Hvit nytelse

Snø. Masse snø. Skikkelig hvit jul, hurra! Jeg er villig til å ofre timevis med snømåking, støle skuldre og øm korsrygg for dette. Hele verden er dekket av et tykt, deilig hvitt teppe. Himmelen står i knall blå bue over det hele. Nydelig!

Det rykker i friluftsgenene. Fram med skiene og ut på tur!
Ungene legger i vei og krangler iltert om hvem som skal gå først. Jeg ser på skiene mine som glir gjennom snøen. Lytter til knirkingen fra stavtakene. Snuser inn den kalde, klare luften og lar roen sige innover meg. Kjenner kulda svi og nappe i kinnene i nedoverbakkene.
Mange er ute i dag. Klynger av mennesker i alle aldre glir gjennom løypene. Småtasser stabber avsted på sine første ski. De spreke suser forbi i full fart. Jeg ser smilende ansikter overalt.

Snøtunge trær bøyer seg i taus portal over skisporet. Pakker inn alle lyder i bomull. Bak en sving titter sola fram mellom grantoppene, lav og gul. Sprer gyllent glitter over gråblå flater. Tryller fram damp fra åpne råker. Jeg myser mot sollyset og kjenner at det varmer ørlite grann i ansiktet.

Vi stopper og drikker rykende varm toddy. Ungene har rim i håret og blussende roser i kinnene. De knasker begjærlig på medbrakte pepperkaker.

Aaahhh! Jeg lukker øynene og nyter det hele intenst – snøen, kulda, skogen, solstrålene, den store vinterstillheten ... Er til stede med hver fiber i kroppen.

Takk moder natur for at jeg kan oppleve slike gylne øyeblikk!

Coach:
Hvor ofte lar du deg selv være helt til stede og nyte øyeblikket?
Hva gir det deg å gjøre det?

Julens magi

«Det er dere som gjør det. Det finnes ingen julenisse. Bare innrøm det!» Niåringen vår ser utfordrende på oss. Nå er det visst definitivt slutt med å tro på nissen.
Vi foreldre lar oss imidlertid ikke nagle så lett. Jeg svarer svevende at vi selvfølgelig må hjelpe julenissen, bare tenk hvor mye han har å gjøre med alle som skal ha gaver. Han kan jo ikke rekke over alt selv! Lillesøster gjentar at det ikke finnes noen julenisse, hun vet at det bare er de voksne. Men aner vi en ørliten vakling kombinert med håp? Storesøster avstår klokelig fra å blande seg inn.

Julekalender er viktig. En ypperlig vekkerklokke i mørketiden. Ellers morgentrøtte unger spretter opp for å se hva som henger på kalenderen i dag. Vi har skrevet navn på posene. «Mamma, det er din skrift. Jeg ser det!» Avslørt igjen. Jeg lirer av meg mitt vanlige argument om at vi voksne må hjelpe nissen.

«Å mamma, jeg gleder meg sånn til jul! Første dagen av kalenderen var det så leeenge igjen, men nå er det ikke så mange dager!» Lillesøster stråler av forventning.
Så får hun plutselig et bekymret uttrykk i ansiktet. Hun kommer på at vi skal reise bort en helg før jul, og hva skjer med kalenderen da? To store øyne ser opp på meg: «Mamma, tror du nissen husker på kalenderen når vi er hos bestemor?»
Det gjør han ganske sikkert. Så tror hun visst litt på nissen likevel :-)

Måtte du få en gledefylt og magisk jul!

Hva vet vi egentlig om andre?

En gang hadde mannen min et kveldsmøte hjemme sammen med noen han bisto i et prosjekt. De var også bekjente av meg. På forhånd hadde han sagt at han kunne styre sin begeistring for en av personene. Jeg kom hjem midt i møtet, slo meg ned og deltok ivrig i samtalen.
Etter en stund merket jeg at mannen min gradvis ble mer mutt og stille. Da møtet var over, sa jeg skråsikkert til ham: «Jeg så at du ble lei av NN.» Til min store overraskelse svarte han bistert: «Det var deg jeg ble lei av!»
Han syntes jeg hadde blandet meg inn utidig og tatt for mye plass. Så feil kan man ta. Og så jeg som var så sikker i min sak!

En annen gang sto jeg i kassakø i en lunsjkantine. Køen gikk tregt, og jeg var hensunket i egne tanker. Plutselig sier kollegaen foran meg i køen: «Jasså, jeg ser du synes jeg har tatt for mye!» «Hæ?» Jeg skjønte ingen ting.
Det viste seg at øynene mine hadde hvilt på brettet hans. Han var på slankekur og syntes antakelig han hadde forsynt seg mer enn han burde. Da han så mitt blikk på brettet sitt, «visste» han straks hva jeg tenkte. Jeg ante ikke at han var på slankekur engang.

Vi betrakter andre, fanger opp noen signaler, legger sammen 2+2 og får 5, 7, -3 eller et annet tall. «Jeg bare vet hva han tenker.» «Jeg vet akkurat hva hun prøver å oppnå.» Våre tolkninger skjer så raskt og automatisk at vi tror våre subjektive konklusjoner er objektive fakta.
Slikt skaper masse misforståelser og frustrasjoner mellom mennesker.

Hvor mye vet vi egentlig om andre? I grunnen lite. Vi kan tolke, gjette og anta hva signalene deres betyr. Noen ganger treffer vi blink, andre ganger er det skivebom. Lærer vi oss å skille mellom fakta og tolkninger, er det mye positivt å hente, blant annet større åpenhet for ulike alternativer, mer nysgjerrighet, og økt mulighet for å bli kjent med og lære å forstå andre.

Coach tips:
Tren deg på å skille mellom nøytrale fakta og subjektive tolkninger. Sjekk ut om dine antakelser stemmer!
Du kan for eksempel bruke en av disse formuleringene:
«Jeg får inntrykk av at du ... Stemmer det?»
«Jeg tolker det slik at du ... Har jeg oppfattet deg riktig?»
«Stemmer det at du ...?»
Min kommende bok om kommunikasjon går nærmere inn på dette temaet.

Vi vet aldri hva fremtiden vil bringe

Her om dagen så jeg igjen en person jeg ikke har sett på et halvt års tid. Ingen jeg kjenner, bare et ansikt jeg passerer av og til. Den gangen var ansiktet smilende og vitalt. Personen hadde nettopp fått en alvorlig diagnose, men var ute og gikk turer med raske og energiske skritt. Hilste blidt på andre i forbifarten, virket fast innstilt på at dette skulle gå bra.

Nå kjente jeg ikke igjen personen med det samme. Håret var svært kort, det var så. Hadde rukket å vokse ut et par centimeter. Men ansiktet ... en underlig blekgrå skygge hvilte over det. Rundt øynene var det mørke ringer. Personen forholdt seg til omgivelsene med et nøkternt smil og en slags sliten fraværenhet i blikket. Jeg skvatt da jeg gjenkjente vedkommende. Ble nesten skremt over at et ansikt kan endre seg så mye på så kort tid. Fikk en knugende følelse innvendig av at noe ikke var bra.

Jeg så at ektefellen smilte og pratet med folk, men øynene var rødkantet. Syntes jeg ante stum fortvilelse i bunnen av blikket. De har tre barn i grunnskolealder. Å, måtte bare alt ordne seg til det beste for dem!

Den natten sov jeg urolig. Ble minnet om min egen redsel og utrygghet den gangen jeg som liten fikk vite at min far hadde fått en lumsk og alvorlig sykdom. Husket angsten og sorgen som satt som et sort hull i mellomgulvet og en knugende klo i brystet. Hva ville skje med ham? Hvordan ville det gå med oss alle sammen?

Vi vet aldri hva fremtiden vil bringe. Noen ganger kommer endringer som lyn fra klar himmel og skaper store jordskjelv i livene våre. Heldigvis er vi mennesker i stand til å takle det utroligste når vi bare må. Og heldigvis kan selv de mest smertelige opplevelser bli en kilde til innsikt og personlig vekst i det lange løp.

I mellomtiden flyr dagene av sted med alle sine gjøremål. Nå før jul er det ekstra hektisk for de fleste familier. Avslutninger og oppvisninger i barnehager og på skoler. Julekalendre og julegaveinnkjøp på overfylte kjøpesentre. Kakebaking, julekort og pakking av gaver. En lang rekke ting som må ordnes og fås på plass både privat og på jobb, før jula setter inn.

Coach:

Hva er det mest dyrebare i livet ditt?

Hvordan prioriterer du dette i hverdagen?

Hva kan du gjøre akkurat i dag for å vise din verdsettelse?

På kanten av tålegrensen

Den siste tiden har jeg jobbet med flere som balanserer helt på kanten av hva de orker. Ressurssterke, flotte mennesker som jobber og jobber. Fritiden er fylt til randen av andre aktiviteter - eller enda mer jobb. De liker å stå på. Har behov for å utvikle seg. Tar gjerne nye utfordringer. Og de tåler høyt trykk over lang tid. Noen ganger for lang tid.

Det har kommet til et punkt da de ikke fungerer slik de er vant til. De føler seg slitne hele tiden. Det hjelper ikke å sove ut i helgen lenger. Trening, som før ga overskudd, blir plutselig et ork. Ting tårner seg opp, de klarer ikke å være så effektive som de ønsker. Humøret daler. De prøver å presse seg enda mer, men det blir stadig vanskeligere å skvise sitronen. Det skremmer dem. Hva skal de gjøre?

De trenger rett og slett å ta det mer med ro. Lære å lytte til kroppen som skriker etter hvile. Dette kan være tungt å ta innover seg. Bare tanken skaper akutt motstand, for de er jo giret inn på fullt kjør. Frykter at de vil bli forvandlet til latsabber hvis de girer ned. Det er bare det, at fortsetter de å presse seg, så kommer de til å møte veggen på et tidspunkt. Bedre da å ta tak før det skjer.

Ingen er uunnværlig. Det er mulig å si nei uten at verden faller sammen. Man er ikke nødt til å få med seg alt. Det er både sunt og viktig å si stopp før kritiske grenser tråkkes over og noe rakner innvendig.

Vi trenger å lære å ta vare på oss selv. Skape balanse mellom aktivitet og hvile. Ingen kan gjøre den jobben for oss. Heldigvis er det mulig å få god hjelp og støtte underveis. Og likevel: vi må ta ballen og selv gjøre det som trengs.

Gevinsten er verdt å satse på: mer indre ro, fornyet overskudd, og ikke minst - finne tilbake til seg selv.

Coach:
Hvordan er saldoen på din energikonto for tiden?
Hvis den er lavere enn du ønsker: hva trenger du mer av, og hva trenger du mindre av i livet ditt?
Hvis du skulle gjøre ett grep som virkelig ville monne - hva ville det være?

Rett og slett fordi det gir glede og energi!

Endelig kan jeg sette meg ned igjen med bloggen. Det er så gøy å skrive! Særlig når jeg bestemmer helt selv hva jeg skal skrive om. Har hatt pause fra bloggingen en stund pga annen skriving (bok om kommunikasjon). Bloggen har ligget og kilt i bakhodet.

Spesielt når jeg er ute og løper, tenker jeg på hva jeg kan skrive i bloggen. Da blir tankene mine omtrent som en kjele popcorn der lokket er i ferd med å lette og det tyter ut over kanten. Jeg putter popcornet i munnen, tygger og smaker. Mmmm, ja det kan jeg skrive om - og det - og det - og det ...

Popcornet fyller meg med energi fra hårfestet og helt ned i tærne. Tankene tumler lystig i hodet. Tyter ut i armene og sitrer gjennom fingrene, som lykkelig begynner å danse touch på tastaturet. Skjermen fylles med ord. De er som ingredienser i en matrett under komposisjon. Jeg er kokken. Ser på ordene, lukter, smaker på dem. Tar vekk litt her, legger til litt der, flytter litt rundt hit og dit. Vil så gjerne lage en velkomponert og velsmakende rett som kan serveres og nytes av andre. Tiden forsvinner, alt rundt forsvinner. Det er bare meg, skjermen og ordene.

Jeg koooser meg. Det er så deilig å kunne gjøre noe av ren og skjær lyst, rett og slett fordi det gir glede og energi!

For en tid siden ble jeg introdusert til en ny kollega. Jeg spurte ham hva han liker aller best å jobbe med. Svaret kom spontant: «Gå inn i bedrifter i krise og snu dem. Få forretningen til å blomstre igjen. Jeg elsker det!» Øynene hans lyste, smilet gikk fra øre til øre, han gned seg i hendene, og det var bare så vidt han ikke begynte å trippe der han sto. Jeg trodde ham!

Coach:
Hva liker du aller best å gjøre?
Når føler du deg mest levende?
Hvilke ressurser i deg selv får du brukt da?
Jeg ønsker deg rikelig med muligheter til å drive med det du elsker!