Hvit nytelse

Snø. Masse snø. Skikkelig hvit jul, hurra! Jeg er villig til å ofre timevis med snømåking, støle skuldre og øm korsrygg for dette. Hele verden er dekket av et tykt, deilig hvitt teppe. Himmelen står i knall blå bue over det hele. Nydelig!

Det rykker i friluftsgenene. Fram med skiene og ut på tur!
Ungene legger i vei og krangler iltert om hvem som skal gå først. Jeg ser på skiene mine som glir gjennom snøen. Lytter til knirkingen fra stavtakene. Snuser inn den kalde, klare luften og lar roen sige innover meg. Kjenner kulda svi og nappe i kinnene i nedoverbakkene.
Mange er ute i dag. Klynger av mennesker i alle aldre glir gjennom løypene. Småtasser stabber avsted på sine første ski. De spreke suser forbi i full fart. Jeg ser smilende ansikter overalt.

Snøtunge trær bøyer seg i taus portal over skisporet. Pakker inn alle lyder i bomull. Bak en sving titter sola fram mellom grantoppene, lav og gul. Sprer gyllent glitter over gråblå flater. Tryller fram damp fra åpne råker. Jeg myser mot sollyset og kjenner at det varmer ørlite grann i ansiktet.

Vi stopper og drikker rykende varm toddy. Ungene har rim i håret og blussende roser i kinnene. De knasker begjærlig på medbrakte pepperkaker.

Aaahhh! Jeg lukker øynene og nyter det hele intenst – snøen, kulda, skogen, solstrålene, den store vinterstillheten ... Er til stede med hver fiber i kroppen.

Takk moder natur for at jeg kan oppleve slike gylne øyeblikk!

Coach:
Hvor ofte lar du deg selv være helt til stede og nyte øyeblikket?
Hva gir det deg å gjøre det?

Julens magi

«Det er dere som gjør det. Det finnes ingen julenisse. Bare innrøm det!» Niåringen vår ser utfordrende på oss. Nå er det visst definitivt slutt med å tro på nissen.
Vi foreldre lar oss imidlertid ikke nagle så lett. Jeg svarer svevende at vi selvfølgelig må hjelpe julenissen, bare tenk hvor mye han har å gjøre med alle som skal ha gaver. Han kan jo ikke rekke over alt selv! Lillesøster gjentar at det ikke finnes noen julenisse, hun vet at det bare er de voksne. Men aner vi en ørliten vakling kombinert med håp? Storesøster avstår klokelig fra å blande seg inn.

Julekalender er viktig. En ypperlig vekkerklokke i mørketiden. Ellers morgentrøtte unger spretter opp for å se hva som henger på kalenderen i dag. Vi har skrevet navn på posene. «Mamma, det er din skrift. Jeg ser det!» Avslørt igjen. Jeg lirer av meg mitt vanlige argument om at vi voksne må hjelpe nissen.

«Å mamma, jeg gleder meg sånn til jul! Første dagen av kalenderen var det så leeenge igjen, men nå er det ikke så mange dager!» Lillesøster stråler av forventning.
Så får hun plutselig et bekymret uttrykk i ansiktet. Hun kommer på at vi skal reise bort en helg før jul, og hva skjer med kalenderen da? To store øyne ser opp på meg: «Mamma, tror du nissen husker på kalenderen når vi er hos bestemor?»
Det gjør han ganske sikkert. Så tror hun visst litt på nissen likevel :-)

Måtte du få en gledefylt og magisk jul!

Hva vet vi egentlig om andre?

En gang hadde mannen min et kveldsmøte hjemme sammen med noen han bisto i et prosjekt. De var også bekjente av meg. På forhånd hadde han sagt at han kunne styre sin begeistring for en av personene. Jeg kom hjem midt i møtet, slo meg ned og deltok ivrig i samtalen.
Etter en stund merket jeg at mannen min gradvis ble mer mutt og stille. Da møtet var over, sa jeg skråsikkert til ham: «Jeg så at du ble lei av NN.» Til min store overraskelse svarte han bistert: «Det var deg jeg ble lei av!»
Han syntes jeg hadde blandet meg inn utidig og tatt for mye plass. Så feil kan man ta. Og så jeg som var så sikker i min sak!

En annen gang sto jeg i kassakø i en lunsjkantine. Køen gikk tregt, og jeg var hensunket i egne tanker. Plutselig sier kollegaen foran meg i køen: «Jasså, jeg ser du synes jeg har tatt for mye!» «Hæ?» Jeg skjønte ingen ting.
Det viste seg at øynene mine hadde hvilt på brettet hans. Han var på slankekur og syntes antakelig han hadde forsynt seg mer enn han burde. Da han så mitt blikk på brettet sitt, «visste» han straks hva jeg tenkte. Jeg ante ikke at han var på slankekur engang.

Vi betrakter andre, fanger opp noen signaler, legger sammen 2+2 og får 5, 7, -3 eller et annet tall. «Jeg bare vet hva han tenker.» «Jeg vet akkurat hva hun prøver å oppnå.» Våre tolkninger skjer så raskt og automatisk at vi tror våre subjektive konklusjoner er objektive fakta.
Slikt skaper masse misforståelser og frustrasjoner mellom mennesker.

Hvor mye vet vi egentlig om andre? I grunnen lite. Vi kan tolke, gjette og anta hva signalene deres betyr. Noen ganger treffer vi blink, andre ganger er det skivebom. Lærer vi oss å skille mellom fakta og tolkninger, er det mye positivt å hente, blant annet større åpenhet for ulike alternativer, mer nysgjerrighet, og økt mulighet for å bli kjent med og lære å forstå andre.

Coach tips:
Tren deg på å skille mellom nøytrale fakta og subjektive tolkninger. Sjekk ut om dine antakelser stemmer!
Du kan for eksempel bruke en av disse formuleringene:
«Jeg får inntrykk av at du ... Stemmer det?»
«Jeg tolker det slik at du ... Har jeg oppfattet deg riktig?»
«Stemmer det at du ...?»
Min kommende bok om kommunikasjon går nærmere inn på dette temaet.