«Det er DERE som er problemet!»

Skylde på hverandre
Hvorfor skal andre noen ganger gjøre ting så vanskelig for oss? Hvis de bare kunne skjønne at de må endre seg, ville alt bli så mye bedre, ikke sant?

Når noe ikke fungerer slik vi ønsker, er vi ofte raskt ute med å peke på hva andre gjør feil. Hadde det ikke vært for andres udugelighet, inkompetanse, vrangvilje, dumhet, latskap, unnfallenhet, egoisme, manglende antenner osv (listen kan bli lang!), så ville verden vært et bedre sted å være, i hvert fall for oss selv.

Det dumme med å vente på at andre skal forbedre seg, er at det likner på å vente på trekning i et lotteri: uvisst om det blir noen gevinst.
Andre endrer seg nemlig bare når de er motivert for det selv, ikke når VI vil. Dessuten er det sannsynlig at de andre mener feilen ikke ligger hos dem selv, men tvert imot hos OSS. Så er vi like langt.

Begges bidrag
Å skylde på hverandre er som å bite seg selv i halen.
Skal vi oppnå noe, er den sikreste veien til gevinst for begge parter, at BEGGE ser på hvordan de har bidratt til at situasjonen er som den er, og at BEGGE finner måter å gjøre ting annerledes på.

Det må nemlig alltid (minst) to til for å skape et mellommenneskelig problem. Det betyr at begge har gitt sitt bidrag til problemet. Altså er begge også en del av løsningen på det.

Mange problemer bunner i misforståelser. Vi tror vi vet, men vi har ikke nok innsikt i hverandres situasjon og behov.

I en vinn-vinn tilnærming finner man først ut hva som er det viktigste av det viktige for begge parter, og deretter tenker man kreativt rundt muligheter og løsninger som tar hensyn til begge deler.

Et eksempel fra jobbarenaen
På en arbeidsplass var et par erfarne og toneangivende personer misfornøyd med kvaliteten på arbeidet til noen av de nyere medarbeiderne. Oppgitte sukk, himling med øynene, baksnakking og spisse kommentarer var blitt en del av hverdagen. Det forsuret etter hvert hele miljøet.

De erfarne medarbeiderne mente de nyere måtte skjerpe seg og slutte å slurve så mye, mens de nyere medarbeiderne mente de erfarne kunne være hyggeligere og slutte med heksejakten på feil. Det hadde dannet seg en isfront der begge parter klaget og skyldte på hverandre. Tap-tap.

En ny leder tok tak i problemet. Lederen lyttet til de enkeltes ønsker og behov og inviterte til løsningsforslag som kunne forbedre situasjonen for alle.

Det viste seg at det meste av «slurvet» til de nyere medarbeiderne skyldtes mangelfull opplæring. Attpåtil var det en av de gamle traverne som ønsket seg nye oppgaver og syntes opplæring hørtes spennende ut. Vedkommende fikk mulighet til å prøve seg.

Det fungerte over all forventning. Personen trivdes godt med opplæring, og de nyere medarbeiderne fikk noen aha-opplevelser som bidro til å heve kvaliteten på arbeidet de gjorde. Dermed roet også «heksejakten» seg.

Lederen oppfordret alle til å gi hverandre positive tilbakemeldinger på ting som fungerte tilfredsstillende.

Etter hvert ble tonen i avdelingen merkbart bedre. Vinn-vinn.

*

I boken «Vinn-vinn kommunikasjon» kan du lese mer om hvordan vi kan få til vinn-vinn i praksis. Du kan kjøpe boken her.

Coach:

• Hvis du er misfornøyd med noe hos en annen person: I stedet for å gi næring til misnøyen, tenk på hva du ønsker i stedet. Hva ønsker du å se personen gjøre? Hva ønsker du å høre personen si? Hvordan ønsker du å føle deg når du omgås denne personen?
  Hva er det viktigste av det viktige for deg?
• Forsøk å sette deg inn i den andre personens situasjon og behov. Hva ønsker denne personen fra deg? Hva er det viktigste av det viktige for han/henne?
• Hva kan du gjøre, og hva kan den andre personen gjøre, som ivaretar de viktigste behovene hos dere begge?
  Hva kan være en ny mulighet dere kanskje ikke har tenkt på før?

Kommunikasjon - alltid mer å lære.

Kommunikasjon med piggtråd på linjen

«Når han kommer inn på kontoret og vil noe, reagerer jeg negativt med en gang. Jeg blir helt rød i toppen og full av motvilje. Det er frustrerende å reagere så sterkt. Skulle ønske jeg kunne ta det roligere. En annen kollega av meg har ingen problemer med å takle denne lederen. Han bare tar ham som han er, og gjør det han får beskjed om. Ingen negative følelser.»
Kunden ser på meg og virker nesten litt flau. Han er en kunnskapsrik og dyktig person med lang erfaring fra arbeidslivet.

Det han snakker om, er en leder som er relativt ny i organisasjonen, og som han synes det er vanskelig å forholde seg til. Når denne lederen (som sitter et hakk høyere enn min kunde) kommer inn på kontoret med sine ideer og planer, reagerer min kunde med spontan følelsesmessig protest. Kommunikasjonen mellom dem blir full av piggtråd. Hvorfor blir det sånn?

Etter at vi har samtalt mer om saken, står det tydelig fram: Den andre lederen utfordrer noen av kjerneverdiene til min kunde. Når han kommer inn på kontoret, er det alltid med en ferdig ide, en ferdig struktur og en ferdig plan for gjennomføring. Alt er bestemt og klarlagt og passet inn i en mal. Det er bare å skaffe ressurser og sette i gang.
Burde ikke det være befriende greit, da?

Ikke for min kunde. Noe av det viktigste for ham er å ha frihet til å komme med egne ideer, ha en inkluderende dialog, og være med og påvirke hvordan ting skal utformes og gjennomføres. Han brenner for dette. Det er det som gjør ham engasjert på jobb. Og han er god på det. Han har nyskapende ideer, evner å få folk med seg, og behersker kunsten å lede kompliserte prosjekter både stødig og fleksibelt fram mot et langsiktig mål. Med gode resultater.

Når den nye lederen kommer og presenterer sine ting, er det ikke rom for verken ideer eller innspill, dialog eller påvirkning. Han forventer et «yes, dette skal vi få til!» og umiddelbar iverksetting av hans egen plan som følger hans utvalgte mal.
I skrikende motsetning til hva min kunde ønsker og trives med. Det er ikke rart at min kunde reagerer med akutt motstand. Ikke underlig at engasjementet og motivasjonen hans har vært dalende siden denne lederen kom inn i organisasjonen.

Det er en direkte forbindelse mellom følelser og verdier/kjernebehov. Hvis noen utfordrer eller tramper på ting som er viktige for oss, reagerer vi følelsesmessig. Jo viktigere ting, jo kraftigere følelsesreaksjon. Dette er vårt eget innebygde alarmsystem.
Når alarmen går, kortsluttes vår vilje til å være lyttende og imøtekommende, og vi skifter fokus over til å beskytte eller forsvare oss i stedet. Den eller de vi forholder oss til, er kanskje ikke klar over at de har utfordret våre verdier/kjernebehov, men de merker motstanden!

Din livskvalitet henger nøye sammen med hvordan dine verdier og kjernebehov blir ivaretatt. Les mer om dette i boken Vinn-vinn-kommunikasjon. Du kan kjøpe den her.

Coach:

• Når ble du sist provosert av en annen persons måte å forholde seg til deg på? Hvilke av dine verdier/kjernebehov ble utfordret da?
• Når du kommuniserer med andre, hvor bevisst er du på deres verdier/kjernebehov og hva som motiverer dem?

Kommunikasjon - alltid mer å lære.

Den magiske hingsten

Det var en gang ei lita jente som likte å tegne. En dag fikk hun et bilde inni seg av en hest - en kraftfull hvit hingst. Den måtte hun bare tegne, og den skulle bli verdens flotteste!

Jenta hentet papir og blyant og satte i gang. I dyp konsentrasjon førte hun blyanten over arket. Levde seg intenst inn i hver linje og kurve. Tiden forsvant, likedan alle lyder omkring. Bare hun og tegningen eksisterte. Strek for strek trådte hesten fram.

Til slutt var tegningen ferdig. Jenta betraktet sitt verk. For en praktfull hingst! Skinnende hvit, rankt kneisende på kanten av et høyt stup. Den tykke manen flagret i vinden. Jenta kunne høre hingstens stolte vrinsk. Hun kunne føle kraften og spensten i dens muskuløse kropp. Den var magisk!

Bestefaren til jenta kom for å se. Jenta var svært glad i bestefaren og viste ivrig fram tegningen sin. Etter et raskt blikk sa bestefar, som hadde erfaring med hester: «Det er da ikke slik en hest ser ut. Du kan tegne bedre enn det!»

Jenta ble knust. Bestefar likte ikke hesten hennes! Etter at han gikk, tok hun fram viskelæret og visket brutalt ut hele tegningen mens tårene strømmet.

Hun ville så gjerne behage bestefar. Tung om hjertet fant hun et bilde av en hest og tegnet av det.

«Sånn, ja. Det var mye bedre!» sa bestefar blidt. Han var lei seg for at jenta hadde blitt så fortvilet og ville gjerne gjøre henne glad igjen.

Jenta så på den nye tegningen. En pen hest med riktige proporsjoner. En hest som sto rett opp og ned. Stiv, grå og livløs. Ingen utstråling, ingen vrinsk, ingen kraft, ingen bevegelse.
Den magiske hingsten var borte.

Med tiden glemte jenta denne opplevelsen. Hun ble flink til å forsøke å leve opp til andres forventninger, og hun trengte stadig andres bekreftelse. Selv om jenta fikk mye ros og godord, monnet det liksom aldri.

En dag dukket plutselig bildet av den magiske hingsten opp inni henne igjen, og hun husket hele hendelsen.
Med tårer i øynene bestemte hun seg for å ta hingsten tilbake. Omsider skulle den få lov til å skinne inni henne. Det som betydde noe, var at HUN syntes den var praktfull og magisk. Så fikk andre mene hva de ville!
Dette hjalp jenta, som nå er en voksen kvinne, på veien mot å føle seg bra nok akkurat slik hun er.

Coach:

• Har du opplevd at noe som er spesielt og verdifullt for deg, har blitt trampet på eller avvist av andre?
  Hva har det gjort med deg? Hva har du tenkt og følt etterpå? Hvilke konklusjoner har du trukket?
• Har du latt det som er så fint og meningsfylt for deg, miste sin verdi fordi andre ikke verdsetter det?
  Hvis ja, ta verdien tilbake for deg selv! La den fylle deg, skinne og synge i deg. Vit at dette er din spesielle skatt som ingen kan ta fra deg uten at du tillater det. Og det gjør du ikke. Skatten er din - i sin fulle skjønnhet og prakt!