Voff eller ikke voff - det er spørsmålet

«Å mamma, jeg ønsker meg så veldig en hund! Å, kan vi ikke få en hund, pleeeaaase?» To brune, mandelformede øyne ser bedende opp på meg. Hun har ønsket seg hund i flere år nå. «Jeg vil også ha hund!» stemmer storesøster i, dog ikke med samme intensitet. Hodet til vår nybakte tenåring er stort sett fylt av andre ting enn hund. Men lillesøsters hode har visst en stor seksjon som er satt av til HUND.

Jeg vrir meg som en kålmark innvendig. Forklarer for n'te gang at det ikke bare er å få en hund. Den må stelles, mates, luftes, dresseres ... Ikke kan den være for lenge alene i huset, og ikke kan vi ta den med overalt. Hvor skal den være når vi drar på ferie? Det er som å få et lite barn. Og det varer kanskje i tolv år!

Tiåringen lar seg overhodet ikke avskrekke. Kan ikke se at det er noe problem i det hele tatt. Hun skal gå tur med hunden, mate den og kose med den. Det verste er at jeg tror på henne også. Hun er veldig omsorgsfull, og hun leker og steller trofast med dverghamsteren vår hver eneste dag. Den har blitt en slags mellomløsning. Lille Rosin er supersøt, men det blir ikke det samme som en hund.

Lillesøster setter hendene i siden og er meget bestemt: «Mamma, JEG VIL HA HUND!» «Nei, vennen min. Det er ikke aktuelt nå. Dette er noe alle i familien må være enig om, og det passer ikke for oss nå.» «Åååh!» roper lillesøster skuffet. Huff, jeg føler meg som en stor sviker - for n'te gang.

Det er to stemmer i hodet mitt. Den ene kjører full pakke med skremselspropaganda. Den andre hvisker: «Tenk så koselig det ville være med en hund. Alle som har hund snakker om hvor fint det er, og spesielt for barn! Tenk å ha et lite vesen som alltid er like glad for å se deg. En pelsball å ha i fanget og begrave nesa i (atsjo!). Et samlingspunkt for hele familien. En herlig turkamerat. Husk bare på Trixie (familiens hund da jeg var tenåring). Så morsom, hengiven og god!» Nei, nå må jeg holde opp. Det er bare å glemme det!

I neste øyeblikk griper jeg meg selv i å google på nettet, smuglese om ulike raser og sukke henført over bedårende hundebilder. Når jeg er ute, ser jeg granskende på alle hunder jeg passerer. Min kjære mann følger engstelig med fra sidelinjen. Han er definitivt ikke fascinert av tanken på hund. Er min motstandskraft i ferd med å slå sprekker? Ja, det er faretruende nær innimellom.

For ikke lenge siden hilste vi på en valp som en nabo nettopp hadde fått. Et sjarmerende lite nøste på åtte uker som stabbet omkring. Jeg var henrykt. Etterpå sa min kjære: «Ja, den var jo søt.» Kanskje vi er litt på glid likevel?

Coach: Noen ganger lider vi valgets kvaler. Det kan være full kollisjon mellom ulike krefter innvendig.

Hva skal vi lytte til: Fornuften? Følelsene? Hodet? Hjertet? Intuisjonen? Magefølelsen? Samvittigheten? Forventninger eller krav? Andres råd? ... Det er mange muligheter.

Hvis du tenker tilbake på gode valg du har tatt - hva lyttet du mest til?