Laget til eldstejenta er med for første gang, en ny og spennende erfaring. Oppegård J97 får en god start og vinner de to første kampene. Så følger et tap, og de må vinne neste kamp for å gå videre. Jeg får sms på jobben: «Vi vant! Spiller igjen kl 16.30.» Så bra, de har kommet til åttendedelsfinalen! Jeg, som verken har peiling på eller spesiell interesse for fotball, blir plutselig glassklar i mine prioriteringer: til Ekeberg for å se fotballkamp!
Hele familien tropper opp, inkludert valp. Mange andre har også kommet for å heie på Oppegård. Sola skinner og det myldrer av folk. I bakgrunnen dundrer rytmisk hiphop fra et sceneshow. Jeg betrakter jentene som varmer opp på bane 6. Skotter bort på trenerne som jobber konsentrert med spillerne på den grønne gressmatten. En kilende blafring starter i magen og sitrer ut i armer og bein. Jøss, jeg har nerver på jentenes vegne!
Det er en ny erfaring. Vanligvis er jeg helt kul på fotballkamper. Forstår meg ikke på foreldre som roper og brøler og er fullstendig på tuppa. Fotball skal da være gøy og ikke blodig alvor, ikke sant? I dag kommer jeg til å møte meg sjøl i døra.
Kampen starter og øynene mine står på stilk. «Heia Oppegård!» Nervøst følger jeg ballen og jentene som spurter fram og tilbake. Svetten pipler i pannene deres, og kinnene gløder hektisk. Etter noen minutter skårer det andre laget. NEI! Nå må dere stå på, Oppegård! Så faller en av jentene og skader kneet. Å nei, så leit! Kom igjen, jenter!
Jeg er stiv av spenning når spillerne kjemper om ballen foran Oppegårds mål. Stønner av lettelse og klapper energisk hver gang keeper redder eller ballen går ut. Roper på jentene: «Heia! ... Den tar du! ... SKYYYT! ... ÅÅÅÅH! ... BRA!» Nesten mål. Klapp, klapp. Jeg går rastløst fram og tilbake. Skotter stadig på klokka. Hvor mange minutter er det igjen? Myser mot sola. Puh, dette tar på. Stryker litt på valpen og smånakker med andre innimellom for å få et avbrekk fra spenningen.
Kampen ender 1-1. To nervepirrende ekstraomganger følger. Jentene jobber beinhardt og gir alt de har. Jeg heier, roper og klapper og er helt på tuppa. Angripes til og med av et øyeblikks fristelse til å sende negative tanker til det andre laget, men tar meg i det. Det får være grenser. Sender i stedet positive tanker til Oppegård, ser for meg at ballen suser i mål for dem.
Det blir ikke flere mål. «Hva skjer nå da?» spør jeg, uvitende som jeg er om hva som er praksis i slike tilfeller.
Det som skjer, er helt uventet for meg. Dommeren slår mynt og kron om hvem som skal gå videre til kvartfinalen. Mynt og kron! Jeg måper og tror ikke det er sant.
NEI!!! Er det mulig??!! Hva er dette for et opplegg??!! Det knyter seg sint i magen min. Jeg får tårer i øynene når jeg ser på de nedslåtte ansiktene til jentene. De har gitt jernet og vel så det. De har spilt like godt som det andre laget. Og så blir de slått ut av mynt og kron. Så URETTFERDIG!
Først når jeg får forklart at det gjøres slik for å skåne de unge spillerne for påkjenningen ved en straffekonkurranse, begynner jeg å roe meg ned igjen.
I dag er jeg «restituert». Skuffelsen er fordøyd, og jeg er kjempestolt av den flotte innsatsen til Oppegård-jentene. De fortjente å komme til kvartfinalen. På den annen side, det gjorde det andre laget også. Det er bare å ønske begge lag fortsatt lykke til i framtiden!
Og jeg har overrasket meg selv med å være like mye på tuppa som enkelte andre fotballforeldre :-)
*
Hva forteller de om deg selv, og hva kan du lære av det?
Ja, så engasjert kan man bli for sine egne. Kjempespennende med fotballkamper og sosialt moro for ungene.Tenk å treffe så mange barne/ungdommer fra flere land.
SvarSlettJa, da er vel dine barn også tilbake i hverdagen, på skolebenken. Gleder meg til å leve mer i nuet og nyte barna og det nye som skal skje.
Takk for dine tanker
Irene;-)
Takk for hyggelig kommentar! Første skoledag for jentene våre i dag :-)
SvarSlett