Hundeliv!

Jeg bråvåkner lørdag morgen av en liten piping og bevegelse inni reiseburet som står inntil senga. Den minste lyd fra valpen er nok til å dra meg ut av søvnen, akkurat som da ungene var små. Jeg myser mot klokka. Halv sju. Du verden, nå har Xantos vært flink og holdt seg i mange timer! De siste seks ukene har jeg vært oppe både en og to ganger i løpet av natten. Best å få ham ut fort. «Gi meg to sekunder da, Xantos.» Bare så jeg får gnidd sukatene ut av øyekroken.

Dyret har ingen planer om å vente på noe som helst. Han smetter ut soveromsdøra straks jeg åpner den, og tasser i raskt tempo gjennom gangen og inn på yngstejentas rom. Før jeg rekker å ta ham igjen, brer en gul dam seg utover gulvet under magen hans. Søren også! Jeg fanger ham opp med et «nei» og bærer ham ut. Der tisser han fra seg restbeholdningen og får masse ros for det. Så er det tid for større ærend. Fram med bæsjepose og plukke opp. Urk, hundebæsj lukter IKKE godt.

Jeg tar ham inn igjen (jøss, han kommer frivillig!) og tørker opp tissesølet fra gulvet. Hvis jeg er heldig, får jeg ham til å sove litt til. «Natti-natti-legge-seg!» Xantos vet hva det betyr. Etter noe nøling trasker han inn i reiseburet igjen, klager et par minutter, og så blir det stille. Jeg puster ut og sovner tilfreds.

En time senere går reveljen i form av et sylskarpt bjeff. Xantos sitter ved senga med pesende rosa tunge og logrende hale og ser forventningsfullt på meg. Ferdig med å sove og klar for action! Sukk, det er bare å stå opp. Ikke noe sove-og-kose-seg-lenge-i-helgene nå lenger. Valpelivet er ikke designet for B-mennesker.

Vi tar runden innom jentenes soverom og vekker dem. De elsker å få Xantos opp i senga. Han logrer, slikker og småbiter. Superpopulære matfar er bortreist, så Xantos må nøye seg med oss jentene i dag. Han har ingen problemer med å være midtpunktet for damenes oppmerksomhet.

Jeg gjesper og tenker lengselsfullt på senga. En kaffekopp og noe å bite i, gir litt trøst.

Xantos liker også noe å bite i. En «lekker» frokost av hundekuler oppbløtt i vann blir budt fram, men frister ikke for øyeblikket (kan du forstå det?). Bitelekene på stuegulvet er derimot forlokkende. Han kaster seg over dem, og jeg setter meg ned sammen med ham. Vi leker og morer oss, knurrer og drar i hver vår ende av lekene. Trener på «slipp» med etterfølgende godbit.

Jeg begynner å kvikne til. Xantos er fornøyelig der han rister på hodet og slenger leken fram og tilbake. En snerrende og farlig jakthund!

Neste post er tur. Jeg får på meg noen klær, og så trasker vi ut i det fine været. Hundebåndet er etter Xantos' oppfatning laget for å bite og rive i, men han får snart viktigere ting å tenke på. Veikanten er et eldorado av spennende lukter. Hele nabolagets hundeliv er brettet ut der i tabloid duftform. Stolper og busker er oppslagstavler stappfulle av interessante opplysninger. Neseborene til Xantos vibrerer. Han dytter snuten hit og dit og snøfter ivrig.

Det tar sin tid å lukte seg gjennom alle dagens nyheter, men etter hvert blir det mer driv over turen. Egentlig er Xantos ganske flink til å gå i bånd. Jeg gir mye ros og får nesten kink i nakken av å kikke ned på ham hele tiden. Innimellom småløper vi litt. Det er herlig å se Xantos tøffe av sted med hodet og halen høyt hevet, ørene bakover og pelsen vippende i takt med bevegelsene. Han ser så fri og glad ut.

På slutten av turen hilser vi på naboens yorkshire terrier. Fanny kommer trippende i ny og lekker sommerklipp. Xantos blir så ivrig at han nærmest går ut av sitt gode skinn, noe som slett ikke faller i smak hos damen. En pesende og bjeffende valpefjomp er under hennes verdighet. Hun knurrer og gir ham avskjed på grått papir.

Vel hjemme på gårdsplassen lar jeg Xantos løpe fritt. Han fyker fram og tilbake som en pelskledd kanonkule. Når jeg åpner døra stormer han inn og sklir bortover flisene og parketten. Jeg må le høyt. For en morsom liten fyr!

Nå smaker det med oppbløtte hundekuler. Xantos jafser dem i seg med god appetitt.
Så er det nok action for en stund. Han tasser bort til yndlingsplassen sin - den kalde glassplata foran peisovnen, legger seg godt til rette, gjesper og sovner søtt.

Jeg ser på ham og kjenner hjertet banke for dette lille vesenet som krever at jeg stiller opp, men som også gir så mye glede tilbake.

Coach: Å stå til tjeneste for andre (mennesker eller dyr) betyr noen ganger å måtte sette egne behov til side for en stund. Dette kan skape indre motstand. Hvis vi klarer å gi slipp på den og være helt til stede i det som skjer, kan vi få uventet mye tilbake. Når opplevde du dette sist, og hva ga det deg?