tirsdag 30. november 2010

Hva med intensjonen bak?

En av mine kunder fortalte om en hendelse som hadde brent seg fast i henne: Som lita jente ville hun glede bestefar en gang han var på besøk. Hun gikk ut og plukket de vakreste blomstene hun fant, trippet hjem igjen, og rakte buketten pent til bestefar. Med skinnende øyne og forventningsfullt smil så hun opp på ansiktet hans.
Så braket det løs. Bestefaren og foreldrene ble rasende. FY! Slem jente! Hun hadde ødelagt det fineste blomsterbedet til naboen. Hvordan kunne hun finne på noe slikt?! Blomstene ble kastet, og den lille jenta behørig straffet.
Bitre tårer blinket i øyekroken mens kunden – en flott og ressurssterk kvinne på rundt seksti – fortalte om den traumatiske opplevelsen. ALDRI hadde hun glemt denne urettferdigheten.

Noen ganger reagerer vi automatisk på andres handlinger uten å ta oss tid til å undersøke intensjonen som ligger bak. En klønete bemerkning, et feilslått forsøk eller et underlig påfunn kan ha sin rot i de beste intensjoner. Hva skal telle mest: selve handlingen, eller hva personen egentlig hadde til hensikt?

Som relativt fersk i arbeidslivet ble jeg en gang satt til å kvalitetssikre et produkt før det ble sendt ut i markedet. Jeg ønsket å yte mitt beste og gikk løs på oppgaven med stor glød. Produktet ble endevendt, og timene ble mange. Jeg avdekket diverse feil, noen av dem alvorlige, og alt ble rettet opp. Riktig stolt var jeg av min innsats.
Sjokket ble stort da min leders leder plutselig en dag braste inn på kontoret og skjelte meg ut etter noter for å ha overskredet budsjettet. Et budsjett jeg ikke hadde hørt et eneste ord om. Min iherdige og samvittighetsfulle innsats ble knust til et rødt tall nede i hjørnet på et papir. Jeg ble så forferdet at det tok lang tid før jeg kom meg etterpå.

Ikke alle intensjoner er gode, selv om handlingen i seg selv er helt grei. En kompliment kan være et forsøk på å innynde seg eller manipulere. En hjelpende hånd kan ha til hensikt å skape press om gjentjenester. En anbefaling kan gis bare fordi man selv har fordeler av det. Og så videre.

Intensjonene er usynlige, men likevel merkbare. Om vi er våkne. De ligger der som et bakteppe eller en understrøm. Noe usagt, en undertone som siver ut mellom linjene. En slags fargenyanse eller «lukt» som følger handlingen eller ordene.
Vi bruker uttrykk som at «det stinker», eller at «det er ugler i mosen», hvis vi aner en skjult agenda eller tvilsomme intensjoner. Vet vi på den annen side at noe er godt ment, så er vi gjerne mer villig til å se gjennom fingrene med eventuelle uheldige detaljer.

En mor fortalte at hun våknet en natt av en dump lyd fra kjøkkenet. Fortumlet og søvndrukken kom hun seg opp for å sjekke hva det var. På kjøkkenet sto hennes fireårige datter i en sky av mel. Hun hadde nettopp mistet hele melposen i gulvet. Kjøkkenet så ut som et snødekt vinterlandskap. Benken var griset til med melk og egg, og kjøleskapdøra sto på vidt gap. Datteren strålte og slo ut med armene: «Mamma, jeg lager pannekaker til deg!»
Hvordan tror du moren reagerte?

*


Coach: Hvor stor vekt legger du på intensjonen bak en handling, i forhold til selve handlingen?
Hvordan fanger du opp bakenforliggende intensjoner, hva legger du merke til?
Hvor bevisst er du til enhver tid om dine egne intensjoner?

søndag 28. november 2010

Til å bli inspirert av

Å bli hundeeier har gitt meg mange refleksjoner. Noen av dem tyter ut i denne bloggen.

Her om dagen slo det meg at pelsdyret vårt er en levende manifestasjon av mange egenskaper som står høyt på min liste over verdier.

Xantos er tilstedeværende. Han lever helt og fullt i øyeblikket. Øyne, ører og nese er intenst til stede i alt som skjer. Xantos ligger ikke og surmuler over ting som skjedde i går. Han har altfor mye interessant å følge med på her og nå.

Xantos er glad. Han er så lett å glede. Litt oppmerksomhet og kos, noe snask i matskålen, en runde med favorittleken, en tur ut ... så logrer og peser han, og livet er topp. For ikke å snakke om hver gang noen i familien kommer hjem, da er det julekveld og nyttårsaften på en gang! Det holder å ha vært ute med søpla.

Xantos er nysgjerrig. Det er kjempekult når det skjer noe nytt. Han er alltid klar for å hilse på, se på, snuse på, og kanskje bjeffe på eller løpe etter. Alt kan utforskes. Intet vissent løv som blåser forbi, er uinteressant. Og det er ingen grenser for hvor mange spennende lukter en grøftekant har å by på.

Xantos er leken. Alle hunder og mennesker er potensielle lekekamerater. Og skulle det bli for lite action, kan man alltids erte litt. Hestebæsj på stien er for eksempel ypperlig til det. Da tar man bare en hestepære i munnen, ignorerer «Æsj!» og «Nei!», venter til eieren er en hårsbredd unna, og så spurter man vekk i en stor «ta-meg-om-du-kan»-bue. Deretter stopper man opp i betryggende avstand fra eieren og knasker i vei. Festlig og velsmakende.

Xantos er tillitsfull. Han forventer at livet vil ham godt. Ingen bekymringer for morgendagen der i gården. Xantos tar livet som det kommer, med blid logring, rosa pesetunge og glade bjeff. Og han har det vel egentlig ganske bra hos oss.

Det krever en del å ha hund, og det er ikke til å komme fra at man blir mer bundet. Men jammen gir det mye godt også.
Når jeg ser Xantos løpe av sted med vippende silkeører, høyt hevet palmehale og lette, spenstige steg, så bobler gleden fram inni meg.
Og når jeg tenker på alle de fine egenskapene Xantos har, så blir jeg rett og slett inspirert. Han er på flere måter en modell til etterfølgelse.

*
Coach: Hvilke personlige egenskaper verdsetter du hos andre?
Hvilke kvaliteter er det andre verdsetter ved deg?

tirsdag 9. november 2010

Verdien av ditt bidrag

Noen har det slik at når de ser rundt seg, så finner de en flokk med idioter. De jekker seg selv opp ved å se ned på andre og framheve andres feil og mangler.
 
Andre har det slik at når de ser rundt seg, så finner de mengder av folk som er bedre enn dem selv. De drar seg selv ned ved å se opp til andre, sammenlikne seg med dem, og komme til kort.
 
Et indisk sagn (her fritt gjenfortalt) kan tjene til ettertanke i denne sammenheng:

En bonde hadde to vannkrukker. Hver dag gikk han til brønnen, fylte de to krukkene til randen, og bar dem hjem til huset sitt. Den ene krukken hadde et skår som gjorde at den lekket. Innen bonden nådde hjem med dagens vannrasjon, var krukken bare halvfull. Den andre krukken var uskadd og leverte full mengde vann som den skulle, noe den var riktig stolt av. Krukken med skåret skammet seg over at den gjorde så dårlig jobb for bonden.

Tiden gikk, og hver dag kom bonden hjem med en full og en halvfull vannkrukke. Til slutt orket ikke krukken med skåret å være taus om det lenger. Skamfull ba den bonden om unnskyldning for sin tilkortkommenhet, og for at bonden på grunn av lekkasjen måtte slite og bære uten å få full uttelling for det.

Bonden smilte og svarte: «Jeg vet godt at du har et skår som gjør at du lekker. Se på stien der vi går hver dag. Har du lagt merke til alle blomstene som finnes på den siden jeg bærer deg? Hver gang vi vandrer hjem, vanner du frøene jeg har sådd langs stien. Nettopp fordi du er slik du er, kan jeg glede meg over å plukke vakre blomster å pynte huset mitt med hver dag.»

Coach: Hva har du en tendens til å legge merke til hos andre - deres ufullkommenheter eller deres kvaliteter?
Hva ser du lettest hos deg selv?
Hva bidrar du med av verdi som du kanskje ikke tenker over til daglig?