Den magiske hingsten

Det var en gang ei lita jente som likte å tegne. En dag fikk hun et bilde inni seg av en hest - en kraftfull hvit hingst. Den måtte hun bare tegne, og den skulle bli verdens flotteste!

Jenta hentet papir og blyant og satte i gang. I dyp konsentrasjon førte hun blyanten over arket. Levde seg intenst inn i hver linje og kurve. Tiden forsvant, likedan alle lyder omkring. Bare hun og tegningen eksisterte. Strek for strek trådte hesten fram.

Til slutt var tegningen ferdig. Jenta betraktet sitt verk. For en praktfull hingst! Skinnende hvit, rankt kneisende på kanten av et høyt stup. Den tykke manen flagret i vinden. Jenta kunne høre hingstens stolte vrinsk. Hun kunne føle kraften og spensten i dens muskuløse kropp. Den var magisk!

Bestefaren til jenta kom for å se. Jenta var svært glad i bestefaren og viste ivrig fram tegningen sin. Etter et raskt blikk sa bestefar, som hadde erfaring med hester: «Det er da ikke slik en hest ser ut. Du kan tegne bedre enn det!»

Jenta ble knust. Bestefar likte ikke hesten hennes! Etter at han gikk, tok hun fram viskelæret og visket brutalt ut hele tegningen mens tårene strømmet.

Hun ville så gjerne behage bestefar. Tung om hjertet fant hun et bilde av en hest og tegnet av det.

«Sånn, ja. Det var mye bedre!» sa bestefar blidt. Han var lei seg for at jenta hadde blitt så fortvilet og ville gjerne gjøre henne glad igjen.

Jenta så på den nye tegningen. En pen hest med riktige proporsjoner. En hest som sto rett opp og ned. Stiv, grå og livløs. Ingen utstråling, ingen vrinsk, ingen kraft, ingen bevegelse.
Den magiske hingsten var borte.

Med tiden glemte jenta denne opplevelsen. Hun ble flink til å forsøke å leve opp til andres forventninger, og hun trengte stadig andres bekreftelse. Selv om jenta fikk mye ros og godord, monnet det liksom aldri.

En dag dukket plutselig bildet av den magiske hingsten opp inni henne igjen, og hun husket hele hendelsen.
Med tårer i øynene bestemte hun seg for å ta hingsten tilbake. Omsider skulle den få lov til å skinne inni henne. Det som betydde noe, var at HUN syntes den var praktfull og magisk. Så fikk andre mene hva de ville!
Dette hjalp jenta, som nå er en voksen kvinne, på veien mot å føle seg bra nok akkurat slik hun er.

Coach:

• Har du opplevd at noe som er spesielt og verdifullt for deg, har blitt trampet på eller avvist av andre?
  Hva har det gjort med deg? Hva har du tenkt og følt etterpå? Hvilke konklusjoner har du trukket?
• Har du latt det som er så fint og meningsfylt for deg, miste sin verdi fordi andre ikke verdsetter det?
  Hvis ja, ta verdien tilbake for deg selv! La den fylle deg, skinne og synge i deg. Vit at dette er din spesielle skatt som ingen kan ta fra deg uten at du tillater det. Og det gjør du ikke. Skatten er din - i sin fulle skjønnhet og prakt!