Hvem skal du lytte til?

Livet byr stadig på situasjoner der vi må velge. Noen valg er enkle. Spør jeg mine døtre om hva de ønsker seg til middag, trenger de ikke tenke engang: «Spagetti!»

Andre valg krever mer. Noen er direkte pinefulle og kan kaste oss inn i grubling, våkenetter og sjelekvaler. Skal – skal ikke. Vi er redd for å velge feil, frykter det ukjente, bekymrer oss for konsekvensene,og tenker på hvordan andre vil reagere.

«Hva vil jeg?» «Hva bør jeg?» «Hva tør jeg?»

Det er ofte nok av dem som er parat til å gi gode råd:

«Bare gjør det!»

«Er du gal? Du kan da ikke finne på noe slikt!»

«Det eneste riktige er at du …»

«Du må ikke la denne sjansen gå fra deg!»

«Nå må du få beina på jorda og tenke fornuftig.»
Og så videre. Meningene kan være mange og sterke.

Hvem eller hva skal du lytte til? Når er andres råd gull verdt, og når er du best tjent med å lytte til deg selv? Æsop tar opp dette temaet i en av sine fabler:

"Mølleren og sønnen hans skulle til byen. De hadde med seg et esel som de skulle selge.

«Nei, se på de to!» ropte ei jente som stod ved veien. «Hvorfor går begge ved siden av eselet? En av dem kunne da ri!» «Det har hun rett i», tenkte mølleren. Han satte sønnen sin opp på eselet.
Et stykke lenger framme møtte de to gamle menn. «Se», sa den ene, «slik er ungdommen nå. Den late guttungen lar faren sin gå. La faren din ri, din dovenpeis!» Mølleren løftet gutten ned og satte seg selv på eselet.
Da de hadde gått et stykke til, møtte de noen kvinner. «For en skam!» ropte de til mølleren. «Du som er stor og sterk, rir. Den lille gutten din må løpe ved siden av.» «Ja, ja», tenkte mølleren, «det er kanskje en skam.» Han løftet gutten opp til seg på eselet, og så red de sammen.
Da kom en mann gående. «To karer på ryggen av det stakkars eselet», sa han. «Det var bedre om dere bar eselet.» «Så har han vel rett», tenkte mølleren. Han bandt sammen beina på eselet, og han og sønnen bar det mellom seg.
Da de kom inn i byen, møtte de mange folk. Alle lo av dem og gjorde narr. Men eselet likte ikke så mye leven. Det spente og sparket. Da de gikk over en bro, ramlet det ut i elva og druknet. Så måtte mølleren og sønnen gå hjem igjen. De hadde verken esel eller penger.
Det er ikke lett å gjøre alle til lags."

Noen ganger er det viktig å kunne stole på seg selv.

Coach: Tenk tilbake på valg du har tatt som viste seg å være gode valg.
Hvordan kom du fram til nettopp disse valgene?
Hvem eller hva lyttet du til?
Hvis du lyttet til deg selv, hvilken stemme eller kraft inni deg var avgjørende?
Hvordan kan dette være til hjelp for deg ved framtidige valg?

Smittsom glede

Jeg har sittet og jobbet konsentrert på kommunikasjonsboka mi hele formiddagen. Har finpusset på kapitlet om kunsten å lytte. «Hvor god lytter er du?» Nå trenger hjernen en pause. Det betyr ut og løpe. Planen er å ta en tur for meg selv først, og deretter ta en ekstra runde med valpen.

I entreen blir jeg møtt av en liten pelskledd fyr som ser på meg med store, bedende øyne. Han stiller seg foran døra, kikker på hundeselen som henger på veggen, og logrer håpefullt. Xantos ønsker å bli hørt. Hvor god lytter er jeg?

Jeg ser på Xantos. I hodet mitt har jeg lyst til å holde på den opprinnelige planen. Han er for liten til å følge mitt tempo i lysløypa. Men Xantos' stille bønn smyger seg forbi hjernen min og klarer å krype helt ned til hjertet. Der tas den imot. Hjertet mitt er villig til å lytte. Hjernen må gi seg. Ok da, så får jeg endre planene mine og ta ham med. Xantos bjeffer og slår nesten kollbøtte av fryd når jeg tar selen ned fra veggen.

I skogen velger jeg stier der Xantos kan gå løs. Vi løper av sted begge to, humper over steiner og røtter, snor oss mellom granlegger og busker, og plasker oss gjennom gjørme og vannpytter. Xantos er overlykkelig. Han fyker fram og tilbake, peser med rosa tunge, og kjører full fres fra begynnelse til slutt. Jeg er imponert, ante ikke at han var så utholdende. Det er så herlig å se hvor glad han er! Et stort smil brer seg i hele meg. Så bra at jeg valgte å lytte til Xantos' bønn. Vi får en super treningsøkt sammen.

Jeg gjorde hunden min lykkelig i dag. Og ble glad på kjøpet selv også :-)

«Den største gleden man kan ha, det er å gjøre andre glad.»

Så lenge det ikke betyr å gå på akkord med seg selv, er jeg helt enig.

Coach:

Hva kan du gjøre for å glede noen i dag?

Hva tror du det vil gi deg?

Hvilke krefter vinner?

For noen år siden var vi på fjellet i vinterferien. En nydelig dag sa min kjære at jeg kunne ta meg en skitur alene mens han passet jentene våre, som da var ganske små. Jeg spente frydefullt på meg skiene og la i vei. Yes, et pusterom helt alene i den vidunderlige fjellheimen! Viddene lå hvite og langstrakte. Snøen glitret med millioner av diamanter. Solen strålte, og det var ikke en sky å se på den knallblå himmelen. For en nytelse! Jeg kjente formelig fregnene sprute fram i mitt solvarme ansikt, og det føltes som jeg kunne gå helt til verdens ende.
Etter en stund begynte to motstridende stemmer å tre fram i hodet mitt. Den ene sa jeg burde snu og gå tilbake til barna mine, ellers var jeg en dårlig mor. Den andre sa jeg burde bruke denne muligheten til å kose meg og gå enda lenger, selv om det ble lenger enn planlagt. De indre stemmene utviklet seg til en kamp mellom dårlig samvittighet på den ene siden, og lyst og glede på den andre siden. Jeg ble rent utmattet av å kjenne dem slåss innvendig. Hvilken av dem kom til å vinne?

Slik forteller en cherokee-legende:
En bestefar lærte barnebarnet sitt om livet. «Det foregår en kamp inni meg», sa han til gutten.

«Det er en fryktelig kamp mellom to ulver. Den ene er ond – den er sinne, misunnelse, skuffelse, grådighet, arroganse, selvmedlidenhet, skyldfølelse, bitterhet og løgner.»

Han fortsatte: «Den andre er god – den er glede, fred, kjærlighet, håp, ro, ydmykhet, godhet, gavmildhet, tillit og sannhet.»
«Den samme kampen foregår inni deg og alle andre mennesker også.»
Barnebarnet tenkte en stund over det bestefaren hadde sagt. Så spurte han: «Hvilken av ulvene vinner?»
Den gamle cherokeen svarte: «Den du mater.»
 

Det vi gir oppmerksomhet til, får næring.

Det som får næring, vokser i kraft.

Det som har mest kraft, vinner.

 

Coach:
Hvilken «ulv» i deg selv har du matet i ulike situasjoner?
Hvordan har det påvirket deg selv og andre?
Hvilke konsekvenser har det fått?

Tenkere og følere

Vi mennesker er mangfoldige vesener, og det kan oppstå mange slags polariseringer mellom oss. En type polarisering kan vi kalle «tenkere» og «følere».

I jungiansk typepsykologi snakker man om to forskjellige preferanser når det gjelder beslutningsstil: tenkning og følelse.

Tenkeren foretrekker å ta beslutninger ut fra en rasjonell analyse basert på nøytral logikk. Hva er mest logisk og fornuftig å gjøre når man analyserer argumenter for og imot ulike alternativer? Hva er smart, og hva er dumt? Tenkeren står på sitt inntil noen kommer med et argument som er logisk overlegent.

Føleren bruker sitt verdisystem som basis for beslutninger. Hva er riktig eller galt, bra eller dårlig, ut fra moralske og etiske overbevisninger? Verdier handler om indre overbevisninger som er dypt forankret i en selv, og som man lett blir følelsesmessig berørt av. Derfor blir følelsene et barometer som føleren bruker til å ta avgjørelser ut fra.

Det er ikke lett for tenkere og følere å forstå hverandres beslutningsstil. De kan fort irritere seg over hverandre.
Tenkeren: «Det mest fornuftige og logiske å gjøre i dette tilfellet, er å ...»
Føleren: «Nei, det føler jeg blir helt feil.»
Tenkeren: «Ja vel, har du noen bedre argumenter?»
Føleren: «Det jeg føler er riktig, er å ...»
Tenkeren: «Og hvilken logikk baserer du det på?»
Føleren: «Hvis du bare skal kjøre på kald logikk, så går du jo glipp av en hel dimensjon! Som sagt, jeg føler at det er viktig å ...»
Tenkeren rister oppgitt på hodet. Slikt føleri er det umulig å få noen fornuftige beslutninger ut av.
Føleren kjenner seg provosert og synes tenkeren har en holdning som virker kynisk og uten hensyn til den menneskelige dimensjonen.

Ulike preferanser til tross. Det er ikke slik at tenkere er kyniske og følelseskalde personer uten verdier. Og det er heller ikke slik at følere er ute av stand til å tenke logisk og rasjonelt. Det er bare forskjell på hvilken rekkefølge de bruker.
Tenkeren søker først å finne en løsning som tilfredsstiller logiske kriterier, og kan deretter vurdere om den også holder mål sett fra en verdimessig synsvinkel.
Føleren søker først etter en løsning som er i tråd med verdimessige hensyn, og kan deretter vurdere om den også holder mål logisk sett.

Vi trenger både tenkere og følere. Til sammen utgjør de et perfekt team for felles avgjørelser der både hodet og hjertet brukes, og både logikk og verdier blir ivaretatt. Utfordringen ligger i å kunne se verdien i hverandres ulikheter og få en synergieffekt ut av det.

Se også mitt tidligere blogginnlegg om to andre typer preferanser i jungiansk typepsykologi: introvert og ekstrovert.

Coach:
Hvilken beslutningsstil kjenner du deg mest igjen i: tenkning eller følelse?
Hvilken styrke gir det deg å ha denne preferansen?
I hvilke situasjoner kommer den spesielt til sin rett?