tirsdag 22. november 2011

Er det mulig å få til vinn-vinn-kommunikasjon med alle?

Jeg fikk nylig følgende spørsmål: «Det er en ting jeg lurer på, og det er hvordan man oppnår en vinn-vinn-kommunikasjon med en man mistenker har en personlighetsforstyrrelse (er følelseskald helt inn til det innerste i sjelen). Kan du si noe om dette?»

Et viktig spørsmål, takk for det! Her er mine tanker om forutsetningene for å oppnå vinn-vinn-kommunikasjon generelt, og hva vi kan gjøre når vi støter på hindringer.

Vinn-vinn handler om å få til et samspill der ingen opplever å stå igjen som tapende part. Alle blir behandlet med verdighet og respekt.

Siden vi er forskjellige og har ulike ønsker og behov, betyr det at vi noen ganger må være villig til å tenke nytt, vise raushet og kanskje strekke oss i forhold til egne preferanser og ønsker. Men vi må ikke forstrekke oss!


Vi har en «buffersone» der vi kan gi og ta uten å gå på akkord med oss selv.

Her finnes våre preferanser. Det vil si ting vi foretrekker, men som ikke er så viktige at de er av typen «må-ha». Så lenge vi tøyer og strekker innenfor buffersonen vår, er det greit. I diskusjon med andre kommer vi da fram til løsninger som muligens ikke er optimale for oss, men som likevel er helt akseptable for begge.

For eksempel: Lars og Oda driver et firma sammen. Oda er brennende opptatt av politikk. Lars er oppslukt av seiling. Begge tenker på den andres lidenskap med et gjesp.
Tidligere boblet de over av sitt eget og pratet i vei for å overbevise den andre, som på sin side kjedet seg og fikk gnagsår i ørene. Dette tok nesten knekken på den ellers gode tonen dem imellom.
Nå har de blitt enig om å la hverandre snakke LITT om sin lidenskap når de har noe nytt de brenner etter å dele, og at de da forsøker å lytte oppmerksomt til hverandre. Slike korte doser med full oppmerksomhet fungerer bra og bidrar til at begge føler seg hørt og verdsatt. Utover dette konsentrerer de seg om jobbtemaer og andre ting som begge har interesse av. De lange og intense samtalene om politikk og seiling tar de med likesinnede på andre arenaer.

Dypere enn buffersonen har vi en kjerne som består av våre viktigste verdier og behov. Disse må vi sørge for å ivareta. Ellers visker vi ut oss selv og tærer på vår egen integritet og essens, noe vi til slutt kan bli utladet, deprimert eller syk av.

Eksempler på kjerneverdier kan være rettferdighet, likeverd, ærlighet, glede, mot, kjærlighet, respekt, trygghet, samhold … En del av kjerneverdiene vil være felles for de fleste mennesker. Andre er individuelle.

Det gjelder å bevisstgjøre hva som ligger i buffersonen, og hva som ligger i kjernen, og kunne trekke en tydelig grense rundt kjernen: «hit, men ikke lenger». Da vet vi hva vi har å gå på, og når vi må si stopp for å ivareta oss selv. Dette er en kontinuerlig prosess.

Innstilling er avgjørende for begge parter. Hvis man ikke er villig eller i stand til å lytte, vise respekt og ha en viss grad av velvilje og imøtekommenhet overfor andre, kan det være umulig å få til vinn-vinn-kommunikasjon.
Er vi på helt forskjellige planeter og snakker to vidt forskjellige «språk» uten noen felles møtepunkter, blir det som å stange hodet i veggen.

Jeg tenker at det første vi kan gjøre, er å granske vår egen innstilling. Er vi genuint opptatt av å få til dialog og løsninger som er ok for både oss selv og andre? Er vi villig til å lytte og eventuelt strekke oss litt for å oppnå dette? Eller overskygges innstillingen av en annen type agenda?

Noen ganger oppfatter vi andre som «umulige» fordi de ikke vil kjøpe inn på vår egen versjon av hva som er sant og riktig, og fordi de ikke går med på våre egne (fasttømrede) ønsker og krav. Dermed er vi egentlig like stri og «umulige» selv, og havner i en slags stillingskrig eller konkurranse om hvem som har rett, vet best og skal ha det siste ordet.
Hvis vi ikke gjennomskuer vår manglende vilje til å lytte og vise fleksibilitet, bidrar vi til å skape en mur mellom oss selv og den andre.
Det er lett å havne i denne bakevjen hvis følelsene har kommet i kok og frontene hardner. Tenk for eksempel på separasjons- og skilsmissesaker der to ellers oppegående og hyggelige mennesker går i vranglås i forhold til hverandre.

En bekjent av meg fortalte om et tilfelle der hun hadde bedt en mannsperson om en tjeneste som innebar særbehandling i forhold til noen regler. Han beklaget at det ikke lot seg gjøre og holdt på sitt til tross for betydelig press fra henne, noe hun ergret seg sterkt over. Litt senere kom han tilbake og fortalte fornøyd at han hadde funnet en måte å ordne det på likevel. Da avviste hun ham blankt og sa det var for sent, selv om det ikke stemte. Han prøvde å overtale henne, men hun sto på sitt. Overfor meg rettferdiggjorde hun seg med at han var så vrang og rigid i starten, så da kunne han bare ha det så godt. Men var hun noe bedre selv når det kom til stykket? Jeg er tilbøyelig til å kalle dette tap-tap-kommunikasjon.

Dersom du er trygg på at du viser oppriktig velvilje og respekt, lytter og gjør ditt beste for å få til vinn-vinn-kommunikasjon med en annen, kan du ikke annet enn å avvente responsen du får. Så må du forholde deg til den. Blir du konsekvent møtt på en respektløs måte (f eks at du blir avfeid, oversett, latterliggjort eller angrepet), tenker jeg det beste du kan gjøre er å ivareta din selvrespekt.

Merker du at samspillet får en karakter som innebærer gjentatte overtramp på dine personlige kjerneverdier og kjernebehov, er det på tide å sette tydelige grenser. Du er selv ansvarlig for å definere og ivareta dine egne grenser.
Gi rolig, klart og bestemt uttrykk for hva som er greit, og hva du ikke vil akseptere. Hvis dette ikke blir respektert, sørg for at du får tilstrekkelig avstand til den det gjelder. Vurder å avslutte hele relasjonen dersom det er mulig og du trenger det for å ivareta din integritet.
*
Vinn-vinn-kommunikasjon handler i bunn og grunn om innstilling. Når viljen til å lytte og ta hverandre på alvor er oppriktig til stede hos begge/alle, ligger vinn-vinn til rette som en stjerne som er klar til å plukkes ned fra himmelen. Ikke bare kan vi finne løsninger som er ok for alle. Med litt kreativ tenkning kan vi oppdage løsninger som også er optimale for alle. Det gir et kick når dette skjer. Prøv og se hva du erfarer!


Coach: Når du ønsker å få til vinn-vinn-kommunikasjon med en annen, lytt godt til hverandre. Konsentrer dere om å tydeliggjøre hva som er viktig for hver av dere, og hvorfor dette er viktig. Tenk deretter fleksibelt og kreativt for å finne en løsning som respekterer det viktigste av det viktige for begge.
Lykke til!

tirsdag 15. november 2011

Er du offer eller regissør for dine tanker?

Når vi snakker om kommunikasjon, handler det oftest om utvekslinger mellom oss selv og andre mennesker. Det finnes imidlertid en annen arena for kommunikasjon som er minst like interessant, og den eksisterer inni oss.

Vi kommuniserer hele tiden med oss selv på ulike plan innvendig.
Inni oss går det en strøm av beskjeder fra oss selv til oss selv. Disse beskjedene kan ta form av tanker, stemmer, fantasibilder, følelser eller fornemmelser.

Noen ganger oppleves det som å ha en kommentator inni hodet, en som sitter parat ved mikrofonen og følger med på alt vi gjør. Den bedømmer våre handlinger, forteller oss hvem vi er og hva vi er verdt (eller ikke verdt), hva vi kan forvente (eller ikke forvente) av livet, hvilke sjanser vi har for å lykkes (eller ikke lykkes) med ting, osv.
Vår indre kommentator kan være en venn som løfter oss opp og heier oss fram. Den kan også være en bitende kritiker som trekker oss ned og lammer oss.

Den indre strømmen av bilder, ord og følelser går ofte på autopilot. Som favorittlåter fra en gammel jukeboks spilles de samme beskjedene av om og om igjen. De surrer og går i bakhodet halvt bevisst, halvt ubevisst. Sakte men sikkert setter de dype spor i vår bevissthet. De påvirker vårt selvbilde, initiativ og energinivå og former våre håp og forventninger.

Hvor kommer de fra, disse automatiske tankene, bildene og fornemmelsene?
De har sitt utspring i erfaringer vi har gjort oss gjennom livet. Alt vi har opplevd på godt og vondt - alt vi har sett, hørt og følt - har vært med på å skape holdninger og forventninger om hva som vil skje i framtiden. Disse popper automatisk opp når vi står overfor nye situasjoner: tanker, bilder eller følelser av om ting vil gå bra eller dårlig.
Videre har andres bedømminger og karakteristikker av oss - særlig dem vi mottok i tidlige år - en tendens til å sette seg i ryggraden og bli til merkelapper og læresetninger vi har kjøpt om oss selv: hvilke personlige egenskaper vi har, vår egenverdi og våre muligheter i livet.

Noen har en naturlig tendens til å gi lyse, glade og optimistiske beskjeder til seg selv. Andre har en hang til mørkere og mer pessimistiske toner, kanskje til og med direkte selvdestruktive.

Enten man har et lyst sinn eller ikke, kan livet enkelte ganger by på motbakker som er så lange og bratte at motet og gnisten gradvis tæres bort. De indre beskjedene blir dystrere og dystrere. De skaper en nedadgående spiral som tar selvbildet og overskuddet med seg i dragsuget. Framtiden kan synes som en lang mørk tunnel uten noe lys i enden. Hva gjør man da?

En bekjent av meg opplevde å være arbeidsledig over lengre tid. Normalt er hun en blid, aktiv og energisk kvinne. Men etter hvert som tiden gikk og hun fikk avslag på alle jobbene hun søkte på, ble hun mer og mer usikker. Til slutt ble hun deprimert og gikk hjemme og sturet mesteparten av tiden.

En periode så vi ikke noe til hverandre. Så traff jeg henne tilfeldigvis på gata en dag. Hun var sitt gamle jeg igjen. Med et stort smil fortalte hun at hun nettopp hadde fått to gode jobbtilbud! Nå måtte hun bare bestemme seg for ett av dem. Jeg klappet i hendene av begeistring og spurte hvordan hun hadde klart å få til dette.

«Vet du», svarte hun, «jeg var så langt nede at jeg til slutt skjønte at jeg bare måtte gjøre noe. Det beste jeg vet er å være ute i naturen. Jeg hadde ikke hatt ork til det på lenge. Nå begynte jeg å tvinge meg selv ut på tur i skogen. Ut og gå, gå, gå - på ren vilje. Hver dag, i flere timer, uansett vær og vind.
Kjenne solen varme i kinnene, regnet piske i ansiktet og vinden blåse i håret. Høre fuglene kvitre og bekkene sildre. Snuse inn duften av bark og lyng. Føle freden og roen fra de store trærne.
Etter som ukene gikk begynte jeg sakte men sikkert å få tilbake overskuddet, og tankene ble lysere igjen.
Så oppdaget jeg plutselig noen interessante jobbannonser. Jeg søkte og fikk tilslag på to av jobbene!»

Øynene hennes glitret, og hun fortalte ivrig om hva slags jobber det var. Dagen etter valgte hun den ene og begynte i full stilling like etterpå.

Denne kvinnen kom til et punkt der hun sa STOPP og tok regien over sin indre misere. Hun brukte ren VILJEKRAFT til å dra seg selv etter håret opp av sumpen hun befant seg i. Centimeter for centimeter. I begynnelsen var det tungt. Hun måtte kjempe for å overvinne følelsen av håpløshet og verdiløshet og erstatte den med nye beskjeder til seg selv: «Jeg kan! Jeg vil! Jeg SKAL!» Gradvis gikk det lettere. Steg for steg fant hun tilbake til seg selv, og tankene ble naturlig mer optimistiske.

Tankene våre har lett for å bli selvoppfyllende profetier. Vi kan velge å ta regien over dem i stedet for å være offer for dem. Lett å si, ikke alltid like lett å gjennomføre. Vi må VILLE det sterkt nok.

Enkelte ganger kan det oppleves som å skulle snu et tankskip. Sterke krefter skal dreies i en ny retning. Det kan bety tunge og seige tak som får det til å bruse i vannmasser, knake i fortøyninger og skrike i metall. Men det lønner seg å være utholdende og ikke gi seg, for det skaper resultater på sikt. Når skipet først har funnet sin nye retning, går det stødig den veien. Noe som betyr at vi får mer av det vi ønsker, og mindre av det vi ikke ønsker. Garantert.


Coach: Observer bildene, beskjedene og fornemmelsene som din indre kommentator skaper. Løfter de deg opp, eller trekker de deg ned? Hva kan du med fordel ta regien over og dreie i en annen retning?
Hvis du vil jobbe mer med dette, kan jeg anbefale Trine Åldstedts bok: «Alt sitter i hodet».
Måtte din indre kommunikasjon bli en god og støttende venn!

mandag 14. november 2011

Tatt på sengen av åpenhet

Han er høy og kraftig og sitter og skuler rundt på de andre kursdeltakerne. De flytter seg uvilkårlig unna. Synes han virker truende. Lurer på hva han gjør i denne gruppen som er samlet til to ukers retreat med selvutvikling som tema.

Ganske snart reiser han seg og utfordrer kurslederen. Tonen er brysk og aggressiv. De andre deltakerne holder pusten. Kurslederen er en erfaren kvinne som ikke lar seg vippe av pinnen så lett. Hun har ledet mange selvutviklingsgrupper opp gjennom årene. Rolig og bestemt oppforder hun ham til å delta på lik linje med de andre og prøve ut verktøyene og øvelsene som blir presentert. Han har tross alt meldt seg på dette frivillig. Med et grynt setter han seg igjen.

Gruppen jobber med ulike temaer og øvelser. Deltakerne åpner seg for hverandre og deler av sine tanker, følelser, drømmer og erfaringer.
En av oppgavene som det settes av rikelig med tid til, er at de skal fortelle hverandre sine livshistorier: barndom, oppvekst og voksen alder. Gleder og sorger. Oppturer og nedturer. Skuffelser og håp. Hendelser som har gjort spesielt inntrykk på dem og preget dem som personer.

Det skjer noe med den mannlige deltakeren. Bryskheten forsvinner. Han begynner å vise interesse for de andre i gruppen.

Noen dager senere mens gruppen sitter samlet, reiser han seg, går fram til kurslederen, og ber om å få ordet. Han snur seg og ser på de andre i gruppen: «Jeg må innrømme at da jeg kom, syntes jeg dere virket som en gjeng med idioter. Jeg lurte på hva det var for noe tull jeg hadde meldt meg på, og vurderte å trekke meg. Men så begynte dere å åpne dere og fortelle om dere selv. Dere deler av erfaringene deres og livene deres. Sjenerøst og ærlig, med både latter og gråt. Noe slikt har jeg ikke opplevd før.»
Han blir stille og ser ned. Tårer blinker som små diamanter i øyekroken. Han løfter blikket igjen, trekker pusten dypt, og fortsetter: «Og nå har dere gjort det helt umulig for meg å ikke bli glad i dere!»
Så går han og setter seg på plassen sin. Varmen fra de andre strømmer gjennom rommet og legger seg som et mykt pledd om skuldrene hans.

Dette er en sann historie. Den er fortalt av kurslederen, som var min mentor på begynnelsen av nittitallet. Jeg har selv deltatt på retreater med henne og lyttet til andres livshistorier. Og jeg har erfart det samme som den mannlige kursdeltakeren: Det er vanskelig å ikke bli glad i folk når de er villig til å åpne seg og by på seg selv.

*

Coach: Sett av en helg med din partner, en venn, et av barna dine, en av dine foreldre eller en annen person du kan tenke deg å bli enda bedre kjent med. Gi hverandre en dag hver til å fortelle deres livshistorier.

Den som forteller: Vær så åpen og oppriktig som du kan. Ha med både hode, hjerte og mage når du forteller. Hent fram de gode minnene så vel som det som har vært vanskelig og smertefullt.

Den som lytter: Vis oppriktig interesse. Lytt med begge ører! Hva sies mellom linjene? Be om utdypning. Spør etter både tanker og følelser. IKKE kom med bedømmelser eller kommentarer mens den andre forteller. Bare still åpne spørsmål («hva...?», «hvordan...?», «hvem...?», «når...?») og bekreft at du lytter.

Mannen min og jeg hadde vært gift en god stund da vi gjorde dette. Det ga oss begge noe spesielt.
Prøv og se hva du/dere får ut av det!