lørdag 20. februar 2010

Nærhet er gull

Av og til har jeg hatt gleden av å se en mamma-hund hvile med sine små valper sovende ved magen. De har ligget som en liten haug av snuter, ører, bein og silkebløt pels, nærmest flettet inn i hverandre. Mette, varme og totalt avslappet. Uten en eneste bekymring i verden. Det ser så uendelig trygt og godt ut. Tenk å kunne vært på deres størrelse og bore seg inn i den varme pelshaugen sammen med dem. Det hadde vært deilig!

Vår eldste datter var 18 måneder da vi fikk henne. Hun hadde knapt nok erfart fysisk nærhet i livet sitt til da. Instinktivt holdt og bar vi henne, holdt og bar. Ga masse kroppskontakt. Hun aksepterte det. Etter et halvt år begynte hun å strekke ut armene og vise aktivt at hun ville ha kos. Det var vidunderlig. Jeg kommer aldri til å glemme den første gangen hun slo armene rundt meg og sa «mamma'n min!».
Nå som hun er tretten, er de fysisk nære øyeblikkene sjeldnere, men det hender hun kommer og lener seg inntil meg (når hun tar pause fra å være ildsprutende drage). Så myk og god. Min store, fine skatt.

Lillesøster hadde fått god oppfølging og var vant til fysisk nærhet da vi fikk henne 12 måneder gammel. Hun likte kroppskontakt, og hun krevde det - med største selvfølgelighet. Til min store fryd. Jeg elsker det når lillesøster kaster seg rundt halsen på meg og vil ha kos. Vi kan ligge på sofaen som to slyngplanter og storkose oss mens vi ser på «Dyrepolitiet» eller noe annet på TV. Nå fyller hun straks ti år, og jeg nyter det så lenge det varer!

I formiddag var jeg ute og løp i minus ti grader og kaldt snødrev. På et tidspunkt passerte jeg en flokk med sidensvanser. De flakset forbi meg med lyse, ringlende toner. Jeg synes de er så vakre, så jeg stoppet og kikket på dem. Snart satt de vaglet opp en og en på hver sin kvist i et tre, i høflig avstand fra hverandre. Så rart at de ikke setter seg inntil hverandre når det er så surt og kaldt, tenkte jeg. 
Så fikk jeg plutselig øye på to stykker som satt tett inntil hverandre. Det så koselig og varmende ut.

Slik ser kanskje jeg og min kjære ut også når vi benker oss foran TVen fredag kveld for å slappe av. Vi lener oss inntil hverandre og koser oss. Jeg kan lukke øynene og nyte følelsen av nærhet og varme mens jeg tenker: «Dette er å være hjemme.»

Coach: Hva betyr fysisk nærhet for deg?

fredag 19. februar 2010

Duften av hvitløk

Min farfar sverget til hvitløk på sine eldre dager. Hver morgen gjennomførte han et omstendelig rituale der han skrelte og delte opp hvitløksfedd i små biter. Disse la han på ei brødskive og smurte et lag med honning over. «Så smaker det ikke så sterkt av kvitløken», forklarte han - og spiste brødskiva med god appetitt.
«Man sier det lukter sånn av kvitløk, men jeg merker ingen ting, jeg», pleide farfar å si med et fornøyd smil. Han var nok også den eneste som ikke merket noe. Men pytt, litt hvitløkslukt kan man da godt tåle fra en farfar. Og han ble faktisk 96 år.

På begynnelsen av nittitallet prøvde jeg noe som ble presentert i en terapeutisk utdannelse jeg holdt på med. «Leverflush» for å rense leveren. Det hørtes sunt og bra ut. Jeg tok flushen en morgen midt i uka: fem hvitløksfedd hakket og blandet med virgin olivenolje og ferskpresset sitronsaft. En heftig morgendrink. Glubb, glubb. Jeg fikk den ned på et vis. Utrolig hva som går når man bare er motivert. Ahhh, nå skulle leveren min bli gullende ren! Så dro jeg på en jobb jeg hadde ved siden av utdannelsen. Lurte litt på om andre kom til å merke hvitløken, men det ville sikkert gå bra.

Jeg rigget meg til på kontoret med åpen dør ut mot et allrom. Jobbet fredelig og tenkte ikke mer på hvitløken. Etter en stund kom en kollega gjennom allrommet i retning mitt kontor. 3-4 meter fra døra stoppet hun med et rykk og skar en ufrivillig grimase. Jeg skvatt til og holdt meg uvilkårlig for munnen. Hjelp, var det ille?! Kollegaen tok seg sammen og kom nærmere. Jeg beklaget og forklarte om leverflushen. «Ja, det lukter faktisk veldig kraftig», svarte hun og forsøkte å smile. Resten av dagen holdt jeg døren godt lukket. Når jeg måtte bevege meg ut, ventet jeg til kysten var klar og snek meg av sted med lukket munn mens jeg holdt pusten. Jeg var lettet da jeg endelig kunne gå hjem.
Litt hvitløksånde tåler de fleste. Men en leverflush blir visst i overkant.

Coach: Lukt har en sterk påvirkningskraft. Hvordan reagerer du på ulike lukter fra mennesker?

Hva er din favorittlukt? Hent fram et av dine deiligste minner om lukt og tenk deg at du snuser det inn. Legg merke til hva det gjør med deg.
Ha en velduftende dag!

onsdag 17. februar 2010

Voff eller ikke voff - det er spørsmålet

«Å mamma, jeg ønsker meg så veldig en hund! Å, kan vi ikke få en hund, pleeeaaase?» To brune, mandelformede øyne ser bedende opp på meg. Hun har ønsket seg hund i flere år nå. «Jeg vil også ha hund!» stemmer storesøster i, dog ikke med samme intensitet. Hodet til vår nybakte tenåring er stort sett fylt av andre ting enn hund. Men lillesøsters hode har visst en stor seksjon som er satt av til HUND.

Jeg vrir meg som en kålmark innvendig. Forklarer for n'te gang at det ikke bare er å få en hund. Den må stelles, mates, luftes, dresseres ... Ikke kan den være for lenge alene i huset, og ikke kan vi ta den med overalt. Hvor skal den være når vi drar på ferie? Det er som å få et lite barn. Og det varer kanskje i tolv år!

Tiåringen lar seg overhodet ikke avskrekke. Kan ikke se at det er noe problem i det hele tatt. Hun skal gå tur med hunden, mate den og kose med den. Det verste er at jeg tror på henne også. Hun er veldig omsorgsfull, og hun leker og steller trofast med dverghamsteren vår hver eneste dag. Den har blitt en slags mellomløsning. Lille Rosin er supersøt, men det blir ikke det samme som en hund.
Lillesøster setter hendene i siden og er meget bestemt: «Mamma, JEG VIL HA HUND!» «Nei, vennen min. Det er ikke aktuelt nå. Dette er noe alle i familien må være enig om, og det passer ikke for oss nå.» «Åååh!» roper lillesøster skuffet. Huff, jeg føler meg som en stor sviker - for n'te gang.

Det er to stemmer i hodet mitt. Den ene kjører full pakke med skremselspropaganda. Den andre hvisker: «Tenk så koselig det ville være med en hund. Alle som har hund snakker om hvor fint det er, og spesielt for barn! Tenk å ha et lite vesen som alltid er like glad for å se deg. En pelsball å ha i fanget og begrave nesa i (atsjo!). Et samlingspunkt for hele familien. En herlig turkamerat. Husk bare på Trixie (familiens hund da jeg var tenåring). Så morsom, hengiven og god!» Nei, nå må jeg holde opp. Det er bare å glemme det!

I neste øyeblikk griper jeg meg selv i å google på nettet, smuglese om ulike raser og sukke henført over bedårende hundebilder. Når jeg er ute, ser jeg granskende på alle hunder jeg passerer. Min kjære mann følger engstelig med fra sidelinjen. Han er definitivt ikke fascinert av tanken på hund. Er min motstandskraft i ferd med å slå sprekker? Ja, det er faretruende nær innimellom.

For ikke lenge siden hilste vi på en valp som en nabo nettopp hadde fått. Et sjarmerende lite nøste på åtte uker som stabbet omkring. Jeg var henrykt. Etterpå sa min kjære: «Ja, den var jo søt.» Kanskje vi er litt på glid likevel?

Coach: Noen ganger lider vi valgets kvaler. Det kan være full kollisjon mellom ulike krefter innvendig.
Hva skal vi lytte til: Fornuften? Følelsene? Hodet? Hjertet? Intuisjonen? Magefølelsen? Samvittigheten? Forventninger eller krav? Andres råd? ... Det er mange muligheter.
Hvis du tenker tilbake på gode valg du har tatt - hva lyttet du mest til?

mandag 15. februar 2010

En god følelse å ta med seg for dagen

Av og til blar jeg i gamle fotoalbum. Det er alltid like koselig. Denne gangen ser jeg på albumet jeg laget med mitt første kamera. Skoleavslutning i 5. klasse med oppstilte klassekamerater. Og ett bilde av bare Putte. Han står lett henslengt på skoletrappa i sandaler og lilla t-skjorte med batikkmønster. Smiler sitt mest sjarmerende smil.

Putte - min store drøm! Tøffest av alle gutta. Den lyse luggen, de grønne øynene og det brede smilet gjorde meg svimmel av fryd. Jeg var kald og varm, det prikket i huden, og hjertet galopperte. Tenk om jeg kunne bli kjæreste med han!

En dag lå det en lapp i ranselen min. På den sto det: «TIL MIN ELSGEDE ANNE HELENE DU ER SÅ PEN OG VAKKER SÅ JEG KAN IKKE HOLE MINE ØYNE FRA DEG. JEG ØNSKER AT DU KUNNE FÅ LOV TIL OG LIGGE OSS MEG, DA SKULLE VI HA LIGGET I SAMME SENG OGSÅ HILSEN DIN ELSKEDE PUTTE»

Aldri har vel en 12-åring vært nærmere å besvime av lykke. Jeg hadde fått mitt første kjærlighetsbrev - fra HAN! Den gulnede lappen er klistret pent inn i albumet ved siden av bildet hans.
Ikke lenge etter ble vi sammen under en kysselek bak melkerampa. Jeg tror det varte i hele sju dager.

Albumet settes tilbake i hylla. Skal tro hva det ble av Putte? Har ikke sett han siden den tiden. Et festlig minne er det i hvert fall. Jeg har et smil om munnen og en munter følelse innvendig. En utmerket måte å starte dagen på!
Coach: Hva kan du hente fram fra ditt indre skattkammer som vil gi deg en god følelse å ta med deg utover dagen?