Vi kommuniserer hele tiden med oss selv på ulike plan innvendig.
Inni oss går det en strøm av beskjeder fra oss selv til oss selv. Disse beskjedene kan ta form av tanker, stemmer, fantasibilder, følelser eller fornemmelser.
Vår indre kommentator kan være en venn som løfter oss opp og heier oss fram. Den kan også være en bitende kritiker som trekker oss ned og lammer oss.
Den indre strømmen av bilder, ord og følelser går ofte på autopilot. Som favorittlåter fra en gammel jukeboks spilles de samme beskjedene av om og om igjen. De surrer og går i bakhodet halvt bevisst, halvt ubevisst. Sakte men sikkert setter de dype spor i vår bevissthet. De påvirker vårt selvbilde, initiativ og energinivå og former våre håp og forventninger.
Hvor kommer de fra, disse automatiske tankene, bildene og fornemmelsene?
De har sitt utspring i erfaringer vi har gjort oss gjennom livet. Alt vi har opplevd på godt og vondt - alt vi har sett, hørt og følt - har vært med på å skape holdninger og forventninger om hva som vil skje i framtiden. Disse popper automatisk opp når vi står overfor nye situasjoner: tanker, bilder eller følelser av om ting vil gå bra eller dårlig.
Videre har andres bedømminger og karakteristikker av oss - særlig dem vi mottok i tidlige år - en tendens til å sette seg i ryggraden og bli til merkelapper og læresetninger vi har kjøpt om oss selv: hvilke personlige egenskaper vi har, vår egenverdi og våre muligheter i livet.
Enten man har et lyst sinn eller ikke, kan livet enkelte ganger by på motbakker som er så lange og bratte at motet og gnisten gradvis tæres bort. De indre beskjedene blir dystrere og dystrere. De skaper en nedadgående spiral som tar selvbildet og overskuddet med seg i dragsuget. Framtiden kan synes som en lang mørk tunnel uten noe lys i enden. Hva gjør man da?
En bekjent av meg opplevde å være arbeidsledig over lengre tid. Normalt er hun en blid, aktiv og energisk kvinne. Men etter hvert som tiden gikk og hun fikk avslag på alle jobbene hun søkte på, ble hun mer og mer usikker. Til slutt ble hun deprimert og gikk hjemme og sturet mesteparten av tiden.
En periode så vi ikke noe til hverandre. Så traff jeg henne tilfeldigvis på gata en dag. Hun var sitt gamle jeg igjen. Med et stort smil fortalte hun at hun nettopp hadde fått to gode jobbtilbud! Nå måtte hun bare bestemme seg for ett av dem. Jeg klappet i hendene av begeistring og spurte hvordan hun hadde klart å få til dette.
«Vet du», svarte hun, «jeg var så langt nede at jeg til slutt skjønte at jeg bare måtte gjøre noe. Det beste jeg vet er å være ute i naturen. Jeg hadde ikke hatt ork til det på lenge. Nå begynte jeg å tvinge meg selv ut på tur i skogen. Ut og gå, gå, gå - på ren vilje. Hver dag, i flere timer, uansett vær og vind.
Kjenne solen varme i kinnene, regnet piske i ansiktet og vinden blåse i håret. Høre fuglene kvitre og bekkene sildre. Snuse inn duften av bark og lyng. Føle freden og roen fra de store trærne.
Etter som ukene gikk begynte jeg sakte men sikkert å få tilbake overskuddet, og tankene ble lysere igjen.
Så oppdaget jeg plutselig noen interessante jobbannonser. Jeg søkte og fikk tilslag på to av jobbene!»
Øynene hennes glitret, og hun fortalte ivrig om hva slags jobber det var. Dagen etter valgte hun den ene og begynte i full stilling like etterpå.
Denne kvinnen kom til et punkt der hun sa STOPP og tok regien over sin indre misere. Hun brukte ren VILJEKRAFT til å dra seg selv etter håret opp av sumpen hun befant seg i. Centimeter for centimeter. I begynnelsen var det tungt. Hun måtte kjempe for å overvinne følelsen av håpløshet og verdiløshet og erstatte den med nye beskjeder til seg selv: «Jeg kan! Jeg vil! Jeg SKAL!» Gradvis gikk det lettere. Steg for steg fant hun tilbake til seg selv, og tankene ble naturlig mer optimistiske.
Tankene våre har lett for å bli selvoppfyllende profetier. Vi kan velge å ta regien over dem i stedet for å være offer for dem. Lett å si, ikke alltid like lett å gjennomføre. Vi må VILLE det sterkt nok.
Enkelte ganger kan det oppleves som å skulle snu et tankskip. Sterke krefter skal dreies i en ny retning. Det kan bety tunge og seige tak som får det til å bruse i vannmasser, knake i fortøyninger og skrike i metall. Men det lønner seg å være utholdende og ikke gi seg, for det skaper resultater på sikt. Når skipet først har funnet sin nye retning, går det stødig den veien. Noe som betyr at vi får mer av det vi ønsker, og mindre av det vi ikke ønsker. Garantert.
Coach: Observer bildene, beskjedene og fornemmelsene som din indre kommentator skaper. Løfter de deg opp, eller trekker de deg ned? Hva kan du med fordel ta regien over og dreie i en annen retning?
Hvis du vil jobbe mer med dette, kan jeg anbefale Trine Åldstedts bok: «Alt sitter i hodet».
Måtte din indre kommunikasjon bli en god og støttende venn!
kl 09.00-15.30
