Nå kjente jeg ikke igjen personen med det samme. Håret var svært kort, det var så. Hadde rukket å vokse ut et par centimeter. Men ansiktet ... en underlig blekgrå skygge hvilte over det. Rundt øynene var det mørke ringer. Personen forholdt seg til omgivelsene med et nøkternt smil og en slags sliten fraværenhet i blikket. Jeg skvatt da jeg gjenkjente vedkommende. Ble nesten skremt over at et ansikt kan endre seg så mye på så kort tid. Fikk en knugende følelse innvendig av at noe ikke var bra.
Jeg så at ektefellen smilte og pratet med folk, men øynene var rødkantet. Syntes jeg ante stum fortvilelse i bunnen av blikket. De har tre barn i grunnskolealder. Å, måtte bare alt ordne seg til det beste for dem!Den natten sov jeg urolig. Ble minnet om min egen redsel og utrygghet den gangen jeg som liten fikk vite at min far hadde fått en lumsk og alvorlig sykdom. Husket angsten og sorgen som satt som et sort hull i mellomgulvet og en knugende klo i brystet. Hva ville skje med ham? Hvordan ville det gå med oss alle sammen?
Vi vet aldri hva fremtiden vil bringe. Noen ganger kommer endringer som lyn fra klar himmel og skaper store jordskjelv i livene våre. Heldigvis er vi mennesker i stand til å takle det utroligste når vi bare må. Og heldigvis kan selv de mest smertelige opplevelser bli en kilde til innsikt og personlig vekst i det lange løp.
I mellomtiden flyr dagene av sted med alle sine gjøremål. Nå før jul er det ekstra hektisk for de fleste familier. Avslutninger og oppvisninger i barnehager og på skoler. Julekalendre og julegaveinnkjøp på overfylte kjøpesentre. Kakebaking, julekort og pakking av gaver. En lang rekke ting som må ordnes og fås på plass både privat og på jobb, før jula setter inn.
Coach: Hva er det mest dyrebare i livet ditt?
Hvordan prioriterer du dette i hverdagen?
Hva kan du gjøre akkurat i dag for å vise din verdsettelse?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar