Barnelek i teknologiens tidsalder

Fetter og kusine skal komme på overnattingsbesøk. Stor stas, jentene våre har gledet seg lenge. Søskenbarna ankommer, og alle fire stormer inn i stua. Der setter de på TV og Playstation og drar opp hver sin Nintendo. Så trykker de i vei og roper oppglødde kommentarer til hverandre.

Etter middag settes lørdagsgodteriet fram, og de gomler sjokolade, seigmenn og popcorn mens de stirrer intenst på de ulike skjermene. Fingrene beveger seg med lynets hastighet. Fremdeles helt topp. Min kjære og jeg observerer fra sidelinjen.

Når godteriene er fortært og de er passe høye på sukker, er det tid for å ta på pysjen og forflytte seg til soverommet der fire sengeplasser er stuet sammen. De spurter opp trappen med latter og skrål og gjør unna kveldsstellet. Så stuper de inn på soverommet, som ser ut som en eneste kjempeseng.

Min kjære og jeg benker oss nede i stua og tenker at nå blir det vel full rulle der oppe i andre etasje. Jeg husker med fryd hvor moro overnattingsbesøk var da jeg var på deres alder. Vi holdt på å rive ned huset noen ganger.
Men nei da, ganske raskt blir det helt stille på soverommet. Jøss, sovnet de så fort?

Jeg kan ikke dy meg. Forsiktig lister jeg meg opp trappa og smugtitter inn døra. Der ligger alle fire i hver sin seng med Nintendoen tett oppunder nesa og trykker konsentrert. Ingen sier et pip. Hæ?! «Jeg trodde dere skulle leke sammen, jeg!» plumper det ut av meg. «Vi gjør jo det. Vi spiller mot hverandre, vel!» er det veslevoksne svaret jeg får. Å ja, jeg visste ikke at det var mulig engang. Så tusler jeg ned igjen og lurer på om dette er normalt.

Plutselig begynner det å ta seg opp der oppe. Volumet stiger, det dunker i gulv og vegger, og det ene latterhylet avløser det andre. Godt. Da kan de altså leke sammen uten teknologi også. Det er helt i orden at de holder på til de slokner i svevet.

Neste dag stikker de faktisk ut frivillig etter frokost og leker. De graver og baser i snøen og har det riktig moro. Noe jeg er svært tilfreds med. Men straks søskenbarna har dratt, sitter jentene våre klistret foran hver sin PC. Søndagstur er helt ut.

Begynner jeg å bli gammel? Er det greit at teknologien har så stor plass i barnas lek og hverdag?

Her om dagen satt tiåringen vår med lekser og skulle besvare noen spørsmål.
«Mamma, hvorfor var biblioteket i Alexandria så viktig?»
«Hva tror du?»
«Aner ikke.»
«Det var i bøkene all kunnskapen var samlet. De hadde ikke PC, internett og google på den tiden, vet du.»
«Å ja.»
«Den gangen for lenge, lenge siden måtte bøkene skrives for hånd, og alle bilder tegnes for hånd. Det var veldig fint og sjeldent å eie en bok.» Jeg kikket drømmende ut i lufta med eldgamle skriftruller og håndskrevne bøker for mitt indre blikk.
Tiåringen så på meg. Så kom det: «Men mamma, du hadde da bøker da du var liten, du. Det har du sagt.»
Ja vel. I hennes hode er det visst bortimot uendelig lenge siden jeg var barn.

Det er temmelig kaldt om dagen. Kanskje jeg bør tilby meg som fossilt brensel?

*

Coach: Hva synes du om barn og teknologi? Hva er bra, og hvor går eventuelt grensen?
Mister de noe av den personlige kontakten, eller er det helt greit?

Jeg ønsker deg en jul med givende personlig kontakt med dem du er glad i!

Den sanne historien om Rudolf

Jeg mottok nettopp historien nedenfor i en e-post fra Bill Harris. Han skriver at han fikk den tilsendt av en venn, men ikke kjenner hvem som har skrevet den. Etter litt googling på nettet ser det ut til at historien i all hovedsak er en riktig gjengivelse av hva som faktisk skjedde. Her er min på-sparket-oversettelse fra engelsk:

Den sanne historien om Rudolf

En mann ved navn Robert (Bob) L. May satt en kald desemberkveld og stirret ut av vinduet i sin trekkfulle leilighet, deprimert og med knust hjerte.
Barbara, hans fireårige datter, satt på fanget hans og gråt stille.

Bobs kone Evelyn var døende av kreft.

Lille Barbara kunne ikke forstå hvorfor mammaen hennes aldri kunne komme hjem. Barbara så opp i farens øyne og spurte: «Hvorfor er ikke mamma sånn som alle andre mammaer?»

Bobs kjever strammet seg, og øynene hans ble oversvømt av tårer.
Datterens spørsmål brakte opp bølger av sorg og fortvilelse, men også sinne. Slik var Bobs livshistorie. Livet hadde alltid vært annerledes for Bob.
Som gutt var han kortvokst og ble ofte plaget av andre gutter.
Han var for liten til å kunne hevde seg i sport. Ofte ble han kalt ting som han helst ikke ville huske. Helt fra barnsben av var han annerledes. Det virket som han aldri passet inn.

Bob fullførte college, giftet seg med sin elskede Evelyn, og var takknemlig for å få jobb som tekstforfatter hos Montgomery Ward under den store depresjonen på trettitallet.
De ble velsignet med en liten datter. Men lykken ble kortvarig. Evelyns kreftsykdom kostet alt de hadde av sparepenger, og nå var Bob og datteren tvunget til å bo i en toroms leilighet i Chicago-slummen. Evelyn døde bare noen få dager før jul i 1938.

Bob kjempet for å gi håp til barnet sitt, som han ikke engang hadde råd til å kjøpe julegave til. Men om han ikke kunne kjøpe en gave, var han fast bestemt på å lage en gave – en eventyrbok!
Bob brukte fantasien til å skape en dyrefigur, og fortalte dyrets historie til lille Barbara for å gi henne trøst og håp.
Om og om igjen fortalte Bob historien, mer levende og utbrodert for hver gang.

Hvem var denne dyrefiguren? Hva handlet historien egentlig om?
Historien Bob May skapte, var hans egen livshistorie i symbolsk form. Dyrefiguren han skapte, var mislykket og utstøtt slik han selv hadde vært.
Figurens navn? Et lite reinsdyr som hette Rudolf, og som hadde en stor skinnende nese.
Bob fikk boken ferdig akkurat i tide til å gi den til sin lille pike på selve juledagen.

Men historien slutter ikke der.

Daglig leder hos Montgomery Ward fikk nyss om den lille eventyrboken og tilbød Bob May et beskjedent beløp for rettighetene til å trykke boken. Ward satte i gang med å trykke «Rudolph the Red-Nosed Reindeer» og delte den ut til barn som besøkte julenissen i butikkene deres.

I 1946 hadde Ward trykket og distribuert mer enn seks millioner kopier av historien om Rudolf.
Samme år ønsket et stort forlag å kjøpe rettighetene fra Ward og trykke en oppdatert versjon av boken. I en vennlig gest uten sidestykke ga administrerende direktør hos Ward alle rettighetene tilbake til Bob May.
Boken ble en bestselger.
Mange leke- og markedsføringsavtaler fulgte i kjølvannet, og Bob May, som nå var gift på nytt og hadde en voksende familie, ble velstående på grunn av historien han skapte for å trøste sin sørgende datter.

Men historien slutter heller ikke der.

Bobs svoger Johnny Marks lagde en sang om Rudolf.
Selv om sangen ble avvist av populære sangere som Bing Crosby og Dinah Shore, ble den spilt inn av den syngende cowboyen Gene Autry.
«Rudolph the Red-Nosed Reindeer» («Rudolf er rød på nesen») kom ut i 1949. Den ble en formidabel suksess og solgte mer enn noen annen julesang, med unntak av «White Christmas».

Kjærlighetsgaven som Bob May lagde til datteren sin for så lenge siden, fortsatte å komme tilbake og velsigne ham gang på gang. Og Bob May lærte, akkurat som hans kjære venn Rudolf, at det å være annerledes slett ikke er så galt. Faktisk kan det være en velsignelse.

*

Coach: Har du noengang følt deg mislykket og annerledes, at du ikke passet inn?
Hva er den skjulte velsignelsen eller gaven i din annerledeshet - perlen i muslingen?

Riktig god jul!

Hva med intensjonen bak?

En av mine kunder fortalte om en hendelse som hadde brent seg fast i henne: Som lita jente ville hun glede bestefar en gang han var på besøk. Hun gikk ut og plukket de vakreste blomstene hun fant, trippet hjem igjen, og rakte buketten pent til bestefar. Med skinnende øyne og forventningsfullt smil så hun opp på ansiktet hans.

Så braket det løs. Bestefaren og foreldrene ble rasende. FY! Slem jente! Hun hadde ødelagt det fineste blomsterbedet til naboen. Hvordan kunne hun finne på noe slikt?! Blomstene ble kastet, og den lille jenta behørig straffet.

Bitre tårer blinket i øyekroken mens kunden – en flott og ressurssterk kvinne på rundt seksti – fortalte om den traumatiske opplevelsen. ALDRI hadde hun glemt denne urettferdigheten.

Noen ganger reagerer vi automatisk på andres handlinger uten å ta oss tid til å undersøke intensjonen som ligger bak. En klønete bemerkning, et feilslått forsøk eller et underlig påfunn kan ha sin rot i de beste intensjoner. Hva skal telle mest: selve handlingen, eller hva personen egentlig hadde til hensikt?

Som relativt fersk i arbeidslivet ble jeg en gang satt til å kvalitetssikre et produkt før det ble sendt ut i markedet. Jeg ønsket å yte mitt beste og gikk løs på oppgaven med stor glød. Produktet ble endevendt, og timene ble mange. Jeg avdekket diverse feil, noen av dem alvorlige, og alt ble rettet opp. Riktig stolt var jeg av min innsats.

Sjokket ble stort da min leders leder plutselig en dag braste inn på kontoret og skjelte meg ut etter noter for å ha overskredet budsjettet. Et budsjett jeg ikke hadde hørt et eneste ord om. Min iherdige og samvittighetsfulle innsats ble knust til et rødt tall nede i hjørnet på et papir. Jeg ble så forferdet at det tok lang tid før jeg kom meg etterpå.

Ikke alle intensjoner er gode, selv om handlingen i seg selv er helt grei. En kompliment kan være et forsøk på å innynde seg eller manipulere. En hjelpende hånd kan ha til hensikt å skape press om gjentjenester. En anbefaling kan gis bare fordi man selv har fordeler av det. Og så videre.

Intensjonene er usynlige, men likevel merkbare. Om vi er våkne. De ligger der som et bakteppe eller en understrøm. Noe usagt, en undertone som siver ut mellom linjene. En slags fargenyanse eller «lukt» som følger handlingen eller ordene.
Vi bruker uttrykk som at «det stinker», eller at «det er ugler i mosen», hvis vi aner en skjult agenda eller tvilsomme intensjoner. Vet vi på den annen side at noe er godt ment, så er vi gjerne mer villig til å se gjennom fingrene med eventuelle uheldige detaljer.

En mor fortalte at hun våknet en natt av en dump lyd fra kjøkkenet. Fortumlet og søvndrukken kom hun seg opp for å sjekke hva det var. På kjøkkenet sto hennes fireårige datter i en sky av mel. Hun hadde nettopp mistet hele melposen i gulvet. Kjøkkenet så ut som et snødekt vinterlandskap. Benken var griset til med melk og egg, og kjøleskapdøra sto på vidt gap. Datteren strålte og slo ut med armene: «Mamma, jeg lager pannekaker til deg!»

Hvordan tror du moren reagerte?

*

Coach: Hvor stor vekt legger du på intensjonen bak en handling, i forhold til selve handlingen?
Hvordan fanger du opp bakenforliggende intensjoner, hva legger du merke til?
Hvor bevisst er du til enhver tid om dine egne intensjoner?