Med jevne mellomrom oppsøker folk meg fordi de synes at de ikke kjenner seg selv igjen. De er vanligvis mennesker med en positiv innstilling, pågangsmot og godt humør. Men nå er energien og initiativet borte, og dagene føles mer som et ork enn noe annet. Optimismen har fordampet. I stedet har en tung og grå tåke, eller et mørkt hull, trengt seg inn i deres indre landskap og sugd til seg det som finnes av lys og glede. De går ofte omkring med en vond klump i magen.
Selvtilliten skrumper inn litt for hver dag, og de har begynt å miste troen på seg selv. Som en sa: «Jeg har bare lyst til å krype sammen i et hjørne og gjemme meg bort.»Noen har googlet på nettet og kjenner seg igjen i beskrivelser av depresjon. «Jeg tror faktisk jeg har en liten depresjon. Men det er jo ikke meg, det er ikke sånn jeg egentlig er!»
Så hva har skjedd?
Felles for dem alle er at de har opplevd påkjenninger og motbør over lengre tid. De kan ha vært gjennom konflikter, stress, sorg eller skuffelser. Noen har havnet i en situasjon der de ikke får brukt sine evner og ressurser på en meningsfylt måte. Kanskje mistrives de i sitt miljø.
Enten det handler om jobb eller den private sfæren, synes de ikke at de strekker til eller mestrer situasjonen. Selv om de har strevd for å takle den, opplever de at ting bare har tårnet seg opp. De føler at de sitter fast og ikke kommer videre.
Enkelte har klart å stå ut et langt løp, og når ting endelig begynner å falle på plass og det burde lysne innvendig, så kommer det en nedtur i stedet. Nesten som maratonløperen som klarer hele distansen, men stuper idet målstreken er passert.
Uansett, drivkraften og optimismen er borte, og motløsheten er i ferd med å ta overhånd. Men heldigvis ikke helt. De har bestemt seg for å søke hjelp. Det er en gave de gir til seg selv. Hvorfor?
Bare det å fritt kunne uttrykke sine tanker og følelser overfor en nøytral samtalepartner - å få tømt seg uten å måtte ta hensyn til hvem man snakker med - oppleves som en lettelse. Det er kraftfullt å bli sett, lyttet til og bekreftet. Noen ganger gjør det rene underverker. En person rapporterte: «Jeg har ikke egentlig gjort noe spesielt siden vi snakket sist, men likevel flyter ting lettere nå. Jeg har fått tilbake mer energi.»Videre, når man sitter fast i sitt eget mørke, er det ikke lett å se seg selv klart. Man kan trenge at noen tar en lommelykt og retter lysstrålen inn i mørket slik at det blir mulig å få oversikt og kunne navigere ut av det.
Og så, etter at man har lettet seg og fått mer perspektiv på situasjonen, er det tid for å handle. Ingen ting gjør seg selv. Man må ta i bruk viljen og gjøre noe konkret for å hjelpe seg selv framover, steg for steg. Da kan det være godt å ha noen som tror på deg og heier deg fram.
Coach: Har du selv opplevd depresjon eller tendenser til det?
Hvis ja, hva hjalp deg til å komme gjennom det? Hva lærte du om deg selv?
Hvilke(t) råd vil du gi andre som sliter med noe som kan være en depresjon?
