Tør egentlig ikke - men våger det likevel

Jeg elsker å være i høyden, vel å merke så lenge jeg ikke behøver å stå på kanten av noe bratt. Ser jeg rett ned mer enn 2-3 meter, skal det lite til før panikken tar meg.

For en tid siden var vi på vei til badeland. Jeg hadde ved tidligere anledninger sett lengselsfullt og misunnelig opp på dem som hoppet fryktløst fra 5-meteren. En gang prøvde jeg å være tøff og gikk ut på brettet. Men så kom jeg i skade for å kikke ned, og da var det gjort. Sjanseløs!

Men denne formiddagen kommer det noe over meg. Jeg bestemmer meg for å hoppe fra 5-meteren, koste hva det koste vil! Hvorfor? For å bevise for meg selv at jeg kan være modig og bryte en grense. Våge noe jeg egentlig ikke tør.

Bilturen bruker jeg til å legge en strategi. Hva kan gi meg det nødvendige motet? Hvordan kan jeg komme rundt den lammende skrekken?

Jeg må for all del ikke se ned når jeg kommer ut på brettet. Men jeg må heller ikke risikere å hoppe på noen som er i vannet. Løsning: mannen min kan gi signal når det er klar bane. Videre må jeg la være å tenke, og bokstavelig talt bare hoppe i det.
Yes, dette skal gå!

Vel framme stålsetter jeg meg. Det gjelder å handle raskt. Jeg klatrer fort og bestemt opp trappen til 5-meteren. Står stille til mannen min gir klarsignal. Kutter ut alle tanker, ser rett fram og skritter målbevisst ut på kanten. Ingen nøling nå. «Hopp!» roper jeg høyt til meg selv. Så hopper jeg.

Et blaff av panikk skyter gjennom kroppen mens jeg suser ned mot vannflaten. PLASK! Det bobler og bruser rundt hodet mens jeg raser nedover i vannet. Så stopper det opp. Jeg spenner fra med armer og bein, kommer meg opp til overflaten med et gisp. Hoster og harker og er full av klorvann.

En jubel bryter løs innvendig. Jeg gjorde det! JEG KLARTE DET!!!

Så går jeg opp av bassenget, klatrer opp til 5-meteren og hopper en gang til. Og en gang til.

Jeg er så stolt av meg selv! Jeg er Anne Helene Den Modige!

I min begeistring forteller jeg om hoppene til en bekjent. Hun hører høflig på meg. Så svarer hun med et skuldertrekk: «5 meter, ja. Jeg husker den gangen jeg var på fjelltur og hoppet ned i et juv. Det var 11 meter.» Jeg gjør store øyne. 11 meter! Plutselig blir mine 5 meter redusert til en liten rosin. Sukk.

Men så tar jeg meg i det. Jeg må ikke sammenlikne meg med andre. Det som teller, er at jeg våget å overskride en grense i MEG SELV. (Faktisk var det såpass utfordrende at jeg fikk en etterreaksjon dagen etter hoppene.) JEG torte egentlig ikke å gjøre noe slikt, men jeg gjorde det likevel! Det har jeg all grunn til å være stolt av. I forhold til MEG SELV er jeg fremdeles Anne Helene Den Modige.
Jeg har bevist at jeg kan bryte en «umulig» grense hvis jeg bare vil.

Coach:

Noen ganger må vi våge noe vi egentlig ikke tør for å komme videre på veien mot våre drømmer og mål. Hva vil du utfordre deg selv til å våge i 2010?