden. Vi trenger mennesker som deg. Skulle bare ønske du kunne fortsatt mye lenger!

Coach: Hvilke personer inspirerer deg? Hva er det ved dem som du beundrer?
Hva inspirerer de deg til?