lørdag 20. februar 2010

Nærhet er gull

Av og til har jeg hatt gleden av å se en mamma-hund hvile med sine små valper sovende ved magen. De har ligget som en liten haug av snuter, ører, bein og silkebløt pels, nærmest flettet inn i hverandre. Mette, varme og totalt avslappet. Uten en eneste bekymring i verden. Det ser så uendelig trygt og godt ut. Tenk å kunne vært på deres størrelse og bore seg inn i den varme pelshaugen sammen med dem. Det hadde vært deilig!

Vår eldste datter var 18 måneder da vi fikk henne. Hun hadde knapt nok erfart fysisk nærhet i livet sitt til da. Instinktivt holdt og bar vi henne, holdt og bar. Ga masse kroppskontakt. Hun aksepterte det. Etter et halvt år begynte hun å strekke ut armene og vise aktivt at hun ville ha kos. Det var vidunderlig. Jeg kommer aldri til å glemme den første gangen hun slo armene rundt meg og sa «mamma'n min!».
Nå som hun er tretten, er de fysisk nære øyeblikkene sjeldnere, men det hender hun kommer og lener seg inntil meg (når hun tar pause fra å være ildsprutende drage). Så myk og god. Min store, fine skatt.

Lillesøster hadde fått god oppfølging og var vant til fysisk nærhet da vi fikk henne 12 måneder gammel. Hun likte kroppskontakt, og hun krevde det - med største selvfølgelighet. Til min store fryd. Jeg elsker det når lillesøster kaster seg rundt halsen på meg og vil ha kos. Vi kan ligge på sofaen som to slyngplanter og storkose oss mens vi ser på «Dyrepolitiet» eller noe annet på TV. Nå fyller hun straks ti år, og jeg nyter det så lenge det varer!

I formiddag var jeg ute og løp i minus ti grader og kaldt snødrev. På et tidspunkt passerte jeg en flokk med sidensvanser. De flakset forbi meg med lyse, ringlende toner. Jeg synes de er så vakre, så jeg stoppet og kikket på dem. Snart satt de vaglet opp en og en på hver sin kvist i et tre, i høflig avstand fra hverandre. Så rart at de ikke setter seg inntil hverandre når det er så surt og kaldt, tenkte jeg. 
Så fikk jeg plutselig øye på to stykker som satt tett inntil hverandre. Det så koselig og varmende ut.

Slik ser kanskje jeg og min kjære ut også når vi benker oss foran TVen fredag kveld for å slappe av. Vi lener oss inntil hverandre og koser oss. Jeg kan lukke øynene og nyte følelsen av nærhet og varme mens jeg tenker: «Dette er å være hjemme.»

Coach: Hva betyr fysisk nærhet for deg?

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar