«Det er dere som gjør det. Det finnes ingen julenisse. Bare innrøm det!» Niåringen vår ser utfordrende på oss. Nå er det visst definitivt slutt med å tro på nissen. Vi foreldre lar oss imidlertid ikke nagle så lett. Jeg svarer svevende at vi selvfølgelig må hjelpe julenissen, bare tenk hvor mye han har å gjøre med alle som skal ha gaver. Han kan jo ikke rekke over alt selv! Lillesøster gjentar at det ikke finnes noen julenisse, hun vet at det bare er de voksne. Men aner vi en ørliten vakling kombinert med håp? Storesøster avstår klokelig fra å blande seg inn.
Julekalender er viktig. En ypperlig vekkerklokke i mørketiden. Ellers morgentrøtte unger spretter opp for å se hva som henger på kalenderen i dag. Vi har skrevet navn på posene. «Mamma, det er din skrift. Jeg ser det!» Avslørt igjen. Jeg lirer av meg mitt vanlige argument om at vi voksne må hjelpe nissen.
«Å mamma, jeg gleder meg sånn til jul! Første dagen av kalenderen var det så leeenge igjen, men nå er det ikke så mange dager!» Lillesøster stråler av forventning. Så får hun plutselig et bekymret uttrykk i ansiktet. Hun kommer på at vi skal reise bort en helg før jul, og hva skjer med kalenderen da? To store øyne ser opp på meg: «Mamma, tror du nissen husker på kalenderen når vi er hos bestemor?»
Det gjør han ganske sikkert. Så tror hun visst litt på nissen likevel :-)
Måtte du få en gledefylt og magisk jul!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar