En magisk prikk

En av bloggene jeg følger, heter Zuna. Der finner jeg mye klokt og inspirerende.

Her om dagen leste jeg innlegget «Hva er meningen med livet?» Det handler om hvordan vi har lett for å jobbe mot det ene målet etter det andre, og stadig klatre oppover mot en fjelltopp. Mot et slags endelig høydepunkt som ligger der framme. Vi «er på vei », sier vi.

Så en dag begynner ting å gå mot slutten: karrieren, familielivet med barn, kanskje parforholdet. Vi stopper opp og lurer på hvor det ble av høydepunktet vi hele tiden har vært på vei mot. Er det forbi uten at vi merket at det var der, eller nådde vi det aldri?

Mange får en nedtur når de kommer til et slikt punkt. De ser seg tilbake og tenker: «Var det ikke mer? Eller er det noe jeg ikke har fått med meg?»

Forfatteren av innlegget inviterer til å innta et nytt perspektiv: Hva om livet er en prikk i stedet for en vei? Hva om hvert eneste øyeblikk er en prikk som kan være et høydepunkt i seg selv?

Da kunne vi stoppe opp og nyte øyeblikket, glede oss over det som er her og nå: en god kopp kaffe, et varmt smil, et mykt kinn, bølger som skvulper, tilbud på super'n ...

Mens jeg leste kom jeg til å tenke på en av mine spesielle øyeblikksopplevelser. Selv om det er mange år siden, har det brent seg inn i hukommelsen som noe magisk.

Det var høst, og jeg var med mannen min på firmatur på høyfjellshotell. Den ene dagen tok jeg meg en joggetur for meg selv. Jeg valgte en liten vei som snodde seg innover høstlandskapet med krokete fjellbjørk, gulnede gresstuer, lyng, lavkledde steiner og sildrende vann.

Etter en stund følte jeg meg plutselig sliten og tom. Det hadde vært godt med en liten hvil!
Jeg passerte et sted med en samling av gresstuer. Bakken så ganske tørr ut der.
På impuls stoppet jeg opp og la meg ned i gresset. Deilig! De gule stråene var som et mykt teppe under ryggen. Jeg strakte meg og spredte ut armene, trakk pusten dypt og lukket øynene. Snuste inn duften av naturen. Nøt stillheten.

Det var gråvær og surt drag i lufta denne dagen, men nede på gressteppet føltes det lunt og varmt. Ørsmå vindpust blafret over kinnene. Jeg åpnet øynene og kikket opp på himmelen som fløt grå og allikevel lys over meg. Bak en tynn hinne av grått klarte sola å nå fram med litt varme til ansiktet mitt.
Tiden sto stille.

Plutselig var det som om jeg ble ett med landskapet. Det føltes som hele naturen øste sin kjærlighet og sine gaver over meg. Henrykt tok jeg imot.
En dyp fornemmelse av velvære og tilfredshet vokste fram inni meg. Hver eneste celle i kroppen ble fylt til randen av en lykkefølelse. Ren, gjennomgripende, tindrende lykke.
«Akkurat nå mangler jeg ingen ting, ingen verdens ting», tenkte jeg og henga meg helt til følelsen.
Alt var komplett i det øyeblikket. Det var evig. Det var magisk. Jeg hadde ikke opplevd noe slikt tidligere. Jeg lå der i gråvær og gulnet gress og nøt det i fulle drag. Med smil om munnen og tårer i øynene.

Så kalte tiden på meg igjen og sa jeg burde komme meg tilbake til hotellet før mannen min begynte å lure på hvor det ble av meg.

Det magiske øyeblikket har jeg bevart i hjertet, takknemlig for at jeg fikk oppleve det.

Jeg er ganske sikker på at hvis vi klarer å være helt og fullt til stede og nyte det som er her og nå - uten forventninger, analyse eller sensur - så kan hvert øyeblikk i livet bli et høydepunkt. En magisk prikk.

Coach:

• Hvilke magiske øyeblikk har du opplevd?
• Hva har de gitt deg?
• Hvordan kan du nyte øyeblikket i dag?