Ekstrovert eller introvert?

Med jevne mellomrom har jeg klienter som er frustrert fordi de synes at de er enten for utadvendte, eller for innadvendte. Det går gjerne på kommunikasjon med andre:
«Hvorfor kan jeg aldri lære å holde kjeft? Ordene bare detter ut av munnen på meg før jeg rekker å tenke!»
«Hvorfor kan jeg ikke bare prate i vei som alle andre? Jeg føler meg mislykket i sosiale settinger.»

Psykiateren Carl Gustav Jung mente at vi tidlig i livet utvikler en naturlig og vedvarende preferanse for å være enten ekstrovert eller introvert. Det handler om hvor vi retter vårt fokus, og hvor vi henter energi. Ekstroversjon vil si å ha fokus primært på den ytre arena, introversjon primært på den indre arena.
Ekstroverte søker stadig impulser utenfra og får energi og påfyll av aktiv interaksjon med den ytre verden. Introverte får energi og påfyll av å rette oppmerksomheten innover og fordype seg i sin indre erfaringsverden av tanker og følelser.

Ekstroverte liker gjerne å tenke høyt. De fordøyer tankene sine mens de snakker. Det som kommer ut, er derfor ikke ferdig bearbeidet. «Vi med utlagt hjerne», som en ekstrovert kollega av meg pleier å betegne det.
Introverte foretrekker å observere, lytte, tenke seg godt om - og så snakke. De er ikke de mest pratsomme i møter, men når de tar ordet, har de overveid hva de vil si. Det som kommer, er gjennomtenkt.

Slik vi opplever våre to døtre, kan ting tyde på at den ene er introvert og den andre ekstrovert. Den introverte synes det er helt i orden med action og sosialt samvær med venner, men ikke i for store doser. Etter en dag eller to med mye interaksjon med andre og den ytre verden, kan hun si: «Nå har jeg vært veldig mye sammen med andre. Jeg vil være for meg selv en stund.» Og så koser hun seg godt og lenge i eget selskap. Min introverte mann forstår dette. Som liten kunne han tilbringe timevis på en gren i sitt yndlingstre, oppslukt av alt det spennende han skapte i sin indre verden.
Vår ekstroverte datter klager derimot straks det ikke skjer noe: «Å, det er så kjedelig! Hva skal vi gjøre nå? Jeg vil leke med noen! Mamma, kan jeg ringe NN og spørre om hun vil komme?» Noe jeg som ekstrovert kjenner meg igjen i. Får jeg ikke nok påfyll fra den ytre verden, går jeg på veggen.

Vi mennesker har lett for å irritere oss når folk er forskjellig fra oss selv.
Introverte kan for eksempel synes at ekstroverte tar mye plass og plaprer i vei uten å ha noe fornuftig å komme med. De finner det temmelig forstyrrende.
Ekstroverte kan vente utålmodig på at introverte skal komme på banen. Hva tenker de egentlig, og hvorfor kan de ikke bare spytte ut? Har de sirup i hjernen, siden det tar så lang tid før de får sagt noe?
Det er imidlertid slett ikke så enkelt at alle ekstroverte er pratmakere, og det er heller ikke slik at alle introverte er sosiale snegler. Ekstroverte kan godt tie stille og tenke seg om. Fokuset deres er likevel primært rettet mot den ytre verden. Introverte kan godt være dyktige til å snakke med folk. Samtidig er fokuset deres i større grad rettet innover enn utover.

Så hva er best å være: ekstrovert eller introvert?
Begge er like bra, selvfølgelig! I noen situasjoner er det optimalt å være ekstrovert, i andre introvert. Ekstroverte og introverte utfyller hverandre perfekt.

Her om dagen sa vår ekstroverte datter med et fornøyd glis (etter først å ha pratet hull i hodet på sin stakkars mor): «Jeg er bare sånn, vet du. Akkurat som deg, mamma. Det bare kommer ut. Jeg er sånn ... hva heter det ... ut-rovert!»

La oss være tilfreds med den preferansen vi har, og la oss verdsette våre forskjeller som den ressursen det faktisk er!

Coach:
Hvilken preferanse tror du at du har selv: introvert eller ekstrovert?
Hvilken styrke ligger det i denne preferansen?
I hvilke situasjoner kommer den spesielt til sin rett?