Til å bli inspirert av

Å bli hundeeier har gitt meg mange refleksjoner. Noen av dem tyter ut i denne bloggen.

Her om dagen slo det meg at pelsdyret vårt er en levende manifestasjon av mange egenskaper som står høyt på min liste over verdier.

Xantos er tilstedeværende. Han lever helt og fullt i øyeblikket. Øyne, ører og nese er intenst til stede i alt som skjer. Xantos ligger ikke og surmuler over ting som skjedde i går. Han har altfor mye interessant å følge med på her og nå.

Xantos er glad. Han er så lett å glede. Litt oppmerksomhet og kos, noe snask i matskålen, en runde med favorittleken, en tur ut ... så logrer og peser han, og livet er topp. For ikke å snakke om hver gang noen i familien kommer hjem, da er det julekveld og nyttårsaften på en gang! Det holder å ha vært ute med søpla.

Xantos er nysgjerrig. Det er kjempekult når det skjer noe nytt. Han er alltid klar for å hilse på, se på, snuse på, og kanskje bjeffe på eller løpe etter. Alt kan utforskes. Intet vissent løv som blåser forbi, er uinteressant. Og det er ingen grenser for hvor mange spennende lukter en grøftekant har å by på.

Xantos er leken. Alle hunder og mennesker er potensielle lekekamerater. Og skulle det bli for lite action, kan man alltids erte litt. Hestebæsj på stien er for eksempel ypperlig til det. Da tar man bare en hestepære i munnen, ignorerer «Æsj!» og «Nei!», venter til eieren er en hårsbredd unna, og så spurter man vekk i en stor «ta-meg-om-du-kan»-bue. Deretter stopper man opp i betryggende avstand fra eieren og knasker i vei. Festlig og velsmakende.

Xantos er tillitsfull. Han forventer at livet vil ham godt. Ingen bekymringer for morgendagen der i gården. Xantos tar livet som det kommer, med blid logring, rosa pesetunge og glade bjeff. Og han har det vel egentlig ganske bra hos oss.

Det krever en del å ha hund, og det er ikke til å komme fra at man blir mer bundet. Men jammen gir det mye godt også.

Når jeg ser Xantos løpe av sted med vippende silkeører, høyt hevet palmehale og lette, spenstige steg, så bobler gleden fram inni meg.

Og når jeg tenker på alle de fine egenskapene Xantos har, så blir jeg rett og slett inspirert. Han er på flere måter en modell til etterfølgelse.

*

Coach: Hvilke personlige egenskaper verdsetter du hos andre?
Hvilke kvaliteter er det andre verdsetter ved deg?

Verdien av ditt bidrag

Noen har det slik at når de ser rundt seg, så finner de en flokk med idioter. De jekker seg selv opp ved å se ned på andre og framheve andres feil og mangler.

 

Andre har det slik at når de ser rundt seg, så finner de mengder av folk som er bedre enn dem selv. De drar seg selv ned ved å se opp til andre, sammenlikne seg med dem, og komme til kort.

 

Et indisk sagn (her fritt gjenfortalt) kan tjene til ettertanke i denne sammenheng:

En bonde hadde to vannkrukker. Hver dag gikk han til brønnen, fylte de to krukkene til randen, og bar dem hjem til huset sitt. Den ene krukken hadde et skår som gjorde at den lekket. Innen bonden nådde hjem med dagens vannrasjon, var krukken bare halvfull. Den andre krukken var uskadd og leverte full mengde vann som den skulle, noe den var riktig stolt av. Krukken med skåret skammet seg over at den gjorde så dårlig jobb for bonden.

Tiden gikk, og hver dag kom bonden hjem med en full og en halvfull vannkrukke. Til slutt orket ikke krukken med skåret å være taus om det lenger. Skamfull ba den bonden om unnskyldning for sin tilkortkommenhet, og for at bonden på grunn av lekkasjen måtte slite og bære uten å få full uttelling for det.

Bonden smilte og svarte: «Jeg vet godt at du har et skår som gjør at du lekker. Se på stien der vi går hver dag. Har du lagt merke til alle blomstene som finnes på den siden jeg bærer deg? Hver gang vi vandrer hjem, vanner du frøene jeg har sådd langs stien. Nettopp fordi du er slik du er, kan jeg glede meg over å plukke vakre blomster å pynte huset mitt med hver dag.»

Coach: Hva har du en tendens til å legge merke til hos andre - deres ufullkommenheter eller deres kvaliteter?
Hva ser du lettest hos deg selv?
Hva bidrar du med av verdi som du kanskje ikke tenker over til daglig?

Motivasjonsvitaminer

Ting blir morsommere når man er motivert. Vår åtte måneder gamle valp Xantos er veldig motivert for å gå på tur. Bare han hører ordet «tur», logrer og bjeffer han av pur begeistring. Han går rundt seg selv, og det er en utfordring å få tredd på selen i all den dirrende entusiasmen. 

Denne dagen er ikke noe unntak. Xantos og jeg gjør oss klar for løpetur. Vi får på oss klær og utstyr. Han står sitrende i startgropa når jeg åpner døra.

Så ser han det. REGN. Våte, kalde dråper blåser ned fra en tung og grå himmel. Krise! Xantos' motivasjon søkker som en stein. De ivrig trippende beina blir forvandlet til stive pinner som ikke vil bevege seg. Dørterskelen lar seg ikke overskride.

Matmor på sin side har ingen problemer med motivasjonen. Å ta en løpetur er i hennes hode knyttet til så mange fordeler at regnvær blir en bi-ting oppi det hele.

Resolutt trekker jeg Xantos med meg. Han kommer slepende etter på stive, motvillige bein. Heldigvis er han ingen stor hund. Men selv sju kilo merkes når man har dratt en stund. Hrmf! Dette gidder jeg ikke. For en pyse, det er da ikke farlig å bli litt våt! Han har til og med regndekken på, så hva tuller han med? Min trekking og mine ergerlige tanker hjelper imidlertid lite på Xantos' motivasjon.

Etter en stund slipper jeg ham løs på stien. Kanskje det hjelper? Xantos stopper helt opp og bare ser på meg. Jeg fortsetter et stykke videre. Han står fremdeles bare og glor på meg. Søren også. Her må det sterkere lut til.
Jeg løper ut av syne. Så stiller jeg meg opp og venter. Kikker håpefullt bortover stien og lurer på om han kommer. Teller sekundene.

Min forsvinning gjør noe med Xantos' motivasjon. At matmor blir borte, er verre enn at det regner. Han oppdager at det er mulig å løpe likevel. Etter noen sekunder dukker det opp et lite pelshode med flaksende ører og sølete trommestikkebein borte på stien. Xantos i fullt firsprang etter matmor.

Yes, det virket! Jeg roper ut i spontan begeistring: «BRA, Xantos! Å, så FLINK!» Xantos legger inn et ekstra gir og spurter mot meg. Jeg overøser ham med ros. Han logrer og peser. Regnet er glemt og motivasjonen på topp igjen.

Resten av turen løper Xantos lykkelig av sted i silregnet. Han plasker til og med rett gjennom mange av søledammene. Det vanker mye ros og godord fra matmor. Xantos tar fornøyd imot og legger inn noen ekstra spurter innimellom.

Jeg oppnådde ikke det jeg ønsket med å kjefte og tvinge. Det som virket, var å appellere til et behov, og deretter forsterke og belønne ønsket atferd.

Vi mennesker er i grunnen ikke så forskjellig fra hunder.

Det er motiverende å bli heiet fram.

*

Coach: Hvordan motiverer du deg selv?

Hva har du erfart virker best når du har prøvd å motivere andre?