torsdag 26. august 2010

En liten depresjon?

Med jevne mellomrom oppsøker folk meg fordi de synes at de ikke kjenner seg selv igjen. De er vanligvis mennesker med en positiv innstilling, pågangsmot og godt humør. Men nå er energien og initiativet borte, og dagene føles mer som et ork enn noe annet. Optimismen har fordampet. I stedet har en tung og grå tåke, eller et mørkt hull, trengt seg inn i deres indre landskap og sugd til seg det som finnes av lys og glede. De går ofte omkring med en vond klump i magen.
Selvtilliten skrumper inn litt for hver dag, og de har begynt å miste troen på seg selv. Som en sa: «Jeg har bare lyst til å krype sammen i et hjørne og gjemme meg bort.»

Noen har googlet på nettet og kjenner seg igjen i beskrivelser av depresjon. «Jeg tror faktisk jeg har en liten depresjon. Men det er jo ikke meg, det er ikke sånn jeg egentlig er!»
Så hva har skjedd?

Felles for dem alle er at de har opplevd påkjenninger og motbør over lengre tid. De kan ha vært gjennom konflikter, stress, sorg eller skuffelser. Noen har havnet i en situasjon der de ikke får brukt sine evner og ressurser på en meningsfylt måte. Kanskje mistrives de i sitt miljø.

Enten det handler om jobb eller den private sfæren, synes de ikke at de strekker til eller mestrer situasjonen. Selv om de har strevd for å takle den, opplever de at ting bare har tårnet seg opp. De føler at de sitter fast og ikke kommer videre.

Enkelte har klart å stå ut et langt løp, og når ting endelig begynner å falle på plass og det burde lysne innvendig, så kommer det en nedtur i stedet. Nesten som maratonløperen som klarer hele distansen, men stuper idet målstreken er passert.

Uansett, drivkraften og optimismen er borte, og motløsheten er i ferd med å ta overhånd. Men heldigvis ikke helt. De har bestemt seg for å søke hjelp. Det er en gave de gir til seg selv. Hvorfor?

Bare det å fritt kunne uttrykke sine tanker og følelser overfor en nøytral samtalepartner - å få tømt seg uten å måtte ta hensyn til hvem man snakker med - oppleves som en lettelse. Det er kraftfullt å bli sett, lyttet til og bekreftet. Noen ganger gjør det rene underverker. En person rapporterte: «Jeg har ikke egentlig gjort noe spesielt siden vi snakket sist, men likevel flyter ting lettere nå. Jeg har fått tilbake mer energi.»

Videre, når man sitter fast i sitt eget mørke, er det ikke lett å se seg selv klart. Man kan trenge at noen tar en lommelykt og retter lysstrålen inn i mørket slik at det blir mulig å få oversikt og kunne navigere ut av det.

Og så, etter at man har lettet seg og fått mer perspektiv på situasjonen, er det tid for å handle. Ingen ting gjør seg selv. Man må ta i bruk viljen og gjøre noe konkret for å hjelpe seg selv framover, steg for steg. Da kan det være godt å ha noen som tror på deg og heier deg fram.

Coach: Har du selv opplevd depresjon eller tendenser til det?
Hvis ja, hva hjalp deg til å komme gjennom det? Hva lærte du om deg selv?
Hvilke(t) råd vil du gi andre som sliter med noe som kan være en depresjon?

tirsdag 24. august 2010

Stille

Det er mandag formiddag og jeg har hjemmekontor.
Været er nydelig, et siste pust av sommer. På med joggeskoene og ut i lysløypa. Herlig å få en løpetur i solen med shorts før høsten setter inn.

Jeg nyter solens milde varme mot huden og de svalende lommene av skygge mellom trærne.

Plutselig slår det meg: så stille det er i skogen i dag. Den står fremdeles grønn og frodig. Bringebær og tyttebær titter fram med røde smil, og stien dufter varmt av fuktig jord. Likevel er det som om en stor stillhet har senket seg over skogen. Insektenes summing har forstummet. Fuglenes lystige sommerkvitring har bleknet til fjerne små pip og kvink. Ørsmå vindpust kiler min svette nakke og lager et dempet sus i øregangene. Ellers er det ingen lyder å merke annet enn fottrinnene og pusten min.

Vannflaten på myrtjernet ligger glassklar og speiler gulnende strå og torv. Trærne står taust og majestetisk og ser på. Himmelen hvelver seg høyt over det hele med en lys blåtone som har hint av høst.

Så stille. Magisk stille.

For en luksus! Hvor ofte opplever jeg en slik stillhet? Og den er ikke tom. Tvert imot. Den er mettet av energi - av skjønnhet, verdighet og tidløs ro. Jeg suger det inn med alle porer i huden, både begjærlig og andektig. Kjenner hvordan pusten blir dypere og hele kroppen slapper av. En kort stund glemmer jeg alt annet og føler meg ett med skogens store stillhet og fred.
Takk, kjære skog!

Coach: Når opplevde du sist å føle dyp indre ro og fred?
Hva betyr slike øyeblikk for deg?

fredag 6. august 2010

Fotballmor på tuppa

Det er Norwaycup. Et yrende virvar av spillere, trenere, heiagjenger, biler, busser, boder og høyttalere på full guffe.
Laget til eldstejenta er med for første gang, en ny og spennende erfaring. Oppegård J97 får en god start og vinner de to første kampene. Så følger et tap, og de må vinne neste kamp for å gå videre. Jeg får sms på jobben: «Vi vant! Spiller igjen kl 16.30.» Så bra, de har kommet til åttendedelsfinalen! Jeg, som verken har peiling på eller spesiell interesse for fotball, blir plutselig glassklar i mine prioriteringer: til Ekeberg for å se fotballkamp!

Hele familien tropper opp, inkludert valp. Mange andre har også kommet for å heie på Oppegård. Sola skinner og det myldrer av folk. I bakgrunnen dundrer rytmisk hiphop fra et sceneshow. Jeg betrakter jentene som varmer opp på bane 6. Skotter bort på trenerne som jobber konsentrert med spillerne på den grønne gressmatten. En kilende blafring starter i magen og sitrer ut i armer og bein. Jøss, jeg har nerver på jentenes vegne!

Det er en ny erfaring. Vanligvis er jeg helt kul på fotballkamper. Forstår meg ikke på foreldre som roper og brøler og er fullstendig på tuppa. Fotball skal da være gøy og ikke blodig alvor, ikke sant? I dag kommer jeg til å møte meg sjøl i døra.

Kampen starter og øynene mine står på stilk. «Heia Oppegård!» Nervøst følger jeg ballen og jentene som spurter fram og tilbake. Svetten pipler i pannene deres, og kinnene gløder hektisk.
Etter noen minutter skårer det andre laget. NEI! Nå må dere stå på, Oppegård! Så faller en av jentene og skader kneet. Å nei, så leit! Kom igjen, jenter!
Jeg er stiv av spenning når spillerne kjemper om ballen foran Oppegårds mål. Stønner av lettelse og klapper energisk hver gang keeper redder eller ballen går ut. Roper på jentene: «Heia! ... Den tar du! ... SKYYYT! ... ÅÅÅÅH! ... BRA!» Nesten mål. Klapp, klapp. Jeg går rastløst fram og tilbake. Skotter stadig på klokka. Hvor mange minutter er det igjen? Myser mot sola. Puh, dette tar på. Stryker litt på valpen og smånakker med andre innimellom for å få et avbrekk fra spenningen.
Så skårer Oppegård. «JAAAA!!!» Jeg brøler henrykt og hopper opp og ned som en strikkball, strekker armene i været og klapper intenst. Yngstejenta ser på meg og flirer: «Mamma, du er helt rød i ansiktet!»

Kampen ender 1-1. To nervepirrende ekstraomganger følger. Jentene jobber beinhardt og gir alt de har. Jeg heier, roper og klapper og er helt på tuppa. Angripes til og med av et øyeblikks fristelse til å sende negative tanker til det andre laget, men tar meg i det. Det får være grenser. Sender i stedet positive tanker til Oppegård, ser for meg at ballen suser i mål for dem.
Det blir ikke flere mål. «Hva skjer nå da?» spør jeg, uvitende som jeg er om hva som er praksis i slike tilfeller.

Det som skjer, er helt uventet for meg. Dommeren slår mynt og kron om hvem som skal gå videre til kvartfinalen. Mynt og kron! Jeg måper og tror ikke det er sant.

Oppegård taper. Det andre laget hyler av glede og stormer av banen i ekstase mens de spruter med vannflaskene sine. Oppegård-jentene tusler skuffet og slitne etter på det grønne gressteppet.
NEI!!! Er det mulig??!! Hva er dette for et opplegg??!! Det knyter seg sint i magen min. Jeg får tårer i øynene når jeg ser på de nedslåtte ansiktene til jentene. De har gitt jernet og vel så det. De har spilt like godt som det andre laget. Og så blir de slått ut av mynt og kron. Så URETTFERDIG!
Først når jeg får forklart at det gjøres slik for å skåne de unge spillerne for påkjenningen ved en straffekonkurranse, begynner jeg å roe meg ned igjen.

I dag er jeg «restituert». Skuffelsen er fordøyd, og jeg er kjempestolt av den flotte innsatsen til Oppegård-jentene. De fortjente å komme til kvartfinalen. På den annen side, det gjorde det andre laget også. Det er bare å ønske begge lag fortsatt lykke til i framtiden!

Og jeg har overrasket meg selv med å være like mye på tuppa som enkelte andre fotballforeldre :-)

*

Coach: Når ble du sist overrasket over dine følelsesmessige reaksjoner?
Hva forteller de om deg selv, og hva kan du lære av det?