Barnelek i teknologiens tidsalder

Fetter og kusine skal komme på overnattingsbesøk. Stor stas, jentene våre har gledet seg lenge. Søskenbarna ankommer, og alle fire stormer inn i stua. Der setter de på TV og Playstation og drar opp hver sin Nintendo. Så trykker de i vei og roper oppglødde kommentarer til hverandre.

Etter middag settes lørdagsgodteriet fram, og de gomler sjokolade, seigmenn og popcorn mens de stirrer intenst på de ulike skjermene. Fingrene beveger seg med lynets hastighet. Fremdeles helt topp. Min kjære og jeg observerer fra sidelinjen.

Når godteriene er fortært og de er passe høye på sukker, er det tid for å ta på pysjen og forflytte seg til soverommet der fire sengeplasser er stuet sammen. De spurter opp trappen med latter og skrål og gjør unna kveldsstellet. Så stuper de inn på soverommet, som ser ut som en eneste kjempeseng.

Min kjære og jeg benker oss nede i stua og tenker at nå blir det vel full rulle der oppe i andre etasje. Jeg husker med fryd hvor moro overnattingsbesøk var da jeg var på deres alder. Vi holdt på å rive ned huset noen ganger.
Men nei da, ganske raskt blir det helt stille på soverommet. Jøss, sovnet de så fort?

Jeg kan ikke dy meg. Forsiktig lister jeg meg opp trappa og smugtitter inn døra. Der ligger alle fire i hver sin seng med Nintendoen tett oppunder nesa og trykker konsentrert. Ingen sier et pip. Hæ?! «Jeg trodde dere skulle leke sammen, jeg!» plumper det ut av meg. «Vi gjør jo det. Vi spiller mot hverandre, vel!» er det veslevoksne svaret jeg får. Å ja, jeg visste ikke at det var mulig engang. Så tusler jeg ned igjen og lurer på om dette er normalt.

Plutselig begynner det å ta seg opp der oppe. Volumet stiger, det dunker i gulv og vegger, og det ene latterhylet avløser det andre. Godt. Da kan de altså leke sammen uten teknologi også. Det er helt i orden at de holder på til de slokner i svevet.

Neste dag stikker de faktisk ut frivillig etter frokost og leker. De graver og baser i snøen og har det riktig moro. Noe jeg er svært tilfreds med. Men straks søskenbarna har dratt, sitter jentene våre klistret foran hver sin PC. Søndagstur er helt ut.

Begynner jeg å bli gammel? Er det greit at teknologien har så stor plass i barnas lek og hverdag?

Her om dagen satt tiåringen vår med lekser og skulle besvare noen spørsmål.
«Mamma, hvorfor var biblioteket i Alexandria så viktig?»
«Hva tror du?»
«Aner ikke.»
«Det var i bøkene all kunnskapen var samlet. De hadde ikke PC, internett og google på den tiden, vet du.»
«Å ja.»
«Den gangen for lenge, lenge siden måtte bøkene skrives for hånd, og alle bilder tegnes for hånd. Det var veldig fint og sjeldent å eie en bok.» Jeg kikket drømmende ut i lufta med eldgamle skriftruller og håndskrevne bøker for mitt indre blikk.
Tiåringen så på meg. Så kom det: «Men mamma, du hadde da bøker da du var liten, du. Det har du sagt.»
Ja vel. I hennes hode er det visst bortimot uendelig lenge siden jeg var barn.

Det er temmelig kaldt om dagen. Kanskje jeg bør tilby meg som fossilt brensel?

*

Coach: Hva synes du om barn og teknologi? Hva er bra, og hvor går eventuelt grensen?
Mister de noe av den personlige kontakten, eller er det helt greit?

Jeg ønsker deg en jul med givende personlig kontakt med dem du er glad i!