Være eller ikke være til stede

2. pinsedag og sola skinner fremdeles. Deilig!

Dagen startet tidlig (valpen sørget for det), og det har vært en hektisk morgen med mange baller i lufta. Tankevirksomheten har spunnet seg opp gradvis med alt mulig som skal gjøres og huskes på: kakebaking før besøk i dag, tekstmeldinger fram og tilbake til diverse personer, prosjekter på gang ute og inne, telefoner som skal tas, osv. Og så er det hverdag igjen i morgen - ops, der kom det seilende enda mye mer å tenke på: jobb, skole, lekser, valpekurs, speider, fotballkamp, skolefest, besøk neste helg ... Det er plenty å ta av hvis jeg bare vil. Og jeg er ikke vond å be i dag.

Jeg tar meg en løpetur i skogen. Det er komisk å observere hvordan tankene virvler rundt i hodet. Makan til karusell! Skulle tro jeg hadde tatt en adrenalinsprøyte. Nei, nå må jeg roe meg ned og være til stede. Nyte solen og skogen. Jeg forsøker å kommandere meg selv: «PUST! SE, LYTT, LUKT!» Det er som om skogen befinner seg i andre enden av en tunnel som jeg prøver å komme ut av. Jeg skjerper meg. Fokuserer. Grønne planter og fuglesang kommer litt nærmere. Så spinner tankene av sted igjen. Jeg prøver på nytt. Snuser inn luften, ser iherdig rundt meg. Igjen kommer skogen litt nærmere. Men før jeg vet ordet av det, er jeg langt inni tanketunnelen igjen. Slik går det fram og tilbake.

Hvor ble det av sjelefreden fra løpeturen i forgårs? Da var tankene rolige, og jeg fylte hele kroppen min. Skogen var en åpenbaring av deilig fuglekvitter, blåbærlyng som sprang ut i lysende grønt, og varme dufter som anget fra skogbunnen. Hvitveisen stod som et stjernedryss, gaukesyra bredte sitt hvitrosa teppe mellom mørke granlegger, og bekkeblommen lyste gult i våte grøfter. Unge liljekonvallblader stakk opp som grønne spyd fra bakken, og bregnene rullet elegant ut sine fjærformede blader. På myrtjernet var det blikkstille, vannspeilet ble bare brutt av en stokkand som gled fredelig av sted. Jeg sugde det inn og nøt det i fulle drag. Frydet meg over solvarmen i ansiktet og den lette kilingen av svetteperler som trillet ned. 

Alt dette er der nå også, det er bare jeg som ikke er ordentlig til stede. Jeg er fanget av min egen tankekarusell. For oppgiret til å slappe av.

Ok, så er det sånn. Kanskje jeg like godt skal brenne av litt ekstra energi når jeg først er i det hjørnet? Jeg kjører opp tempoet og holder det høyt resten av turen. Skogen og fuglekvitteret kommer ikke nærmere, men jeg får pest meg ut og blir roligere av det. Det var den løpeturen.

Coach: Hva er verdien av å være helt og fullt til stede i øyeblikket? Hvordan merker du om du er det eller ikke? Hvis tankene spinner av sted mot fortid eller framtid - hva kan bringe deg tilbake til det som skjer her og nå?