Ringer i vann – Anne Helenes blogg

Vinn-vinn kultur hos gjess

2011-12-28T10:45:00.001+01:00

For noen år siden var jeg på et foredrag der en tekst om gjess basert på Andrew J. Lothian ble presentert av en foredragsholder fra Insights. Gjessene har en innebygd klokskap som gir et vinn-vinn samarbeid i flokken.

Det er fem ting som er sant om gjess:

Gjess flyr i V-formasjon fordi det bringer dem 70 % lenger enn om de flyr alene.
Dvs: Vi kommer så mye lenger når vi samarbeider i samme retning.
Hvis en av gjessene kommer ut av V-formasjonen, sakker den akterut. Den sørger derfor for å komme seg tilbake i formasjonen igjen.
Dvs: Følg med strømmen sammen med de andre som jobber i den retningen du vil. Det er så mye tyngre å komme framover hvis du setter deg utenfor og skal greie alt alene.
Gjessene bytter på å fly først i formasjonen.
Dvs: Det er tungt å være i front. Avlast hverandre.
Hvis en gås blir syk eller skadet og ikke kan følge flokken lenger, blir alltid to gjess med den ned på bakken. De tar seg av den helt til den dør eller friskner til igjen. Deretter returnerer de til flokken eller finner seg en ny flokk.
Dvs: Ta vare på hverandre. Hjelp hverandre.
Gjessene som flyr bakerst i V-formasjonen, kvekker på de som flyr først i formasjonen.
Dvs: Hei hverandre fram. Det man trenger i ryggen, er støtte og oppmuntring.

Coach: Vi er alle del av en eller flere flokker - i familien, på jobb, på skolen, blant venner, blant likesinnede som vi deler interesser med, osv.

Hva er din styrke i de flokkene du er med i?
Hvordan kan du bidra til et vinn-vinn samarbeid i flokken i året som kommer?

Godt nytt år!

Julekalender med verdi for deg selv

2011-12-07T15:44:00.001+01:00

Julekalender er vinn-vinn: kjekt for den som åpner kalenderen, og hyggelig for den som har gitt kalenderen og opplever at den blir verdsatt.

Hver morgen åpner jentene våre en ny gave på julekalenderen som mormor så sirlig har brodert. Den henger på veggen og bugner av pakker. Jentene er ikke små lenger, og gavene er enkle. Troen på julenissen har fordampet for lengst. Men det spiller ingen rolle. Gleden og forventningen lever fremdeles i beste velgående. De unge frøknene sirkler rundt kalenderen, kjenner på pakkene og gjetter på hva de kan inneholde. Om morgenen går kursen rett mot kalenderen, før de får gnidd søvnen ordentlig ut av øynene.

Har du egen julekalender? Jeg hørte nettopp om en familie der barna har laget en egen kalender til foreldrene. Hver dag kan foreldrene åpne en lapp der det står en ting barna vil hjelpe til med den dagen: rydde rommene sine, dekke middagsbord, gå ut med søpla, mate katten, osv. Slett ingen dum ide!

Her er en ide til - en gave fra deg selv til deg selv: Tenk igjennom hva som er grunnleggende verdier for deg, og lag en liste over dem. Det handler om overordnede prinsipper som gir livet ditt mening, og som bestemmer hva som er viktig og verdifullt for deg. Verdiene er dine ledestjerner når du skiller mellom viktig/uviktig, bra/dårlig, meningsfylt/meningsløst.
Eksempler på verdier kan være: glede, kjærlighet, frihet, tilhørighet, trygghet, spenning, nytelse, fellesskap, ro, læring, harmoni, utfordring, nærhet, raushet, kreativitet, skjønnhet, inspirasjon, omsorg, oppriktighet, innsikt, tilstedeværelse ...

Vi har alle et sett med personlige verdier som det er godt å tenke på. Disse verdiene stemmer med hvem vi er, og hva vi står for. De lyser oss opp innvendig, de skaper gjenklang og harmoni inni oss, og det gir oss en følelse av velvære å kjenne på dem. Når vi lever i tråd med våre verdier, har vi det godt med oss selv.

Lag en lapp for hver verdi og putt dem i en skål. Om morgenen trekker du en vilkårlig lapp og leser verdien som står på den. (Putt deretter lappen tilbake i skålen og bland den med de andre lappene igjen.) Tenk på noe som kan gjøre denne verdien levende for deg i dag. Noe enkelt du kan gjøre eller oppleve som vil gi deg en direkte erfaring av verdien.

Anta at du trekker verdien «glede». Hva kan gi deg en direkte erfaring av glede i dag? Hva kan DU gjøre for å skape en opplevelse av ekte glede i livet ditt i dag? Det behøver ikke være noe stort. Bare en liten ting, et kort øyeblikk. Poenget er at du den korte stunden skal erfare verdien fullt og helt, nyte den, føle den med hver fiber i kroppen din. Som et friskt pust, en vitaminpille, en gave fra deg selv til deg selv.

Dette er vinn-vinn. Når du gir noe godt til deg selv, får du det bedre med deg selv. Det gjør at du også har mer å gi til andre. Og det kommer jo dem til gode!

I dag trakk jeg «stillhet». Jeg har unnet meg en stund vekk fra alle lyder og aktiviteter. En stund helt for meg selv, der skuldrene senkes og tankene faller til ro. Det er bare pusten som går, dypt og rolig. Jeg er til stede i meg selv. Stille. Helt stille. ... Utrolig deilig.

Coach:

Hvis du skulle velge 1 verdi som du ønsker mer nærværende i din hverdag, hvilken ville det være?
Hvilken forskjell ville det gjøre for deg om du opplevde mer av denne verdien hver eneste dag?
Hva er et første steg du kan ta for å gjøre dette til virkelighet?

Hvis du vil vite mer om verdier og hvor viktige de er for livet ditt, finner du et eget kapittel om det i boken Vinn-vinn-kommunikasjon som du kan kjøpe her.

Er det mulig å få til vinn-vinn-kommunikasjon med alle?

2011-11-22T14:56:00.001+01:00

Jeg fikk nylig følgende spørsmål: «Det er en ting jeg lurer på, og det er hvordan man oppnår en vinn-vinn-kommunikasjon med en man mistenker har en personlighetsforstyrrelse (er følelseskald helt inn til det innerste i sjelen). Kan du si noe om dette?»

Et viktig spørsmål, takk for det! Her er mine tanker om forutsetningene for å oppnå vinn-vinn-kommunikasjon generelt, og hva vi kan gjøre når vi støter på hindringer.

Vinn-vinn handler om å få til et samspill der ingen opplever å stå igjen som tapende part. Alle blir behandlet med verdighet og respekt.

Siden vi er forskjellige og har ulike ønsker og behov, betyr det at vi noen ganger må være villig til å tenke nytt, vise raushet og kanskje strekke oss i forhold til egne preferanser og ønsker. Men vi må ikke forstrekke oss!

Vi har en «buffersone» der vi kan gi og ta uten å gå på akkord med oss selv.

Her finnes våre preferanser. Det vil si ting vi foretrekker, men som ikke er så viktige at de er av typen «må-ha». Så lenge vi tøyer og strekker innenfor buffersonen vår, er det greit. I diskusjon med andre kommer vi da fram til løsninger som muligens ikke er optimale for oss, men som likevel er helt akseptable for begge.

For eksempel: Lars og Oda driver et firma sammen. Oda er brennende opptatt av politikk. Lars er oppslukt av seiling. Begge tenker på den andres lidenskap med et gjesp.
Tidligere boblet de over av sitt eget og pratet i vei for å overbevise den andre, som på sin side kjedet seg og fikk gnagsår i ørene. Dette tok nesten knekken på den ellers gode tonen dem imellom.
Nå har de blitt enig om å la hverandre snakke LITT om sin lidenskap når de har noe nytt de brenner etter å dele, og at de da forsøker å lytte oppmerksomt til hverandre. Slike korte doser med full oppmerksomhet fungerer bra og bidrar til at begge føler seg hørt og verdsatt. Utover dette konsentrerer de seg om jobbtemaer og andre ting som begge har interesse av. De lange og intense samtalene om politikk og seiling tar de med likesinnede på andre arenaer.

Dypere enn buffersonen har vi en kjerne som består av våre viktigste verdier og behov. Disse må vi sørge for å ivareta. Ellers visker vi ut oss selv og tærer på vår egen integritet og essens, noe vi til slutt kan bli utladet, deprimert eller syk av.

Eksempler på kjerneverdier kan være rettferdighet, likeverd, ærlighet, glede, mot, kjærlighet, respekt, trygghet, samhold … En del av kjerneverdiene vil være felles for de fleste mennesker. Andre er individuelle.

Det gjelder å bevisstgjøre hva som ligger i buffersonen, og hva som ligger i kjernen, og kunne trekke en tydelig grense rundt kjernen: «hit, men ikke lenger». Da vet vi hva vi har å gå på, og når vi må si stopp for å ivareta oss selv. Dette er en kontinuerlig prosess.

Innstilling er avgjørende for begge parter. Hvis man ikke er villig eller i stand til å lytte, vise respekt og ha en viss grad av velvilje og imøtekommenhet overfor andre, kan det være umulig å få til vinn-vinn-kommunikasjon.
Er vi på helt forskjellige planeter og snakker to vidt forskjellige «språk» uten noen felles møtepunkter, blir det som å stange hodet i veggen.

Jeg tenker at det første vi kan gjøre, er å granske vår egen innstilling. Er vi genuint opptatt av å få til dialog og løsninger som er ok for både oss selv og andre? Er vi villig til å lytte og eventuelt strekke oss litt for å oppnå dette? Eller overskygges innstillingen av en annen type agenda?

Noen ganger oppfatter vi andre som «umulige» fordi de ikke vil kjøpe inn på vår egen versjon av hva som er sant og riktig, og fordi de ikke går med på våre egne (fasttømrede) ønsker og krav. Dermed er vi egentlig like stri og «umulige» selv, og havner i en slags stillingskrig eller konkurranse om hvem som har rett, vet best og skal ha det siste ordet.
Hvis vi ikke gjennomskuer vår manglende vilje til å lytte og vise fleksibilitet, bidrar vi til å skape en mur mellom oss selv og den andre.
Det er lett å havne i denne bakevjen hvis følelsene har kommet i kok og frontene hardner. Tenk for eksempel på separasjons- og skilsmissesaker der to ellers oppegående og hyggelige mennesker går i vranglås i forhold til hverandre.

En bekjent av meg fortalte om et tilfelle der hun hadde bedt en mannsperson om en tjeneste som innebar særbehandling i forhold til noen regler. Han beklaget at det ikke lot seg gjøre og holdt på sitt til tross for betydelig press fra henne, noe hun ergret seg sterkt over. Litt senere kom han tilbake og fortalte fornøyd at han hadde funnet en måte å ordne det på likevel. Da avviste hun ham blankt og sa det var for sent, selv om det ikke stemte. Han prøvde å overtale henne, men hun sto på sitt. Overfor meg rettferdiggjorde hun seg med at han var så vrang og rigid i starten, så da kunne han bare ha det så godt. Men var hun noe bedre selv når det kom til stykket? Jeg er tilbøyelig til å kalle dette tap-tap-kommunikasjon.

Dersom du er trygg på at du viser oppriktig velvilje og respekt, lytter og gjør ditt beste for å få til vinn-vinn-kommunikasjon med en annen, kan du ikke annet enn å avvente responsen du får. Så må du forholde deg til den. Blir du konsekvent møtt på en respektløs måte (f eks at du blir avfeid, oversett, latterliggjort eller angrepet), tenker jeg det beste du kan gjøre er å ivareta din selvrespekt.

Merker du at samspillet får en karakter som innebærer gjentatte overtramp på dine personlige kjerneverdier og kjernebehov, er det på tide å sette tydelige grenser. Du er selv ansvarlig for å definere og ivareta dine egne grenser.
Gi rolig, klart og bestemt uttrykk for hva som er greit, og hva du ikke vil akseptere. Hvis dette ikke blir respektert, sørg for at du får tilstrekkelig avstand til den det gjelder. Vurder å avslutte hele relasjonen dersom det er mulig og du trenger det for å ivareta din integritet.

Vinn-vinn-kommunikasjon handler i bunn og grunn om innstilling. Når viljen til å lytte og ta hverandre på alvor er oppriktig til stede hos begge/alle, ligger vinn-vinn til rette som en stjerne som er klar til å plukkes ned fra himmelen. Ikke bare kan vi finne løsninger som er ok for alle. Med litt kreativ tenkning kan vi oppdage løsninger som også er optimale for alle. Det gir et kick når dette skjer. Prøv og se hva du erfarer!

Coach: Når du ønsker å få til vinn-vinn-kommunikasjon med en annen, lytt godt til hverandre. Konsentrer dere om å tydeliggjøre hva som er viktig for hver av dere, og hvorfor dette er viktig. Tenk deretter fleksibelt og kreativt for å finne en løsning som respekterer det viktigste av det viktige for begge.
Lykke til!

Er du offer eller regissør for dine tanker?

2011-11-15T14:57:00.001+01:00

Når vi snakker om kommunikasjon, handler det oftest om utvekslinger mellom oss selv og andre mennesker.Det finnes imidlertid en annen arena for kommunikasjon som er minst like interessant, og den eksisterer inni oss.

Vi kommuniserer hele tiden med oss selv på ulike plan innvendig.
Inni oss går det en strøm av beskjeder fra oss selv til oss selv. Disse beskjedene kan ta form av tanker, stemmer, fantasibilder, følelser eller fornemmelser.

Noen ganger oppleves det som å ha en kommentator inni hodet, en som sitter parat ved mikrofonen og følger med på alt vi gjør. Den bedømmer våre handlinger, forteller oss hvem vi er og hva vi er verdt (eller ikke verdt), hva vi kan forvente (eller ikke forvente) av livet, hvilke sjanser vi har for å lykkes (eller ikke lykkes) med ting, osv.
Vår indre kommentator kan være en venn som løfter oss opp og heier oss fram. Den kan også være en bitende kritiker som trekker oss ned og lammer oss.

Den indre strømmen av bilder, ord og følelser går ofte på autopilot. Som favorittlåter fra en gammel jukeboks spilles de samme beskjedene av om og om igjen. De surrer og går i bakhodet halvt bevisst, halvt ubevisst. Sakte men sikkert setter de dype spor i vår bevissthet. De påvirker vårt selvbilde, initiativ og energinivå og former våre håp og forventninger.

Hvor kommer de fra, disse automatiske tankene, bildene og fornemmelsene?
De har sitt utspring i erfaringer vi har gjort oss gjennom livet. Alt vi har opplevd på godt og vondt - alt vi har sett, hørt og følt - har vært med på å skape holdninger og forventninger om hva som vil skje i framtiden. Disse popper automatisk opp når vi står overfor nye situasjoner: tanker, bilder eller følelser av om ting vil gå bra eller dårlig.
Videre har andres bedømminger og karakteristikker av oss - særlig dem vi mottok i tidlige år - en tendens til å sette seg i ryggraden og bli til merkelapper og læresetninger vi har kjøpt om oss selv: hvilke personlige egenskaper vi har, vår egenverdi og våre muligheter i livet.

Noen har en naturlig tendens til å gi lyse, glade og optimistiske beskjeder til seg selv. Andre har en hang til mørkere og mer pessimistiske toner, kanskje til og med direkte selvdestruktive.

Enten man har et lyst sinn eller ikke, kan livet enkelte ganger by på motbakker som er så lange og bratte at motet og gnisten gradvis tæres bort. De indre beskjedene blir dystrere og dystrere. De skaper en nedadgående spiral som tar selvbildet og overskuddet med seg i dragsuget. Framtiden kan synes som en lang mørk tunnel uten noe lys i enden. Hva gjør man da?

En bekjent av meg opplevde å være arbeidsledig over lengre tid. Normalt er hun en blid, aktiv og energisk kvinne. Men etter hvert som tiden gikk og hun fikk avslag på alle jobbene hun søkte på, ble hun mer og mer usikker. Til slutt ble hun deprimert og gikk hjemme og sturet mesteparten av tiden.

En periode så vi ikke noe til hverandre. Så traff jeg henne tilfeldigvis på gata en dag. Hun var sitt gamle jeg igjen. Med et stort smil fortalte hun at hun nettopp hadde fått to gode jobbtilbud! Nå måtte hun bare bestemme seg for ett av dem. Jeg klappet i hendene av begeistring og spurte hvordan hun hadde klart å få til dette.

«Vet du», svarte hun, «jeg var så langt nede at jeg til slutt skjønte at jeg bare måtte gjøre noe. Det beste jeg vet er å være ute i naturen. Jeg hadde ikke hatt ork til det på lenge. Nå begynte jeg å tvinge meg selv ut på tur i skogen. Ut og gå, gå, gå - på ren vilje. Hver dag, i flere timer, uansett vær og vind.
Kjenne solen varme i kinnene, regnet piske i ansiktet og vinden blåse i håret. Høre fuglene kvitre og bekkene sildre. Snuse inn duften av bark og lyng. Føle freden og roen fra de store trærne.
Etter som ukene gikk begynte jeg sakte men sikkert å få tilbake overskuddet, og tankene ble lysere igjen.
Så oppdaget jeg plutselig noen interessante jobbannonser. Jeg søkte og fikk tilslag på to av jobbene!»

Øynene hennes glitret, og hun fortalte ivrig om hva slags jobber det var. Dagen etter valgte hun den ene og begynte i full stilling like etterpå.

Denne kvinnen kom til et punkt der hun sa STOPP og tok regien over sin indre misere. Hun brukte ren VILJEKRAFT til å dra seg selv etter håret opp av sumpen hun befant seg i. Centimeter for centimeter. I begynnelsen var det tungt. Hun måtte kjempe for å overvinne følelsen av håpløshet og verdiløshet og erstatte den med nye beskjeder til seg selv: «Jeg kan! Jeg vil! Jeg SKAL!» Gradvis gikk det lettere. Steg for steg fant hun tilbake til seg selv, og tankene ble naturlig mer optimistiske.

Tankene våre har lett for å bli selvoppfyllende profetier. Vi kan velge å ta regien over dem i stedet for å være offer for dem. Lett å si, ikke alltid like lett å gjennomføre. Vi må VILLE det sterkt nok.

Enkelte ganger kan det oppleves som å skulle snu et tankskip. Sterke krefter skal dreies i en ny retning. Det kan bety tunge og seige tak som får det til å bruse i vannmasser, knake i fortøyninger og skrike i metall. Men det lønner seg å være utholdende og ikke gi seg, for det skaper resultater på sikt. Når skipet først har funnet sin nye retning, går det stødig den veien. Noe som betyr at vi får mer av det vi ønsker, og mindre av det vi ikke ønsker. Garantert.

Coach: Observer bildene, beskjedene og fornemmelsene som din indre kommentator skaper. Løfter de deg opp, eller trekker de deg ned? Hva kan du med fordel ta regien over og dreie i en annen retning?
Hvis du vil jobbe mer med dette, kan jeg anbefale Trine Åldstedts bok: «Alt sitter i hodet».
Måtte din indre kommunikasjon bli en god og støttende venn!

Tatt på sengen av åpenhet

2011-11-14T11:36:00.001+01:00

Han er høy og kraftig og sitter og skuler rundt på de andre kursdeltakerne. De flytter seg uvilkårlig unna. Synes han virker truende. Lurer på hva han gjør i denne gruppen som er samlet til to ukers retreat med selvutvikling som tema.

Ganske snart reiser han seg og utfordrer kurslederen. Tonen er brysk og aggressiv. De andre deltakerne holder pusten. Kurslederen er en erfaren kvinne som ikke lar seg vippe av pinnen så lett. Hun har ledet mange selvutviklingsgrupper opp gjennom årene. Rolig og bestemt oppforder hun ham til å delta på lik linje med de andre og prøve ut verktøyene og øvelsene som blir presentert. Han har tross alt meldt seg på dette frivillig. Med et grynt setter han seg igjen.

Gruppen jobber med ulike temaer og øvelser. Deltakerne åpner seg for hverandre og deler av sine tanker, følelser, drømmer og erfaringer.
En av oppgavene som det settes av rikelig med tid til, er at de skal fortelle hverandre sine livshistorier: barndom, oppvekst og voksen alder. Gleder og sorger. Oppturer og nedturer. Skuffelser og håp. Hendelser som har gjort spesielt inntrykk på dem og preget dem som personer.

Det skjer noe med den mannlige deltakeren. Bryskheten forsvinner. Han begynner å vise interesse for de andre i gruppen.

Noen dager senere mens gruppen sitter samlet, reiser han seg, går fram til kurslederen, og ber om å få ordet. Han snur seg og ser på de andre i gruppen: «Jeg må innrømme at da jeg kom, syntes jeg dere virket som en gjeng med idioter. Jeg lurte på hva det var for noe tull jeg hadde meldt meg på, og vurderte å trekke meg. Men så begynte dere å åpne dere og fortelle om dere selv. Dere deler av erfaringene deres og livene deres. Sjenerøst og ærlig, med både latter og gråt. Noe slikt har jeg ikke opplevd før.»
Han blir stille og ser ned. Tårer blinker som små diamanter i øyekroken. Han løfter blikket igjen, trekker pusten dypt, og fortsetter: «Og nå har dere gjort det helt umulig for meg å ikke bli glad i dere!»
Så går han og setter seg på plassen sin. Varmen fra de andre strømmer gjennom rommet og legger seg som et mykt pledd om skuldrene hans.

Dette er en sann historie. Den er fortalt av kurslederen, som var min mentor på begynnelsen av nittitallet. Jeg har selv deltatt på retreater med henne og lyttet til andres livshistorier. Og jeg har erfart det samme som den mannlige kursdeltakeren: Det er vanskelig å ikke bli glad i folk når de er villig til å åpne seg og by på seg selv.

Coach: Sett av en helg med din partner, en venn, et av barna dine, en av dine foreldre eller en annen person du kan tenke deg å bli enda bedre kjent med. Gi hverandre en dag hver til å fortelle deres livshistorier.

Den som forteller: Vær så åpen og oppriktig som du kan. Ha med både hode, hjerte og mage når du forteller. Hent fram de gode minnene så vel som det som har vært vanskelig og smertefullt.

Den som lytter: Vis oppriktig interesse. Lytt med begge ører! Hva sies mellom linjene? Be om utdypning. Spør etter både tanker og følelser. IKKE kom med bedømmelser eller kommentarer mens den andre forteller. Bare still åpne spørsmål («hva...?», «hvordan...?», «hvem...?», «når...?») og bekreft at du lytter.

Mannen min og jeg hadde vært gift en god stund da vi gjorde dette. Det ga oss begge noe spesielt.
Prøv og se hva du/dere får ut av det!

Nytt kurs: Kommunikasjonskunst

2011-10-06T19:08:00.000+02:00

Hvordan oppnå gode resultater og få en bedre hverdag

Ønsker du å bli bedre til å nå frem når du snakker med andre?
Har du fått tilbakemelding om at du kan bli bedre til å lytte?
Har du opplevd situasjoner der du tenkte: «Hva skjedde nå?»

Kan du svare tja eller ja på ett av disse spørsmålene, og ønsker å bli litt bedre til å kommunisere, så delta på vårt kurs i kommunikasjonskunst. Du vil få:

trening på teknikker for effektfull kommunikasjon
økt bevissthet om hva som foregår i møte mellom mennesker
økt forståelse for hva som faktisk virker i kommunikasjon

Dette kurset er for deg som bruker kommunikasjon mye i jobben, og for deg som ønsker å bli enda bedre til å kommunisere på alle arenaer.

Kursledere er Berit Ovesen, Anne Helene Grøntoft og Elen Krohn Gjessing.Velg mellom å ta kurset på en dag eller over to kvelder:

Alternativ 1: dagtid
Fredag 28. oktober
kl 09.00-15.30

Alternativ 2: kveldstid (merk: nye datoer!)
Onsdag 2. november og onsdag 16. november
kl 17.00-20.00

Sted: Nedre Slottsgt 21, 4 etg, Oslo

Pris: kr 3500

Påmelding: Elen Krohn Gjessing, elen@alliansecoaching.no

Begrenset antall plasser. Meld deg på i dag!

Ved spørsmål ta kontakt med Berit Ovesen (932 16 529), Anne Helene Grøntoft (971 40 692) eller Elen Krohn Gjessing (950 74 902).

Vi brenner for bedre kommunikasjon og samhandling mellom mennesker.

Om kurslederne:

Berit Ovesen: sertifisert coach CPCC, ACC med ledelse og lederutvikling som spisskompetanse. Har erfaring som leder på alle nivå. 24 år som offiser i Luftforsvaret. I tillegg praksis fra sykehusledelse. Har erfart hva som fungerer og ikke funger, og hva kommunikasjon betyr for arbeidsmiljø og resultater.

Anne Helene Grøntoft: sertifisert coach CPCC, PCC med spisskompetanse innen personlig utvikling og kommunikasjon. Har siden 1992 jobbet med individuelle konsultasjoner, foredrag og kurs i både privat- og bedriftsmarkedet. Bakgrunn fra IT-bransjen. Utga nylig boken Vinn-vinn-kommunikasjon for bedre samspill og resultater privat og på jobb.

Elen Krohn Gjessing: sertifisert coach CPCC, ACC med spisskompetanse på nye ledere. Siviløkonom fra Norges Handelshøyskole. Har i mange år arbeidet med lederutvikling og organisasjonsutvikling i private og offentlige virksomheter. Har rådgivningserfaring fra statlig og kommunal sektor, bl.a. sykehus, og har arbeidet i grensesnittet mellom politikk og administrasjon. Fokuserer på kommunikasjon innad i grupper.

For mer informasjon om oss se www.alliansecoaching.no og www.corebeing.no.

Utskriftsvennlig versjon

Ny høst - nye lokaler - nye muligheter

2011-09-13T22:46:00.000+02:00

Det er et styr å flytte. Men må man, så må man.

Jeg som trivdes så godt i "hulen" min på Galleriet. Fem fine år hadde gitt rikelig med tid til å slå rot. Hyggelige kolleger. Koselig kontor. Veletablert rytme.

Beskjeden fra utleier kom som lyn fra klar himmel i vår: Alle leietakere måtte ut av lokalene til sommeren, da lokalene skulle brukes til andre formål. Jeg tror alle ble overrasket. For meg føltes det nesten som å få en knyttneve i magen.

Vel, bare en ting å gjøre med det: ut og lete etter nye lokaler. Noe som skulle vise seg å bli en kronglete prosess for min del. Til slutt ble det en ordning, riktignok midlertidig, men likevel. Vi er tre coacher som har søkt etter lokaler sammen, og nå er vi så heldige å få disponere en hel etasje i Nedre Slottsgate 21 fram til jul. Midt i Oslo sentrum. Med MASSE plass. Så mye plass at det skal godt gjøres å oppleve noe liknende igjen. Vi får nyte det mens vi har det!

I midten av august gikk flyttelasset. Ektefeller stilte lojalt opp med biler for å hjelpe oss. Takk for det!

Jeg tenkte det ville gå relativt raskt å pakke. Det er jo grenser for hvor mye man klarer å samle opp på et kontor på 10-12 kvm, ikke sant? Jo, det er det sikkert, og jeg tror jeg var farlig nær den grensen.

Hvordan i all verden klarte jeg å ende opp med så mange esker?
Mine kolleger hadde bare et par stykker. De pakket dem på tre minutter. Sukk.

Møbler er tungt, og 4. etasje er et stykke opp. Ved hjelp av tralle, heis og en smule dristig parkering fikk vi buksert alt over i løpet av en dag. Det kostet litt svette, møkkete klær, støle muskler og en blå tå, men vi var godt fornøyd.

Og nå er vi altså innflyttet i de nye lokalene og begynner så smått å komme i orden. Håndverkerne er nesten ferdig med oppussingen. Det tok noen uker mer enn planlagt, neppe noe uvanlig fenomen. Det ble også en utfordring å få det trådløse nettverket til å fungere som det skulle, men nå er vi på lufta.

Vi har et stort fellesområde, og jeg disponerer et eget kontor. Det gir meg en deilig følelse av frihet. Pulten, bokhylla, stolene og potteplantene er på plass. Hyllene begynner å fylles med permer og bøker igjen. Ganske mye er kastet, og noen gamle godbiter er gjenfunnet og børstet støv av.

I den lyse vindusposten står en orkide. Jeg har stelt den samvittighetsfullt i lang tid. Nå skyter den kraftige blomsterskudd, til min store glede.

En ny høst ligger foran oss. Full av muligheter.
Mon tro hva den vil bringe? En ting er jeg overbevist om: Det er mye opp til oss selv.

Coach:

Hva ønsker du aller mest for denne høsten?
Hva er ett neste steg du kan ta i retning av det du ønsker?

Litt saktere, men desto mer glede ...

2011-09-12T21:50:00.000+02:00

Det slo meg mens vi var ute på vår sedvanlige mandagsløpetur og jeg betraktet pelsdyret som tøffet av sted foran meg med vippende silkeører og palmehalen til værs. Har vi ikke et aldri så lite jubileum i disse dager?

Jo, det er faktisk nøyaktig ett år siden Xantos overtalte meg til å ta ham med ut på vår første løpetur sammen. Jeg trodde han var for liten da, men den antakelsen gjorde han grundig til skamme. Det gikk over all forventning, og siden har vi vært et radarpar i joggeløypa.

Turene tar litt mer tid enn før, det skal innrømmes. Jeg har måttet bytte ut mitt tidligere systematiske og effektive opplegg med en mer fleksibel tilnærming.

Går Xantos løs, må vi øve på innkalling. Jeg lokker som ei kurrende budeie: "Komme da Xantos, ja komme da!" Han har det ikke alltid så travelt med å komme, selv om matmor har godbiter på lur. Det er jo så masse superspennende å lukte på! Og dessuten viktig å lette på bakbeinet både her og der.

En annen forsinkende faktor er alle hilsevennlige hunder - og eiere - som vi treffer på. Hundene logrer og snuser på hverandre mens vi tobeinte slår av en liten prat. Egentlig veldig hyggelig. Nettverket vokser stadig!

Og så er det den store bøygen: regn. Xantos er av den oppfatning at det er bortimot umulig å løpe når det daler våte dråper fra himmelen. Da må det list og lempe til.

Uansett, vi kommer oss rundt, og vi får god trim. På kjøpet har vi gleden over hverandres selskap, og det å være ute på tur.
Jeg ofrer gladelig litt treningseffekt når vi koser oss så godt sammen!

Coach:

Hvem eller hva bringer glede inn i din hverdag?
Hva betyr det for deg, og hvordan viser du det?

Overflod og ubudne gjester

2011-07-22T17:30:00.001+02:00

Hotellområdet er stort og velpleid. Lyse helleganger, grønne plener, trimmede hekker og fargerike trær og busker med blomster og blader som beveger seg lett i den varme brisen.

Skandinaver i alle størrelser, fasonger og solbruningsgrader rusler lettkledd omkring på gangveiene, ligger langflate på blå solsenger, eller plasker omkring i turkis bassengvann. En del har også benket seg under parasoller nede ved sjøen og nyter det azurblå havet.

Det er sydenferie med late dager, høy solfaktor og unger som aldri får nok av å bade og spise is.

Innimellom all solingen og badingen inntar man frokost, lunsj og middag fra rikholdige buffeter og velfylte tallerkener på a la carte-restauranter. Det bugner av frukt, grønnsaker, salater, kjøtt- og fiskeretter, sauser, bakverk og lekre desserter. Brus, øl og vin nytes fra kalde og duggvåte glass. Generøse porsjoner får magene til å strutte. Overflod på alle bauger og kanter.

Det finnes likevel noen "gjester" på hotellet som ikke kan nyte uhemmet av all overfloden. De har verken bestilt eller betalt, og de er heller ikke velkomne.
Katter. Smale katter som smyger seg omkring og håper å finne noen smuler her og der. Spinkle kattunger som tasser rundt og mjauer tynt etter moren sin.

Hotellbetjeningen forsøker å få kattene vekk. De vil ikke ha noen kattefarm på hotellområdet. Forståelig nok. Katter formerer seg raskt.

Blant hotellgjestene finnes det dyrevenner som setter ut vann og mat til de sultne kattene, diskret gjemt inni buskene.
Ivrige barn følger etter kattene og vil gjerne klappe og kose med dem.

Jeg sitter i restauranten med min velfylte tallerken når en av kattene kommer og smyger seg forsiktig mot leggene mine. Den titter opp. Sulten. Nydelig. To kattunger har jeg sett at den har. Jeg kikker meg stjålent rundt og "mister" en kyllingbit på gulvet. Katten sluker den lynraskt og stirrer opp på meg med store, klare øyne. Jeg "mister" en kyllingbit til, og enda en - en hel serie med biter. Alt forsvinner rett i kattemagen.

Det får ikke hjelpe at betjeningen ikke ønsker at gjestene mater kattene. Katten er sulten. Den trenger mat, mer enn meg med min feriemette mage. Noen ved et nabobord bidrar også med matbiter fra sine tallerkener. Katten tar takknemlig imot.

Jeg kjenner at jeg blir varm om hjertet. Det føles godt å gi. Samtidig vet jeg at jeg bidrar til å opprettholde hotellets katteproblem. I teorien ønsker jeg jo ikke det.
Men det får bare være. Akkurat nå synes jeg det betyr mest at kattemor har fått mat og dermed kan gi melk til sine to sultne små.

Coach:
Vi lever i en verden fylt av kontraster og dilemmaer. Det finnes mange spørsmål og ofte ingen enkle svar.

Når var du sist i et dilemma der motstridende interesser, hensyn eller verdier sto opp mot hverandre?
Hva valgte du å vektlegge mest?
Hvorfor syntes du nettopp dette var viktigst, og hva forteller det om deg som person?

«Jeg hører hva du sier, men hva MENER du egentlig?»

2011-07-09T12:23:00.041+02:00

Stille frokost på kjøkkenet. Mann og barn er ute av huset, og jeg nyter roen mens jeg slurper kaffe og tygger ettertenksomt på et knekkebrød. Ute titter solen fram. Strålene lager spill av lys og skygge på veggene. Ei skjære skvatrer fra et takmøne. Ellers ikke en lyd. Deilig.

«Boff, viæff!» Jeg rykkes ut av min egen tankeverden. På gulvet sitter hunden og ser opp på meg.

«Hei Xantos, hva er det du prøver å fortelle meg?»
«Vørrff, moff!»
Hm, han ser at jeg spiser. Han har sikkert lyst på noe godt. «Er du sulten, lille venn? Vil du ha mat?»
Xantos ser intenst på meg og begynner å logre. Jeg tar det som et ja og serverer litt hundemat i skålen. «Vær så god. Nam-nam!»

Xantos kaster et likegyldig blikk mot skålen. Så setter han øynene i meg med et bestemt: «Vuff, VÆFF!»

Den som kunne hundespråk. Vet at det går an å lære dyrekommunikasjon, men jeg har ikke kommet så langt ennå. Xantos er nok helt tydelig på sitt språk, men siden jeg ikke kan kodene, må jeg nøye meg med å gjette.

Jeg prøver neste alternativ: «Vil du gå tur, Xantos?» Bingo. Pelsdyret hopper og bjeffer begeistret. Snart er jeg ute på tur med en lykkelig hund som snuser seg ivrig fram langs veikanten og utforsker de siste oppslagene i den lokale hundeavisen.

Over til menneskenes verden. Det er ikke alltid så lett å skjønne hva folk MENER, selv om vi hører hva de SIER. Et budskap kan være underlig og fremmed, eller det kan være tåkete og utydelig. Det kan også ha dobbel bunn.
For eksempel kan «å, så fint for deg!» like mye bety «men hva med meg?» Eller «spiller ingen rolle for meg» kan bety «best å la deg bestemme, så slipper jeg bråk».
I Kina sier man ikke nei. I stedet smiler man og sier ja, men på en måte som den andre parten bør skjønne betyr nei. Temmelig forvirrende for en stakkars nordboer som forventer direkte tale (jeg har fått en prøvesmak).

Det som hjelper oss å oppdage at et budskap har dobbel bunn, er kroppsspråket og tonefallet hos avsenderen. Ordene henger ikke sammen med stemmen, mimikken, blikket og bevegelsene. Noe spriker eller skurrer. Som regel fanger vi det opp raskt (bevisst eller ubevisst) og stusser. Hva er det avsenderen EGENTLIG tenker og føler? Hva er det han eller hun EGENTLIG vil? Etter beste evne forsøker vi å tolke signalene vi har oppfattet, og finne ut hva som ligger bakenfor ordene.

Hvordan kan du svare på doble signaler, at en person sier en ting men mener noe annet? I boken Vinn-vinn-kommunikasjon finner du mer stoff om dette. Du kan kjøpe boken her.

Coach:

Når mottok du sist et budskap med dobbel bunn? Hvordan merket du dobbeltheten - hvilke sprikende signaler så/hørte/følte du?
Hvordan reagerer du vanligvis på doble budskap?
Når ga du sist doble signaler selv - i hvilken situasjon og overfor hvem? Hva fikk deg til å unnlate å være ærlig og direkte?

Kommunikasjon - alltid mer å lære.

Følelser: herlig og besværlig

2011-06-30T23:16:00.004+02:00

Jeg sitter og stirrer på mobilen i hånden min. Har nettopp fått en beskjed jeg godt kunne unnvært. «Er det mulig?!» tenker jeg.

Det handler om en prosess som har pågått i uker og måneder, med mye fram og tilbake. Et spekter av følelser har blitt trigget underveis: alt fra forventning, spenning og glede til skuffelse, bekymring og frustrasjon.

De siste par dagene hadde jeg omsider følt lettelse. En viktig ball var endelig landet. Trodde jeg. Jeg hadde pustet ut og senket skuldrene. Følelser av glede og velvære var begynt å smyge seg opp fra dypet og dominere scenen igjen. Ahhh, solskinn og ro i sjelen - deilig!

Og nå - en skarve telefonsamtale senere - er alt uvisst på nytt. Grrr, hvorfor måtte det stikkes kjepper i hjulene enda en gang!? Jeg kjenner at solskinnet og sjelefreden viker for dystre fornemmelser som begynner å røre på seg i mageregionen. Mørke skyer bygger seg opp og trenger seg inn på scenen med regn og torden: «Der ser du. Kan ikke stole på noe. Nå er det tilbake til start. Bare problemer. Det går sikkert til h...» osv.

Har du selv opplevd hvordan følelsene kan skifte med omstendighetene, akkurat som sol og skyer skifter på himmelen?

Når følelsene våkner og slippes løs, er det som å starte en motor. Den begynner å dure og bråke, på godt eller vondt. Turtallet øker, trykket stiger. Det kverner i hodet og romsterer i kroppen. Følelser og tanker egger hverandre opp gjensidig og skaper selvforsterkende spiraler som går oppover eller nedover.

Følelser er energi i bevegelse (jfr engelsk "emotion", motion = bevegelse). Jo mer vi slipper følelsene til, desto mer intenst opplever vi ting. Følelsene tar tak i oss og river oss med. De kan løfte oss opp til frydefulle høyder eller styrte oss ned i mørke avgrunner. Herlig eller besværlig.

Hva er følelser egentlig godt for?

Følelser gjør oss levende. Uten dem blir livet tonløst, grått og mekanisk. Følelsene setter farge, lyd, lukt og smak på tilværelsen. De gjør det mulig for oss å leve mer intenst, være mer uttrykksfulle, og berøre hverandre dypere.

Videre varsler følelsene oss i forhold til våre behov og kjerneverdier. De er vårt personlige alarm- og tilbakemeldingssystem, med kroppen som uttrykkskanal. Når våre behov er dekket og livet flyter i harmoni med våre kjerneverdier, har vi det godt følelsesmessig. Hvis våre behov og verdier utfordres eller trampes på, protesterer følelsene med emosjonelt ubehag og spenninger i kroppen.

Noen undertrykker følelsene sine og lar fornuften være enerådende. Det gir færre svingninger og økt opplevelse av beherskelse og kontroll.
Andre lar følelsene utfolde seg fritt med drama og emosjonelle berg- og dalbaneturer, mens fornuften står kneblet på sidelinjen.
Vi trenger både fornuft og følelser. Kunsten er å finne en god balanse mellom dem.

I boken Vinn-vinn-kommunikasjon finner du mer stoff om følelser og hvordan du kan takle dem, både hos deg selv og andre. Du kan kjøpe boken her.

Coach:

Hvordan synes du at balansen mellom fornuft og følelser er hos deg selv?
Når hadde du sist sterke negative følelser? Hvilke av dine behov eller kjerneverdier var da ikke ivaretatt?
Hva er den deiligste følelsen du kan ha? Hva gjør det mulig for deg å oppleve den?

Kommunikasjon - alltid mer å lære.

«Lutter øre» eller «slutter å høre»?

2011-06-16T23:26:00.001+02:00

Det er en strålende dag. Min kjære og jeg går tur i skogen med hunden. Vi prater om løst og fast. Min kjære holder på med betatesting av et dataprogram og er opptatt av dette. Han begynner engasjert å snakke om funksjoner, koder og forkortelser. Jeg forsøker å henge med så godt jeg kan. Lutter øre.

Snart sier han at han vil skrive et innlegg for å rapportere en del ting han har merket seg. «Innlegg.» Vips er tankene mine over på blogginnlegg. I det fjerne aner jeg flere forkortelser og funksjoner, feil og mangler ... eller var det noe om nye muligheter? Så forsvinner det helt, og bloggtanker kupper all plassen i hodet mitt. «Lutter øre» har gått over til «slutter å høre».

Jeg oppdager at jeg ikke lytter til min kjære lenger, og prøver å skjerpe meg. Det starter bra - faktisk var det nye muligheter han snakket om ... Men umerkelig glir tankene over mot blogginnlegg igjen.

Skjerpe på nytt. Lytt til ham nå! Det varer bare en kort stund. Snart tar jeg meg selv i å lytte til fuglekvitteret fra skogen og pesingen fra hunden. Deretter kommer det snikende tanker om forskjellige ting som skal skje, og ditt og datt jeg må huske på.
Jeg blir gående i en glidende tilstand der lyttingen flytter seg som en søkeknapp mellom ulike radiostasjoner, de fleste inni mitt eget hode.

Så begynner min kjære å snakke om noen andre personer som også driver med testing av dataprogrammer. Han beskriver hvordan han opplever dem, og hvilke særtrekk som gjør dem spennende. PLING! Med ett er jeg tilbake i lyttemodus. Alt som handler om mennesker er jo utrolig interessant! Min kjære kan nå nyte full oppmerksomhet fra min side.

Og pelsdyret - han lytter ikke til noen av oss, men snuser fornøyd inn alle de liflige duftene som finnes i skogen etter andre hunder som har passert på stien.

Å lytte - virkelig LYTTE - er en kunst. De fleste av oss er dårligere lyttere enn vi liker å tro. I boken Vinn-vinn-kommunikasjon kan du lese mer om de ulike nivåene av lytting, og hvordan du blir en bedre lytter. Du kan kjøpe boken her.

Coach:

Når opplevde du sist at noen virkelig LYTTET til deg med full oppmerksomhet? Hvordan var det?
Hva er kjennetegn på at en annen person ikke lytter ordentlig til det du sier? Hvordan føles det når du ikke blir hørt?
Når du selv hører andre snakke, hvor har oppmerksomheten din lett for å være?

Kommunikasjon - alltid mer å lære.

Voff-voff og vinn-vinn

2011-06-14T23:01:00.000+02:00

«Voff-voff!» Pelsdyret hopper i pur begeistring over utsiktene til en løpetur. Matmor har tatt på seg joggeutstyr, og han vet hva det pleier å bety.

Det er bare en hake ved det hele: været. Når jeg åpner døren og Xantos får se den fuktige bakken og yret i luften, forsvinner iveren brått. Vått er nedtur. Han må dras ut. Den våte asfalten har en særegen avstivende effekt på beina hans. De beveger seg som trepinner med innebygd brems.

Men matmor har et knep på lur: kyllingbiter. Den liflige duften får straks hundesnuten til å vibrere. «Komme da, Xantos!» Han biter på agnet og glemmer å ha stive bein. Løper ivrig ved siden av meg for å få av de deilige sakene.

Vi er på nett og har funnet en vinn-vinn-løsning for løpeturen: han får kyllingbiter, og jeg får en hund som løper velvillig sammen med meg.

Det gjør godt å få til vinn-vinn-løsninger. De fungerer tilfredsstillende for begge parter. Ingen taper eller blir overkjørt. Ingen behøver å gå på akkord med seg selv.

Les mer om hvordan dette kan oppnås i praksis (mellom mennesker altså) i boken Vinn-vinn-kommunikasjon. Du kan kjøpe den her.

Coach:

Tenk på et problem eller en utfordring du har hatt i forhold til en annen person, og som dere fant en god løsning på. Hvordan fikk dere det til?
Hva mener du er viktige betingelser eller forutsetninger for å finne løsninger på problemer slik at begge parter blir tilfreds?

Kommunikasjon - alltid mer å lære.

En bok er født. Og barnet heter «Vinn-vinn-kommunikasjon»!

2011-06-07T08:08:00.001+02:00

Tenk, jeg har skrevet bok. I årevis har jeg holdt på. Bloggen har måttet vike i oppløpet. Nå er boken FERDIG. Og i salg!

Høsten 2003 satte jeg først i gang, full av inspirasjon og energi. Kommunikasjon skulle boken handle om, og jeg ville bygge den rundt et verktøy som jeg har hatt stor glede og nytte av: den såkalte 5-trinnsmetoden.

Det gikk veldig bra lenge. Jeg tenkte og skrev, strøk ut, tenkte mer og skrev, strøk ut, funderte videre og skrev ... Fingrene danset lykkelig i vei på tastaturet.
Men så skjedde det noe. Uvisst på hvilken måte skiftet jeg fra lette og glade joggesko i eventyrskogen til tunge og slepende støvler i et sumplandskap. Hvert skritt ble seigt og slitsomt og sugde mer og mer kraft. Til slutt sto jeg helt fast. Foran meg så jeg bare en tykk og ugjennomtrengelig vegg av betong. Sjakk matt.

Jeg ga opp, noe jeg aldri hadde trodd var mulig. Er liksom av den typen som gjennomfører. Beskjemmet måtte jeg innrømme overfor meg selv og andre at manuset var lagt til side på ubestemt tid, kanskje for alltid.

Men noen ganger hjelper livet til. Høsten 2008 begynte min gode kollega og venn Trond Andersen å skrive bok om å gjennomleve kriser («Våg å være - Mitt første fotoår: når en krise inntreffer» - anbefales varmt - kan kjøpes her). Jeg fikk gleden av å være en av hans hjelpelesere. Tronds engasjement og fine tekster fikk en tanke til å begynne å vippe i vannskorpen av bevisstheten min: «Kanskje jeg skulle ta fram og kikke på mitt eget gamle manus igjen?»

Litt nølende gjorde jeg det. Og på mirakuløst vis kom skrivelysten tilbake. Jeg tok opp tråden med nyvunnet energi. Fingrene danset på nytt lykkelig over tastaturet. Jeg tenkte og skrev, strøk ut, tenkte mer og skrev ...
Fikk andres verdifulle tilbakemeldinger (spesiell takk til Berit Ovesen, Sissel Sem Stoltenberg, Trond Andersen, Elen Krohn Gjessing, Berit Mannseth, Inge Steensland og min kjære mann) ...
Omstrukturerte, tenkte videre og skrev, strøk ut, grublet mer og skrev ... Ikke før var jeg fornøyd med et tekstavsnitt, så fant jeg ut at det måtte finpusses mer. Runde på runde på runde ...
På et tidspunkt måtte jeg bare si stopp og bestemme meg for at det fikk være godt nok.

Så nå er altså boken ferdig (hurra!) og i salg med tittelen:

Vinn-vinn-kommunikasjon
for bedre samspill og resultater privat og på jobb
Hvordan uttrykke deg ekte, tydelig og konstruktivt

Du finner mer informasjon og kan kjøpe boken her om du vil.

Coach: Hva er din naturlige styrke i kommunikasjon?
Hvilke muskler kan du tenke deg å trene mer i kommunikasjon?

En påfugl i pingvinenes land

2011-01-31T23:00:00.007+01:00

For litt siden fikk jeg tilsendt en videosnutt fra "Simple Truths", et nettsted som selger bøker om ledelse og personlig vekst. Videoen er basert på boken "A Peacock in the Land of Penguins" av B. J. Gallagher Hateley og Warren H. Schmidt. Jeg ble så inspirert av innholdet at jeg bestemte meg for å oversette teksten og legge den ut på bloggen min. Her er historien om en påfugl i pingvinenes land:

Det var en gang for ikke så veldig lenge siden, da pingvinene hersket i mange land i Organisasjonenes hav. Disse pingvinene var ikke alltid kloke, og de var ikke alltid populære, men det var alltid de som bestemte. I mange år var deres verden velordnet, forutsigbar og stabil.

Men så kom det en tid da ting begynte å forandre seg i pingvinenes land. Det kom nye fugler – fugler i mange former, størrelser og farger.

Perry påfugl var en av disse – kreativ og fantasirik, full av energi og entusiasme. Til å begynne med var både pingvinene og påfuglen fornøyde. «Sammen», tenkte de, «skal vi få til noe stort!»

Men etter hvert som tiden gikk, samlet det seg mørke skyer over horisonten. Noen av pingvinene begynte å klage over at påfuglens stemme var for høy og fjærene for prangende. «Hør her», sa de, «vi er tilfreds med arbeidet ditt, men vi er ikke komfortable med stilen din. Hvorfor tar du ikke på deg en pingvindress?»

«Hva er feil med måten jeg er på?» spurte Perry. «Hvorfor kan dere ikke se på jobben jeg gjør, og ikke fjærene mine?»

«Hør nå her, du kan ha en lysende framtid hos oss», svarte pingvinene. «Du må bare endre deg slik at du passer inn.» Påfuglen motsatte seg dette, men pingvinene holdt på sitt. Ideene hans ble oversett og avvist.

Når Perry spurte hvorfor, svarte pingvinene: «Sånn har vi alltid gjort det hos oss.»

Perrys hjerte ble fylt med tristhet.

Så en dag fortalte Mary måke ham om et fantastisk sted hun hadde sett på en av reisene sine – “Mulighetenes land”. «Der», sa hun, «kan du være fargerik, og de vil sette pris på deg i stedet for å kritisere deg.»

Kunne han våge å tro at dette var sant?
Han måtte dra og finne det ut.

Da Perry kom til Mulighetenes land, fant han ut at det var helt forskjellig fra pingvinenes land. Her visste alle at de trengte ulike typer fugler.

Noen fugler svømte, mange fløy, og noen holdt beina plantet på jorden. Dette ga dem mange forskjellige perspektiver – som de delte åpent med hverandre. Kunnskapen de delte, gjorde dem kloke. Og klokheten gjorde at de lyktes.

Perry visste at han hadde funnet sitt nye hjem.

Og mer enn det: Han oppdaget at Mulighetenes land ikke bare er et sted …
Det er en sinnstilstand.
Det er en åpenhet for nye ideer,
en villighet til å lytte,
en iver etter å lære,
et ønske om å vokse,
og fleksibiliteten til å endre seg.

Mulighetenes land er der vi lever og arbeider når vi velger å se med nye øyne, leve fra hjertet, og tillate oss selv og andre å være den vi virkelig er … OSS SELV.

Klikk her hvis du vil se videoen.
Og her er nettsiden til "Simple Truths".

Coach: Hva slags "fugl" er du?
Hva er din spesielle gave til fellesskapet?

Host og hark og djevelsk kur

2011-01-08T21:17:00.000+01:00

Det begynte noen dager før jul. Jeg våknet søndag morgen med dundrende hodepine og trodde jeg ikke hadde tålt hvitvinen til middagen kvelden før.

En lang tur i skogen med hunden ville sikkert gjøre underverker.

Verk ble det, men med fravær av «under». Verk i hele kroppen. Og feber. Og betent i halsen og ørene og bihulene. Rett til sengs. Ok, det ville sikkert være over i løpet av et par dager.

Der tok jeg feil. Virusene eller hva det nå er, bestemte seg for å leie seg inn hos meg på ubestemt tid. De har klort seg fast, med senter i en klump i brystet som suger energi og gjør meg matt. Jeg er ikke syk lenger, men dagene går i langsom kino med bleke pastellfarger. Nå har det gått tre uker. Fryktelig ergerlig, jeg gidder da ikke å ha det slik!

For noen dager siden kom jeg over følgende innlegg på nettet fra healeren Inge Ås: «Det virker som om hele Norge trenger "djeveldrikken" min for tiden. Fersk ingefær, hvitløk, sitron, honning, kanel og cajennepepper i varmt vann drikkes flere ganger daglig. Pluss et dampbad med fersk ingefær i et vaskevannsfat og så puster du dyyypt inn! Lykke til! Inge Ås»

Nå er jeg på kur på andre dagen. Har ikke prøvd dampbadet, men har gulpet i meg noen ladninger av drikken. Den smaker ikke akkurat djevelsk godt, men gjør forhåpentligvis djevelsk godt. I hvert fall har den fått fart på slimløsingen. Jeg hoster og harker og føler meg som en slimfabrikk. Og jammen synes jeg at jeg har fått tilbake litt mer energi i dag.

Dette går riktig vei! Jeg ser for meg at virusene griper seg panisk til strupen og ruller med øynene før de løser seg opp og dør i et etsende bad av ingefær, hvitløk og kajenne.

Coach: Har du også gått ned for telling i det siste? I så fall, kanskje «djeveldrikken» til Inge Ås er verdt å prøve? Den inneholder fine ingredienser fra naturens eget apotek. Riktig god bedring!

Og godt nytt år!

Barnelek i teknologiens tidsalder

2010-12-20T09:05:00.004+01:00

Fetter og kusine skal komme på overnattingsbesøk. Stor stas, jentene våre har gledet seg lenge. Søskenbarna ankommer, og alle fire stormer inn i stua. Der setter de på TV og Playstation og drar opp hver sin Nintendo. Så trykker de i vei og roper oppglødde kommentarer til hverandre.

Etter middag settes lørdagsgodteriet fram, og de gomler sjokolade, seigmenn og popcorn mens de stirrer intenst på de ulike skjermene. Fingrene beveger seg med lynets hastighet. Fremdeles helt topp. Min kjære og jeg observerer fra sidelinjen.

Når godteriene er fortært og de er passe høye på sukker, er det tid for å ta på pysjen og forflytte seg til soverommet der fire sengeplasser er stuet sammen. De spurter opp trappen med latter og skrål og gjør unna kveldsstellet. Så stuper de inn på soverommet, som ser ut som en eneste kjempeseng.

Min kjære og jeg benker oss nede i stua og tenker at nå blir det vel full rulle der oppe i andre etasje. Jeg husker med fryd hvor moro overnattingsbesøk var da jeg var på deres alder. Vi holdt på å rive ned huset noen ganger.
Men nei da, ganske raskt blir det helt stille på soverommet. Jøss, sovnet de så fort?

Jeg kan ikke dy meg. Forsiktig lister jeg meg opp trappa og smugtitter inn døra. Der ligger alle fire i hver sin seng med Nintendoen tett oppunder nesa og trykker konsentrert. Ingen sier et pip. Hæ?! «Jeg trodde dere skulle leke sammen, jeg!» plumper det ut av meg. «Vi gjør jo det. Vi spiller mot hverandre, vel!» er det veslevoksne svaret jeg får. Å ja, jeg visste ikke at det var mulig engang. Så tusler jeg ned igjen og lurer på om dette er normalt.

Plutselig begynner det å ta seg opp der oppe. Volumet stiger, det dunker i gulv og vegger, og det ene latterhylet avløser det andre. Godt. Da kan de altså leke sammen uten teknologi også. Det er helt i orden at de holder på til de slokner i svevet.

Neste dag stikker de faktisk ut frivillig etter frokost og leker. De graver og baser i snøen og har det riktig moro. Noe jeg er svært tilfreds med. Men straks søskenbarna har dratt, sitter jentene våre klistret foran hver sin PC. Søndagstur er helt ut.

Begynner jeg å bli gammel? Er det greit at teknologien har så stor plass i barnas lek og hverdag?

Her om dagen satt tiåringen vår med lekser og skulle besvare noen spørsmål.
«Mamma, hvorfor var biblioteket i Alexandria så viktig?»
«Hva tror du?»
«Aner ikke.»
«Det var i bøkene all kunnskapen var samlet. De hadde ikke PC, internett og google på den tiden, vet du.»
«Å ja.»
«Den gangen for lenge, lenge siden måtte bøkene skrives for hånd, og alle bilder tegnes for hånd. Det var veldig fint og sjeldent å eie en bok.» Jeg kikket drømmende ut i lufta med eldgamle skriftruller og håndskrevne bøker for mitt indre blikk.
Tiåringen så på meg. Så kom det: «Men mamma, du hadde da bøker da du var liten, du. Det har du sagt.»
Ja vel. I hennes hode er det visst bortimot uendelig lenge siden jeg var barn.

Det er temmelig kaldt om dagen. Kanskje jeg bør tilby meg som fossilt brensel?

Coach: Hva synes du om barn og teknologi? Hva er bra, og hvor går eventuelt grensen?
Mister de noe av den personlige kontakten, eller er det helt greit?

Jeg ønsker deg en jul med givende personlig kontakt med dem du er glad i!

Den sanne historien om Rudolf

2010-12-18T20:42:00.000+01:00

Jeg mottok nettopp historien nedenfor i en e-post fra Bill Harris. Han skriver at han fikk den tilsendt av en venn, men ikke kjenner hvem som har skrevet den. Etter litt googling på nettet ser det ut til at historien i all hovedsak er en riktig gjengivelse av hva som faktisk skjedde. Her er min på-sparket-oversettelse fra engelsk:

Den sanne historien om Rudolf

En mann ved navn Robert (Bob) L. May satt en kald desemberkveld og stirret ut av vinduet i sin trekkfulle leilighet, deprimert og med knust hjerte.
Barbara, hans fireårige datter, satt på fanget hans og gråt stille.

Bobs kone Evelyn var døende av kreft.

Lille Barbara kunne ikke forstå hvorfor mammaen hennes aldri kunne komme hjem. Barbara så opp i farens øyne og spurte: «Hvorfor er ikke mamma sånn som alle andre mammaer?»

Bobs kjever strammet seg, og øynene hans ble oversvømt av tårer.
Datterens spørsmål brakte opp bølger av sorg og fortvilelse, men også sinne. Slik var Bobs livshistorie. Livet hadde alltid vært annerledes for Bob.
Som gutt var han kortvokst og ble ofte plaget av andre gutter.
Han var for liten til å kunne hevde seg i sport. Ofte ble han kalt ting som han helst ikke ville huske. Helt fra barnsben av var han annerledes. Det virket som han aldri passet inn.

Bob fullførte college, giftet seg med sin elskede Evelyn, og var takknemlig for å få jobb som tekstforfatter hos Montgomery Ward under den store depresjonen på trettitallet.
De ble velsignet med en liten datter. Men lykken ble kortvarig. Evelyns kreftsykdom kostet alt de hadde av sparepenger, og nå var Bob og datteren tvunget til å bo i en toroms leilighet i Chicago-slummen. Evelyn døde bare noen få dager før jul i 1938.

Bob kjempet for å gi håp til barnet sitt, som han ikke engang hadde råd til å kjøpe julegave til. Men om han ikke kunne kjøpe en gave, var han fast bestemt på å lage en gave – en eventyrbok!
Bob brukte fantasien til å skape en dyrefigur, og fortalte dyrets historie til lille Barbara for å gi henne trøst og håp.
Om og om igjen fortalte Bob historien, mer levende og utbrodert for hver gang.

Hvem var denne dyrefiguren? Hva handlet historien egentlig om?
Historien Bob May skapte, var hans egen livshistorie i symbolsk form. Dyrefiguren han skapte, var mislykket og utstøtt slik han selv hadde vært.
Figurens navn? Et lite reinsdyr som hette Rudolf, og som hadde en stor skinnende nese.
Bob fikk boken ferdig akkurat i tide til å gi den til sin lille pike på selve juledagen.

Men historien slutter ikke der.

Daglig leder hos Montgomery Ward fikk nyss om den lille eventyrboken og tilbød Bob May et beskjedent beløp for rettighetene til å trykke boken. Ward satte i gang med å trykke «Rudolph the Red-Nosed Reindeer» og delte den ut til barn som besøkte julenissen i butikkene deres.

I 1946 hadde Ward trykket og distribuert mer enn seks millioner kopier av historien om Rudolf.
Samme år ønsket et stort forlag å kjøpe rettighetene fra Ward og trykke en oppdatert versjon av boken. I en vennlig gest uten sidestykke ga administrerende direktør hos Ward alle rettighetene tilbake til Bob May.
Boken ble en bestselger.
Mange leke- og markedsføringsavtaler fulgte i kjølvannet, og Bob May, som nå var gift på nytt og hadde en voksende familie, ble velstående på grunn av historien han skapte for å trøste sin sørgende datter.

Men historien slutter heller ikke der.

Bobs svoger Johnny Marks lagde en sang om Rudolf.
Selv om sangen ble avvist av populære sangere som Bing Crosby og Dinah Shore, ble den spilt inn av den syngende cowboyen Gene Autry.
«Rudolph the Red-Nosed Reindeer» («Rudolf er rød på nesen») kom ut i 1949. Den ble en formidabel suksess og solgte mer enn noen annen julesang, med unntak av «White Christmas».

Kjærlighetsgaven som Bob May lagde til datteren sin for så lenge siden, fortsatte å komme tilbake og velsigne ham gang på gang. Og Bob May lærte, akkurat som hans kjære venn Rudolf, at det å være annerledes slett ikke er så galt. Faktisk kan det være en velsignelse.

Coach: Har du noengang følt deg mislykket og annerledes, at du ikke passet inn?
Hva er den skjulte velsignelsen eller gaven i din annerledeshet - perlen i muslingen?

Riktig god jul!

Hva med intensjonen bak?

2010-11-30T08:11:00.003+01:00

En av mine kunder fortalte om en hendelse som hadde brent seg fast i henne: Som lita jente ville hun glede bestefar en gang han var på besøk. Hun gikk ut og plukket de vakreste blomstene hun fant, trippet hjem igjen, og rakte buketten pent til bestefar. Med skinnende øyne og forventningsfullt smil så hun opp på ansiktet hans.

Så braket det løs. Bestefaren og foreldrene ble rasende. FY! Slem jente! Hun hadde ødelagt det fineste blomsterbedet til naboen. Hvordan kunne hun finne på noe slikt?! Blomstene ble kastet, og den lille jenta behørig straffet.

Bitre tårer blinket i øyekroken mens kunden – en flott og ressurssterk kvinne på rundt seksti – fortalte om den traumatiske opplevelsen. ALDRI hadde hun glemt denne urettferdigheten.

Noen ganger reagerer vi automatisk på andres handlinger uten å ta oss tid til å undersøke intensjonen som ligger bak. En klønete bemerkning, et feilslått forsøk eller et underlig påfunn kan ha sin rot i de beste intensjoner. Hva skal telle mest: selve handlingen, eller hva personen egentlig hadde til hensikt?

Som relativt fersk i arbeidslivet ble jeg en gang satt til å kvalitetssikre et produkt før det ble sendt ut i markedet. Jeg ønsket å yte mitt beste og gikk løs på oppgaven med stor glød. Produktet ble endevendt, og timene ble mange. Jeg avdekket diverse feil, noen av dem alvorlige, og alt ble rettet opp. Riktig stolt var jeg av min innsats.

Sjokket ble stort da min leders leder plutselig en dag braste inn på kontoret og skjelte meg ut etter noter for å ha overskredet budsjettet. Et budsjett jeg ikke hadde hørt et eneste ord om. Min iherdige og samvittighetsfulle innsats ble knust til et rødt tall nede i hjørnet på et papir. Jeg ble så forferdet at det tok lang tid før jeg kom meg etterpå.

Ikke alle intensjoner er gode, selv om handlingen i seg selv er helt grei. En kompliment kan være et forsøk på å innynde seg eller manipulere. En hjelpende hånd kan ha til hensikt å skape press om gjentjenester. En anbefaling kan gis bare fordi man selv har fordeler av det. Og så videre.

Intensjonene er usynlige, men likevel merkbare. Om vi er våkne. De ligger der som et bakteppe eller en understrøm. Noe usagt, en undertone som siver ut mellom linjene. En slags fargenyanse eller «lukt» som følger handlingen eller ordene.
Vi bruker uttrykk som at «det stinker», eller at «det er ugler i mosen», hvis vi aner en skjult agenda eller tvilsomme intensjoner. Vet vi på den annen side at noe er godt ment, så er vi gjerne mer villig til å se gjennom fingrene med eventuelle uheldige detaljer.

En mor fortalte at hun våknet en natt av en dump lyd fra kjøkkenet. Fortumlet og søvndrukken kom hun seg opp for å sjekke hva det var. På kjøkkenet sto hennes fireårige datter i en sky av mel. Hun hadde nettopp mistet hele melposen i gulvet. Kjøkkenet så ut som et snødekt vinterlandskap. Benken var griset til med melk og egg, og kjøleskapdøra sto på vidt gap. Datteren strålte og slo ut med armene: «Mamma, jeg lager pannekaker til deg!»

Hvordan tror du moren reagerte?

Coach: Hvor stor vekt legger du på intensjonen bak en handling, i forhold til selve handlingen?
Hvordan fanger du opp bakenforliggende intensjoner, hva legger du merke til?
Hvor bevisst er du til enhver tid om dine egne intensjoner?

Til å bli inspirert av

2010-11-28T21:13:00.000+01:00

Å bli hundeeier har gitt meg mange refleksjoner. Noen av dem tyter ut i denne bloggen.

Her om dagen slo det meg at pelsdyret vårt er en levende manifestasjon av mange egenskaper som står høyt på min liste over verdier.

Xantos er tilstedeværende. Han lever helt og fullt i øyeblikket. Øyne, ører og nese er intenst til stede i alt som skjer. Xantos ligger ikke og surmuler over ting som skjedde i går. Han har altfor mye interessant å følge med på her og nå.

Xantos er glad. Han er så lett å glede. Litt oppmerksomhet og kos, noe snask i matskålen, en runde med favorittleken, en tur ut ... så logrer og peser han, og livet er topp. For ikke å snakke om hver gang noen i familien kommer hjem, da er det julekveld og nyttårsaften på en gang! Det holder å ha vært ute med søpla.

Xantos er nysgjerrig. Det er kjempekult når det skjer noe nytt. Han er alltid klar for å hilse på, se på, snuse på, og kanskje bjeffe på eller løpe etter. Alt kan utforskes. Intet vissent løv som blåser forbi, er uinteressant. Og det er ingen grenser for hvor mange spennende lukter en grøftekant har å by på.

Xantos er leken. Alle hunder og mennesker er potensielle lekekamerater. Og skulle det bli for lite action, kan man alltids erte litt. Hestebæsj på stien er for eksempel ypperlig til det. Da tar man bare en hestepære i munnen, ignorerer «Æsj!» og «Nei!», venter til eieren er en hårsbredd unna, og så spurter man vekk i en stor «ta-meg-om-du-kan»-bue. Deretter stopper man opp i betryggende avstand fra eieren og knasker i vei. Festlig og velsmakende.

Xantos er tillitsfull. Han forventer at livet vil ham godt. Ingen bekymringer for morgendagen der i gården. Xantos tar livet som det kommer, med blid logring, rosa pesetunge og glade bjeff. Og han har det vel egentlig ganske bra hos oss.

Det krever en del å ha hund, og det er ikke til å komme fra at man blir mer bundet. Men jammen gir det mye godt også.

Når jeg ser Xantos løpe av sted med vippende silkeører, høyt hevet palmehale og lette, spenstige steg, så bobler gleden fram inni meg.

Og når jeg tenker på alle de fine egenskapene Xantos har, så blir jeg rett og slett inspirert. Han er på flere måter en modell til etterfølgelse.

Coach: Hvilke personlige egenskaper verdsetter du hos andre?
Hvilke kvaliteter er det andre verdsetter ved deg?

Verdien av ditt bidrag

2010-11-09T22:18:00.000+01:00

Noen har det slik at når de ser rundt seg, så finner de en flokk med idioter. De jekker seg selv opp ved å se ned på andre og framheve andres feil og mangler.

Andre har det slik at når de ser rundt seg, så finner de mengder av folk som er bedre enn dem selv. De drar seg selv ned ved å se opp til andre, sammenlikne seg med dem, og komme til kort.

Et indisk sagn (her fritt gjenfortalt) kan tjene til ettertanke i denne sammenheng:

En bonde hadde to vannkrukker. Hver dag gikk han til brønnen, fylte de to krukkene til randen, og bar dem hjem til huset sitt. Den ene krukken hadde et skår som gjorde at den lekket. Innen bonden nådde hjem med dagens vannrasjon, var krukken bare halvfull. Den andre krukken var uskadd og leverte full mengde vann som den skulle, noe den var riktig stolt av. Krukken med skåret skammet seg over at den gjorde så dårlig jobb for bonden.

Tiden gikk, og hver dag kom bonden hjem med en full og en halvfull vannkrukke. Til slutt orket ikke krukken med skåret å være taus om det lenger. Skamfull ba den bonden om unnskyldning for sin tilkortkommenhet, og for at bonden på grunn av lekkasjen måtte slite og bære uten å få full uttelling for det.

Bonden smilte og svarte: «Jeg vet godt at du har et skår som gjør at du lekker. Se på stien der vi går hver dag. Har du lagt merke til alle blomstene som finnes på den siden jeg bærer deg? Hver gang vi vandrer hjem, vanner du frøene jeg har sådd langs stien. Nettopp fordi du er slik du er, kan jeg glede meg over å plukke vakre blomster å pynte huset mitt med hver dag.»

Coach: Hva har du en tendens til å legge merke til hos andre - deres ufullkommenheter eller deres kvaliteter?
Hva ser du lettest hos deg selv?
Hva bidrar du med av verdi som du kanskje ikke tenker over til daglig?

Motivasjonsvitaminer

2010-10-31T14:45:00.000+01:00

Ting blir morsommere når man er motivert. Vår åtte måneder gamle valp Xantos er veldig motivert for å gå på tur. Bare han hører ordet «tur», logrer og bjeffer han av pur begeistring. Han går rundt seg selv, og det er en utfordring å få tredd på selen i all den dirrende entusiasmen.

Denne dagen er ikke noe unntak. Xantos og jeg gjør oss klar for løpetur. Vi får på oss klær og utstyr. Han står sitrende i startgropa når jeg åpner døra.

Så ser han det. REGN. Våte, kalde dråper blåser ned fra en tung og grå himmel. Krise! Xantos' motivasjon søkker som en stein. De ivrig trippende beina blir forvandlet til stive pinner som ikke vil bevege seg. Dørterskelen lar seg ikke overskride.

Matmor på sin side har ingen problemer med motivasjonen. Å ta en løpetur er i hennes hode knyttet til så mange fordeler at regnvær blir en bi-ting oppi det hele.

Resolutt trekker jeg Xantos med meg. Han kommer slepende etter på stive, motvillige bein. Heldigvis er han ingen stor hund. Men selv sju kilo merkes når man har dratt en stund. Hrmf! Dette gidder jeg ikke. For en pyse, det er da ikke farlig å bli litt våt! Han har til og med regndekken på, så hva tuller han med? Min trekking og mine ergerlige tanker hjelper imidlertid lite på Xantos' motivasjon.

Etter en stund slipper jeg ham løs på stien. Kanskje det hjelper? Xantos stopper helt opp og bare ser på meg. Jeg fortsetter et stykke videre. Han står fremdeles bare og glor på meg. Søren også. Her må det sterkere lut til.
Jeg løper ut av syne. Så stiller jeg meg opp og venter. Kikker håpefullt bortover stien og lurer på om han kommer. Teller sekundene.

Min forsvinning gjør noe med Xantos' motivasjon. At matmor blir borte, er verre enn at det regner. Han oppdager at det er mulig å løpe likevel. Etter noen sekunder dukker det opp et lite pelshode med flaksende ører og sølete trommestikkebein borte på stien. Xantos i fullt firsprang etter matmor.

Yes, det virket! Jeg roper ut i spontan begeistring: «BRA, Xantos! Å, så FLINK!» Xantos legger inn et ekstra gir og spurter mot meg. Jeg overøser ham med ros. Han logrer og peser. Regnet er glemt og motivasjonen på topp igjen.

Resten av turen løper Xantos lykkelig av sted i silregnet. Han plasker til og med rett gjennom mange av søledammene. Det vanker mye ros og godord fra matmor. Xantos tar fornøyd imot og legger inn noen ekstra spurter innimellom.

Jeg oppnådde ikke det jeg ønsket med å kjefte og tvinge. Det som virket, var å appellere til et behov, og deretter forsterke og belønne ønsket atferd.

Vi mennesker er i grunnen ikke så forskjellig fra hunder.

Det er motiverende å bli heiet fram.

Coach: Hvordan motiverer du deg selv?

Hva har du erfart virker best når du har prøvd å motivere andre?

Hvem skal du lytte til?

2010-09-26T18:35:00.000+02:00

Livet byr stadig på situasjoner der vi må velge. Noen valg er enkle. Spør jeg mine døtre om hva de ønsker seg til middag, trenger de ikke tenke engang: «Spagetti!»

Andre valg krever mer. Noen er direkte pinefulle og kan kaste oss inn i grubling, våkenetter og sjelekvaler. Skal – skal ikke. Vi er redd for å velge feil, frykter det ukjente, bekymrer oss for konsekvensene,og tenker på hvordan andre vil reagere.

«Hva vil jeg?» «Hva bør jeg?» «Hva tør jeg?»

Det er ofte nok av dem som er parat til å gi gode råd:

«Bare gjør det!»

«Er du gal? Du kan da ikke finne på noe slikt!»

«Det eneste riktige er at du …»

«Du må ikke la denne sjansen gå fra deg!»

«Nå må du få beina på jorda og tenke fornuftig.»
Og så videre. Meningene kan være mange og sterke.

Hvem eller hva skal du lytte til? Når er andres råd gull verdt, og når er du best tjent med å lytte til deg selv? Æsop tar opp dette temaet i en av sine fabler:

"Mølleren og sønnen hans skulle til byen. De hadde med seg et esel som de skulle selge.

«Nei, se på de to!» ropte ei jente som stod ved veien. «Hvorfor går begge ved siden av eselet? En av dem kunne da ri!» «Det har hun rett i», tenkte mølleren. Han satte sønnen sin opp på eselet.
Et stykke lenger framme møtte de to gamle menn. «Se», sa den ene, «slik er ungdommen nå. Den late guttungen lar faren sin gå. La faren din ri, din dovenpeis!» Mølleren løftet gutten ned og satte seg selv på eselet.
Da de hadde gått et stykke til, møtte de noen kvinner. «For en skam!» ropte de til mølleren. «Du som er stor og sterk, rir. Den lille gutten din må løpe ved siden av.» «Ja, ja», tenkte mølleren, «det er kanskje en skam.» Han løftet gutten opp til seg på eselet, og så red de sammen.
Da kom en mann gående. «To karer på ryggen av det stakkars eselet», sa han. «Det var bedre om dere bar eselet.» «Så har han vel rett», tenkte mølleren. Han bandt sammen beina på eselet, og han og sønnen bar det mellom seg.
Da de kom inn i byen, møtte de mange folk. Alle lo av dem og gjorde narr. Men eselet likte ikke så mye leven. Det spente og sparket. Da de gikk over en bro, ramlet det ut i elva og druknet. Så måtte mølleren og sønnen gå hjem igjen. De hadde verken esel eller penger.
Det er ikke lett å gjøre alle til lags."

Noen ganger er det viktig å kunne stole på seg selv.

Coach: Tenk tilbake på valg du har tatt som viste seg å være gode valg.
Hvordan kom du fram til nettopp disse valgene?
Hvem eller hva lyttet du til?
Hvis du lyttet til deg selv, hvilken stemme eller kraft inni deg var avgjørende?
Hvordan kan dette være til hjelp for deg ved framtidige valg?

Smittsom glede

2010-09-13T19:00:00.001+02:00

Jeg har sittet og jobbet konsentrert på kommunikasjonsboka mi hele formiddagen. Har finpusset på kapitlet om kunsten å lytte. «Hvor god lytter er du?» Nå trenger hjernen en pause. Det betyr ut og løpe. Planen er å ta en tur for meg selv først, og deretter ta en ekstra runde med valpen.

I entreen blir jeg møtt av en liten pelskledd fyr som ser på meg med store, bedende øyne. Han stiller seg foran døra, kikker på hundeselen som henger på veggen, og logrer håpefullt. Xantos ønsker å bli hørt. Hvor god lytter er jeg?

Jeg ser på Xantos. I hodet mitt har jeg lyst til å holde på den opprinnelige planen. Han er for liten til å følge mitt tempo i lysløypa. Men Xantos' stille bønn smyger seg forbi hjernen min og klarer å krype helt ned til hjertet. Der tas den imot. Hjertet mitt er villig til å lytte. Hjernen må gi seg. Ok da, så får jeg endre planene mine og ta ham med. Xantos bjeffer og slår nesten kollbøtte av fryd når jeg tar selen ned fra veggen.

I skogen velger jeg stier der Xantos kan gå løs. Vi løper av sted begge to, humper over steiner og røtter, snor oss mellom granlegger og busker, og plasker oss gjennom gjørme og vannpytter. Xantos er overlykkelig. Han fyker fram og tilbake, peser med rosa tunge, og kjører full fres fra begynnelse til slutt. Jeg er imponert, ante ikke at han var så utholdende. Det er så herlig å se hvor glad han er! Et stort smil brer seg i hele meg. Så bra at jeg valgte å lytte til Xantos' bønn. Vi får en super treningsøkt sammen.

Jeg gjorde hunden min lykkelig i dag. Og ble glad på kjøpet selv også :-)

«Den største gleden man kan ha, det er å gjøre andre glad.»

Så lenge det ikke betyr å gå på akkord med seg selv, er jeg helt enig.

Coach:

Hva kan du gjøre for å glede noen i dag?

Hva tror du det vil gi deg?

Hvilke krefter vinner?

2010-09-09T22:47:00.001+02:00

For noen år siden var vi på fjellet i vinterferien. En nydelig dag sa min kjære at jeg kunne ta meg en skitur alene mens han passet jentene våre, som da var ganske små. Jeg spente frydefullt på meg skiene og la i vei. Yes, et pusterom helt alene i den vidunderlige fjellheimen! Viddene lå hvite og langstrakte. Snøen glitret med millioner av diamanter. Solen strålte, og det var ikke en sky å se på den knallblå himmelen. For en nytelse! Jeg kjente formelig fregnene sprute fram i mitt solvarme ansikt, og det føltes som jeg kunne gå helt til verdens ende.
Etter en stund begynte to motstridende stemmer å tre fram i hodet mitt. Den ene sa jeg burde snu og gå tilbake til barna mine, ellers var jeg en dårlig mor. Den andre sa jeg burde bruke denne muligheten til å kose meg og gå enda lenger, selv om det ble lenger enn planlagt. De indre stemmene utviklet seg til en kamp mellom dårlig samvittighet på den ene siden, og lyst og glede på den andre siden. Jeg ble rent utmattet av å kjenne dem slåss innvendig. Hvilken av dem kom til å vinne?

Slik forteller en cherokee-legende:
En bestefar lærte barnebarnet sitt om livet. «Det foregår en kamp inni meg», sa han til gutten.

«Det er en fryktelig kamp mellom to ulver. Den ene er ond – den er sinne, misunnelse, sorg, anger, grådighet, arroganse, selvmedlidenhet, skyldfølelse, bitterhet, underlegenhet, løgner, innbilskhet, overlegenhet og ego.»

Han fortsatte: «Den andre er god – den er glede, fred, kjærlighet, håp, ro, ydmykhet, godhet, velvilje, empati, gavmildhet, sannhet, medfølelse og tillit.»
«Den samme kampen foregår inni deg og alle andre mennesker også.»
Barnebarnet tenkte en stund over det bestefaren hadde sagt. Så spurte han: «Hvilken av ulvene vinner?»
Den gamle cherokeen svarte: «Den du mater.»

Det vi gir oppmerksomhet til, får næring.

Det som får næring, vokser i kraft.

Det som har mest kraft, vinner.

Coach:
Hvilken «ulv» i deg selv har du matet i ulike situasjoner?
Hvordan har det påvirket deg selv og andre?
Hvilke konsekvenser har det fått?

Tenkere og følere

2010-09-04T19:51:00.010+02:00

Vi mennesker er mangfoldige vesener, og det kan oppstå mange slags polariseringer mellom oss. En type polarisering kan vi kalle «tenkere» og «følere».

I jungiansk typepsykologi snakker man om to forskjellige preferanser når det gjelder beslutningsstil: tenkning og følelse.

Tenkeren foretrekker å ta beslutninger ut fra en rasjonell analyse basert på nøytral logikk. Hva er mest logisk og fornuftig å gjøre når man analyserer argumenter for og imot ulike alternativer? Hva er smart, og hva er dumt? Tenkeren står på sitt inntil noen kommer med et argument som er logisk overlegent.

Føleren bruker sitt verdisystem som basis for beslutninger. Hva er riktig eller galt, bra eller dårlig, ut fra moralske og etiske overbevisninger? Verdier handler om indre overbevisninger som er dypt forankret i en selv, og som man lett blir følelsesmessig berørt av. Derfor blir følelsene et barometer som føleren bruker til å ta avgjørelser ut fra.

Det er ikke lett for tenkere og følere å forstå hverandres beslutningsstil. De kan fort irritere seg over hverandre.
Tenkeren: «Det mest fornuftige og logiske å gjøre i dette tilfellet, er å ...»
Føleren: «Nei, det føler jeg blir helt feil.»
Tenkeren: «Ja vel, har du noen bedre argumenter?»
Føleren: «Det jeg føler er riktig, er å ...»
Tenkeren: «Og hvilken logikk baserer du det på?»
Føleren: «Hvis du bare skal kjøre på kald logikk, så går du jo glipp av en hel dimensjon! Som sagt, jeg føler at det er viktig å ...»
Tenkeren rister oppgitt på hodet. Slikt føleri er det umulig å få noen fornuftige beslutninger ut av.
Føleren kjenner seg provosert og synes tenkeren har en holdning som virker kynisk og uten hensyn til den menneskelige dimensjonen.

Ulike preferanser til tross. Det er ikke slik at tenkere er kyniske og følelseskalde personer uten verdier. Og det er heller ikke slik at følere er ute av stand til å tenke logisk og rasjonelt. Det er bare forskjell på hvilken rekkefølge de bruker.
Tenkeren søker først å finne en løsning som tilfredsstiller logiske kriterier, og kan deretter vurdere om den også holder mål sett fra en verdimessig synsvinkel.
Føleren søker først etter en løsning som er i tråd med verdimessige hensyn, og kan deretter vurdere om den også holder mål logisk sett.

Vi trenger både tenkere og følere. Til sammen utgjør de et perfekt team for felles avgjørelser der både hodet og hjertet brukes, og både logikk og verdier blir ivaretatt. Utfordringen ligger i å kunne se verdien i hverandres ulikheter og få en synergieffekt ut av det.

Se også mitt tidligere blogginnlegg om to andre typer preferanser i jungiansk typepsykologi: introvert og ekstrovert.

Coach:
Hvilken beslutningsstil kjenner du deg mest igjen i: tenkning eller følelse?
Hvilken styrke gir det deg å ha denne preferansen?
I hvilke situasjoner kommer den spesielt til sin rett?

En liten depresjon?

2010-08-26T12:36:00.002+02:00

Med jevne mellomrom oppsøker folk meg fordi de synes at de ikke kjenner seg selv igjen. De er vanligvis mennesker med en positiv innstilling, pågangsmot og godt humør. Men nå er energien og initiativet borte, og dagene føles mer som et ork enn noe annet. Optimismen har fordampet. I stedet har en tung og grå tåke, eller et mørkt hull, trengt seg inn i deres indre landskap og sugd til seg det som finnes av lys og glede. De går ofte omkring med en vond klump i magen.

Selvtilliten skrumper inn litt for hver dag, og de har begynt å miste troen på seg selv. Som en sa: «Jeg har bare lyst til å krype sammen i et hjørne og gjemme meg bort.»

Noen har googlet på nettet og kjenner seg igjen i beskrivelser av depresjon. «Jeg tror faktisk jeg har en liten depresjon. Men det er jo ikke meg, det er ikke sånn jeg egentlig er!»

Så hva har skjedd?

Felles for dem alle er at de har opplevd påkjenninger og motbør over lengre tid. De kan ha vært gjennom konflikter, stress, sorg eller skuffelser. Noen har havnet i en situasjon der de ikke får brukt sine evner og ressurser på en meningsfylt måte. Kanskje mistrives de i sitt miljø.

Enten det handler om jobb eller den private sfæren, synes de ikke at de strekker til eller mestrer situasjonen. Selv om de har strevd for å takle den, opplever de at ting bare har tårnet seg opp. De føler at de sitter fast og ikke kommer videre.

Enkelte har klart å stå ut et langt løp, og når ting endelig begynner å falle på plass og det burde lysne innvendig, så kommer det en nedtur i stedet. Nesten som maratonløperen som klarer hele distansen, men stuper idet målstreken er passert.

Uansett, drivkraften og optimismen er borte, og motløsheten er i ferd med å ta overhånd. Men heldigvis ikke helt. De har bestemt seg for å søke hjelp. Det er en gave de gir til seg selv. Hvorfor?

Bare det å fritt kunne uttrykke sine tanker og følelser overfor en nøytral samtalepartner - å få tømt seg uten å måtte ta hensyn til hvem man snakker med - oppleves som en lettelse. Det er kraftfullt å bli sett, lyttet til og bekreftet. Noen ganger gjør det rene underverker. En person rapporterte: «Jeg har ikke egentlig gjort noe spesielt siden vi snakket sist, men likevel flyter ting lettere nå. Jeg har fått tilbake mer energi.»

Videre, når man sitter fast i sitt eget mørke, er det ikke lett å se seg selv klart. Man kan trenge at noen tar en lommelykt og retter lysstrålen inn i mørket slik at det blir mulig å få oversikt og kunne navigere ut av det.

Og så, etter at man har lettet seg og fått mer perspektiv på situasjonen, er det tid for å handle. Ingen ting gjør seg selv. Man må ta i bruk viljen og gjøre noe konkret for å hjelpe seg selv framover, steg for steg. Da kan det være godt å ha noen som tror på deg og heier deg fram.

Coach: Har du selv opplevd depresjon eller tendenser til det?
Hvis ja, hva hjalp deg til å komme gjennom det? Hva lærte du om deg selv?
Hvilke(t) råd vil du gi andre som sliter med noe som kan være en depresjon?

Stille

2010-08-24T22:01:00.001+02:00

Det er mandag formiddag og jeg har hjemmekontor.
Været er nydelig, et siste pust av sommer. På med joggeskoene og ut i lysløypa. Herlig å få en løpetur i solen med shorts før høsten setter inn.

Jeg nyter solens milde varme mot huden og de svalende lommene av skygge mellom trærne.

Plutselig slår det meg: så stille det er i skogen i dag. Den står fremdeles grønn og frodig. Bringebær og tyttebær titter fram med røde smil, og stien dufter varmt av fuktig jord. Likevel er det som om en stor stillhet har senket seg over skogen. Insektenes summing har forstummet. Fuglenes lystige sommerkvitring har bleknet til fjerne små pip og kvink. Ørsmå vindpust kiler min svette nakke og lager et dempet sus i øregangene. Ellers er det ingen lyder å merke annet enn fottrinnene og pusten min.

Vannflaten på myrtjernet ligger glassklar og speiler gulnende strå og torv. Trærne står taust og majestetisk og ser på. Himmelen hvelver seg høyt over det hele med en lys blåtone som har hint av høst.

Så stille. Magisk stille.

For en luksus! Hvor ofte opplever jeg en slik stillhet? Og den er ikke tom. Tvert imot. Den er mettet av energi - av skjønnhet, verdighet og tidløs ro. Jeg suger det inn med alle porer i huden, både begjærlig og andektig. Kjenner hvordan pusten blir dypere og hele kroppen slapper av. En kort stund glemmer jeg alt annet og føler meg ett med skogens store stillhet og fred.

Takk, kjære skog!

Coach: Når opplevde du sist å føle dyp indre ro og fred?
Hva betyr slike øyeblikk for deg?

Fotballmor på tuppa

2010-08-06T00:45:00.007+02:00

Det er Norwaycup. Et yrende virvar av spillere, trenere, heiagjenger, biler, busser, boder og høyttalere på full guffe.
Laget til eldstejenta er med for første gang, en ny og spennende erfaring. Oppegård J97 får en god start og vinner de to første kampene. Så følger et tap, og de må vinne neste kamp for å gå videre. Jeg får sms på jobben: «Vi vant! Spiller igjen kl 16.30.» Så bra, de har kommet til åttendedelsfinalen! Jeg, som verken har peiling på eller spesiell interesse for fotball, blir plutselig glassklar i mine prioriteringer: til Ekeberg for å se fotballkamp!

Hele familien tropper opp, inkludert valp. Mange andre har også kommet for å heie på Oppegård. Sola skinner og det myldrer av folk. I bakgrunnen dundrer rytmisk hiphop fra et sceneshow. Jeg betrakter jentene som varmer opp på bane 6. Skotter bort på trenerne som jobber konsentrert med spillerne på den grønne gressmatten. En kilende blafring starter i magen og sitrer ut i armer og bein. Jøss, jeg har nerver på jentenes vegne!

Det er en ny erfaring. Vanligvis er jeg helt kul på fotballkamper. Forstår meg ikke på foreldre som roper og brøler og er fullstendig på tuppa. Fotball skal da være gøy og ikke blodig alvor, ikke sant? I dag kommer jeg til å møte meg sjøl i døra.

Kampen starter og øynene mine står på stilk. «Heia Oppegård!» Nervøst følger jeg ballen og jentene som spurter fram og tilbake. Svetten pipler i pannene deres, og kinnene gløder hektisk.

Etter noen minutter skårer det andre laget. NEI! Nå må dere stå på, Oppegård! Så faller en av jentene og skader kneet. Å nei, så leit! Kom igjen, jenter!

Jeg er stiv av spenning når spillerne kjemper om ballen foran Oppegårds mål. Stønner av lettelse og klapper energisk hver gang keeper redder eller ballen går ut. Roper på jentene: «Heia! ... Den tar du! ... SKYYYT! ... ÅÅÅÅH! ... BRA!» Nesten mål. Klapp, klapp. Jeg går rastløst fram og tilbake. Skotter stadig på klokka. Hvor mange minutter er det igjen? Myser mot sola. Puh, dette tar på. Stryker litt på valpen og smånakker med andre innimellom for å få et avbrekk fra spenningen.

Så skårer Oppegård. «JAAAA!!!» Jeg brøler henrykt og hopper opp og ned som en strikkball, strekker armene i været og klapper intenst. Yngstejenta ser på meg og flirer: «Mamma, du er helt rød i ansiktet!»

Kampen ender 1-1. To nervepirrende ekstraomganger følger. Jentene jobber beinhardt og gir alt de har. Jeg heier, roper og klapper og er helt på tuppa. Angripes til og med av et øyeblikks fristelse til å sende negative tanker til det andre laget, men tar meg i det. Det får være grenser. Sender i stedet positive tanker til Oppegård, ser for meg at ballen suser i mål for dem.
Det blir ikke flere mål. «Hva skjer nå da?» spør jeg, uvitende som jeg er om hva som er praksis i slike tilfeller.

Det som skjer, er helt uventet for meg. Dommeren slår mynt og kron om hvem som skal gå videre til kvartfinalen. Mynt og kron! Jeg måper og tror ikke det er sant.

Oppegård taper. Det andre laget hyler av glede og stormer av banen i ekstase mens de spruter med vannflaskene sine. Oppegård-jentene tusler skuffet og slitne etter på det grønne gressteppet.
NEI!!! Er det mulig??!! Hva er dette for et opplegg??!! Det knyter seg sint i magen min. Jeg får tårer i øynene når jeg ser på de nedslåtte ansiktene til jentene. De har gitt jernet og vel så det. De har spilt like godt som det andre laget. Og så blir de slått ut av mynt og kron. Så URETTFERDIG!
Først når jeg får forklart at det gjøres slik for å skåne de unge spillerne for påkjenningen ved en straffekonkurranse, begynner jeg å roe meg ned igjen.

I dag er jeg «restituert». Skuffelsen er fordøyd, og jeg er kjempestolt av den flotte innsatsen til Oppegård-jentene. De fortjente å komme til kvartfinalen. På den annen side, det gjorde det andre laget også. Det er bare å ønske begge lag fortsatt lykke til i framtiden!

Og jeg har overrasket meg selv med å være like mye på tuppa som enkelte andre fotballforeldre :-)

Coach: Når ble du sist overrasket over dine følelsesmessige reaksjoner?
Hva forteller de om deg selv, og hva kan du lære av det?

Være eller ikke være til stede

2010-05-24T13:28:00.000+02:00

2. pinsedag og sola skinner fremdeles. Deilig!

Dagen startet tidlig (valpen sørget for det), og det har vært en hektisk morgen med mange baller i lufta. Tankevirksomheten har spunnet seg opp gradvis med alt mulig som skal gjøres og huskes på: kakebaking før besøk i dag, tekstmeldinger fram og tilbake til diverse personer, prosjekter på gang ute og inne, telefoner som skal tas, osv. Og så er det hverdag igjen i morgen - ops, der kom det seilende enda mye mer å tenke på: jobb, skole, lekser, valpekurs, speider, fotballkamp, skolefest, besøk neste helg ... Det er plenty å ta av hvis jeg bare vil. Og jeg er ikke vond å be i dag.

Jeg tar meg en løpetur i skogen. Det er komisk å observere hvordan tankene virvler rundt i hodet. Makan til karusell! Skulle tro jeg hadde tatt en adrenalinsprøyte. Nei, nå må jeg roe meg ned og være til stede. Nyte solen og skogen. Jeg forsøker å kommandere meg selv: «PUST! SE, LYTT, LUKT!» Det er som om skogen befinner seg i andre enden av en tunnel som jeg prøver å komme ut av. Jeg skjerper meg. Fokuserer. Grønne planter og fuglesang kommer litt nærmere. Så spinner tankene av sted igjen. Jeg prøver på nytt. Snuser inn luften, ser iherdig rundt meg. Igjen kommer skogen litt nærmere. Men før jeg vet ordet av det, er jeg langt inni tanketunnelen igjen. Slik går det fram og tilbake.

Hvor ble det av sjelefreden fra løpeturen i forgårs? Da var tankene rolige, og jeg fylte hele kroppen min. Skogen var en åpenbaring av deilig fuglekvitter, blåbærlyng som sprang ut i lysende grønt, og varme dufter som anget fra skogbunnen. Hvitveisen stod som et stjernedryss, gaukesyra bredte sitt hvitrosa teppe mellom mørke granlegger, og bekkeblommen lyste gult i våte grøfter. Unge liljekonvallblader stakk opp som grønne spyd fra bakken, og bregnene rullet elegant ut sine fjærformede blader. På myrtjernet var det blikkstille, vannspeilet ble bare brutt av en stokkand som gled fredelig av sted. Jeg sugde det inn og nøt det i fulle drag. Frydet meg over solvarmen i ansiktet og den lette kilingen av svetteperler som trillet ned.

Alt dette er der nå også, det er bare jeg som ikke er ordentlig til stede. Jeg er fanget av min egen tankekarusell. For oppgiret til å slappe av.

Ok, så er det sånn. Kanskje jeg like godt skal brenne av litt ekstra energi når jeg først er i det hjørnet? Jeg kjører opp tempoet og holder det høyt resten av turen. Skogen og fuglekvitteret kommer ikke nærmere, men jeg får pest meg ut og blir roligere av det. Det var den løpeturen.

Coach: Hva er verdien av å være helt og fullt til stede i øyeblikket? Hvordan merker du om du er det eller ikke? Hvis tankene spinner av sted mot fortid eller framtid - hva kan bringe deg tilbake til det som skjer her og nå?

Hundeliv!

2010-05-22T21:20:00.000+02:00

Jeg bråvåkner lørdag morgen av en liten piping og bevegelse inni reiseburet som står inntil senga. Den minste lyd fra valpen er nok til å dra meg ut av søvnen, akkurat som da ungene var små. Jeg myser mot klokka. Halv sju. Du verden, nå har Xantos vært flink og holdt seg i mange timer! De siste seks ukene har jeg vært oppe både en og to ganger i løpet av natten. Best å få ham ut fort. «Gi meg to sekunder da, Xantos.» Bare så jeg får gnidd sukatene ut av øyekroken.

Dyret har ingen planer om å vente på noe som helst. Han smetter ut soveromsdøra straks jeg åpner den, og tasser i raskt tempo gjennom gangen og inn på yngstejentas rom. Før jeg rekker å ta ham igjen, brer en gul dam seg utover gulvet under magen hans. Søren også! Jeg fanger ham opp med et «nei» og bærer ham ut. Der tisser han fra seg restbeholdningen og får masse ros for det. Så er det tid for større ærend. Fram med bæsjepose og plukke opp. Urk, hundebæsj lukter IKKE godt.

Jeg tar ham inn igjen (jøss, han kommer frivillig!) og tørker opp tissesølet fra gulvet. Hvis jeg er heldig, får jeg ham til å sove litt til. «Natti-natti-legge-seg!» Xantos vet hva det betyr. Etter noe nøling trasker han inn i reiseburet igjen, klager et par minutter, og så blir det stille. Jeg puster ut og sovner tilfreds.

En time senere går reveljen i form av et sylskarpt bjeff. Xantos sitter ved senga med pesende rosa tunge og logrende hale og ser forventningsfullt på meg. Ferdig med å sove og klar for action! Sukk, det er bare å stå opp. Ikke noe sove-og-kose-seg-lenge-i-helgene nå lenger. Valpelivet er ikke designet for B-mennesker.

Vi tar runden innom jentenes soverom og vekker dem. De elsker å få Xantos opp i senga. Han logrer, slikker og småbiter. Superpopulære matfar er bortreist, så Xantos må nøye seg med oss jentene i dag. Han har ingen problemer med å være midtpunktet for damenes oppmerksomhet.

Jeg gjesper og tenker lengselsfullt på senga. En kaffekopp og noe å bite i, gir litt trøst.

Xantos liker også noe å bite i. En «lekker» frokost av hundekuler oppbløtt i vann blir budt fram, men frister ikke for øyeblikket (kan du forstå det?). Bitelekene på stuegulvet er derimot forlokkende. Han kaster seg over dem, og jeg setter meg ned sammen med ham. Vi leker og morer oss, knurrer og drar i hver vår ende av lekene. Trener på «slipp» med etterfølgende godbit.

Jeg begynner å kvikne til. Xantos er fornøyelig der han rister på hodet og slenger leken fram og tilbake. En snerrende og farlig jakthund!

Neste post er tur. Jeg får på meg noen klær, og så trasker vi ut i det fine været. Hundebåndet er etter Xantos' oppfatning laget for å bite og rive i, men han får snart viktigere ting å tenke på. Veikanten er et eldorado av spennende lukter. Hele nabolagets hundeliv er brettet ut der i tabloid duftform. Stolper og busker er oppslagstavler stappfulle av interessante opplysninger. Neseborene til Xantos vibrerer. Han dytter snuten hit og dit og snøfter ivrig.

Det tar sin tid å lukte seg gjennom alle dagens nyheter, men etter hvert blir det mer driv over turen. Egentlig er Xantos ganske flink til å gå i bånd. Jeg gir mye ros og får nesten kink i nakken av å kikke ned på ham hele tiden. Innimellom småløper vi litt. Det er herlig å se Xantos tøffe av sted med hodet og halen høyt hevet, ørene bakover og pelsen vippende i takt med bevegelsene. Han ser så fri og glad ut.

På slutten av turen hilser vi på naboens yorkshire terrier. Fanny kommer trippende i ny og lekker sommerklipp. Xantos blir så ivrig at han nærmest går ut av sitt gode skinn, noe som slett ikke faller i smak hos damen. En pesende og bjeffende valpefjomp er under hennes verdighet. Hun knurrer og gir ham avskjed på grått papir.

Vel hjemme på gårdsplassen lar jeg Xantos løpe fritt. Han fyker fram og tilbake som en pelskledd kanonkule. Når jeg åpner døra stormer han inn og sklir bortover flisene og parketten. Jeg må le høyt. For en morsom liten fyr!

Nå smaker det med oppbløtte hundekuler. Xantos jafser dem i seg med god appetitt.
Så er det nok action for en stund. Han tasser bort til yndlingsplassen sin - den kalde glassplata foran peisovnen, legger seg godt til rette, gjesper og sovner søtt.

Jeg ser på ham og kjenner hjertet banke for dette lille vesenet som krever at jeg stiller opp, men som også gir så mye glede tilbake.

Coach: Å stå til tjeneste for andre (mennesker eller dyr) betyr noen ganger å måtte sette egne behov til side for en stund. Dette kan skape indre motstand. Hvis vi klarer å gi slipp på den og være helt til stede i det som skjer, kan vi få uventet mye tilbake. Når opplevde du dette sist, og hva ga det deg?

Rett i valpesaksa!

2010-05-09T20:24:00.001+02:00

Planen var jo egentlig helt vanntett. Vi kunne tillate oss å se på leveringsklare valper nettopp fordi det var uaktuelt for oss å kjøpe valp nå. KANSKJE en gang i framtiden, men definitivt ikke NÅ.

Som det framgår av min blogg fra 17. februar («Voff eller ikke voff - det er spørsmålet») har vi lenge vært under press fra våre døtre om å skaffe hund. Jeg har vært ambivalent, og min kjære har vært skeptisk for å si det pent. I all diskresjon har jeg drevet undersøkelser om ulike raser: googlet, lest, sett på bilder og hilst på hunder jeg har passert ute.

For ikke lenge siden ble jeg oppmerksom på rasen bichon havanais. Jeg leste: glad, lærenem, leken, elsker kontakt med mennesker, ofte glad i vann, røytefri, allergivennlig, voksen vekt 3-6 kg. På nettet fant jeg diverse bilder av sjarmerende havanais-raggetasser. Slett ikke dum! Kanskje dette kunne være noe for oss en gang (langt inn) i framtiden? En slik en ville jeg se i levende live!

Som man roper i skogen, får man svar. Kort tid etter fant jeg en annonse på nettet om leveringsklare havanais-valper, kun ti minutters kjøring fra der vi bor! Supert, da kunne vi trygt ta en titt BARE for å vurdere rasen. Min kjære og jeg dro i all hemmelighet på valpevisning mens jentene var på speidertur.

Hvor dum går det an å bli?

Vel framme hos oppdretteren myldret det små nøster rundt beina våre. Så nydelige! Vi ble helt betatt, og særlig av en av dem: en rund og blyg liten fyr som helst ville stikke seg vekk. Min kjære fikk ham i armene og holdt ham - lenge. Etterpå sa han: «Skal vi ha hund, så må det bli han der.» Jeg måpte: «Mener du vi skal kjøpe hund NÅ? Er du HELT sikker?!» Min kjære nikket. Og sånn ble det.

Jentene ble fyr og flamme da de fikk beskjeden. Vi dro rett på visning en gang til og så på det lille vidunderet sammen. Yngstejenta trodde hun drømte og ba meg slå henne på armen for å bekrefte at dette faktisk skjedde. Vi var helt yre alle fire.

Neste dag handlet vi først hundeutstyr, og så hentet vi vår åtte uker gamle Xantos. Siden har det gått slag i slag: tiss og bæsj, ut og inn, opp om natten, «skal du ikke spise litt mer da, lille venn?», bjeff og pip, bite på alt, tiss og bæsj, ut og inn ... Det er ganske intenst i begynnelsen.

Jeg kjenner til begrepet ammetåke. Nå vet jeg at det også finnes valpetåke. Jeg har vært hardt rammet. Alle morsinstinkter ble skrudd på fullt volum i samme øyeblikk som vi fikk lille Xantos. Plutselig dreide alt seg om hans ve og vel. Jobb osv måtte finne seg i å vike. Vi fikk likevel kabalen til å gå opp på et vis.

Puh, det ville være løgn å si at vi ikke var litt overveldet den første uken. Det var som å få en baby. Utviklingen går bare mye raskere.

Nå har vi vært hundeeiere i fire uker og begynner å få hodet over vann igjen. Selv om det er mye jobb med en valp, er det enda mer kjærlighet, kos og glede. Hele familien er Xantos-frelst!
Et nytt hundeunivers har åpnet seg for oss. Vi leker og koser, steller og trener, går på valpekurs og leser hundebøker. I morgen er det 12-ukers kontroll hos veterinæren.
Nettverket vårt er i rask vekst. Vi blir jo kjent med så mange hyggelige mennesker (og hunder) når vi går tur med Xantos!

Vi hoppet i det uten å ha planlagt og tilrettelagt noe på forhånd. Galskap kan man kanskje si, men med en dose tilpasningsvilje og løsningsorientering har det i grunnen gått forbløffende bra. Og det smaker heldigvis mye mer enn det koster ...

Enkelte ting passer i grunnen aldri. Man må bare trå til med mottoet:
Er det noe vi virkelig vil, så får vi det til!

Coach: Når opplevde du sist at ting ble snudd på hodet av en uventet endring?
Hvordan taklet du det? Hva er din personlige styrke i en slik situasjon?
Hvis det dukker opp en sjanse som tenner gnisten i deg, er du villig til å gripe den og hoppe i det?
Lykke til!

Kvanteflørt

2010-03-24T23:02:00.000+01:00

Da jeg tok utdannelse i relasjonscoaching, ble vi introdusert til begrepet «quantum flirt» - «kvanteflørt». Det viser til ting som skjer spontant i våre omgivelser mens vi jobber med et bestemt tema. Vi kan plukke ut slike ting og bruke dem som knagger til å assosiere rundt i forhold til det aktuelle temaet.

Et eksempel kan være at jeg som coach jobber med en klient, og akkurat idet klienten sier noe bestemt, så titter sola fram bak skyene, eller en ambulanse passerer på gata med hylende sirener, eller noen ringer på dørklokka, eller det skjer noe annet i omgivelsene. Så spør jeg klienten: «Så du det? Hørte du det? Hvis vi leker at dette var et signal til deg i forhold til hva du sa nettopp, hva slags signal kunne det være?»

Senest i dag opplevde jeg en liten episode. En klient snakket om en situasjon hun ikke er tilfreds med, men som hun har motstand mot å gjøre noe med. Hun argumenterte for at det er best hun finner seg i situasjonen slik den er. Plutselig hørte vi en person nyse kraftig flere ganger rett utenfor kontordøren. Jeg spurte: «Hvis det var slik at det lå et hint til deg i den nysingen, hva kunne det være?» Klienten svarte kontant: «At dette må jeg gjøre noe med!»

En pussig ting er at spontane små hendelser har en tendens til å skje akkurat når klienter sier noe som er viktig for dem, som om omgivelsene understreker poenget. Noen ganger er det så påfallende at vi må le.

Er det virkelig slik at omgivelsene «taler» til oss? Driver universet med «kvanteflørt»? Hvem vet. Enten det stemmer eller ikke, synes jeg det interessante er hvilke assosiasjoner vi får, for DE kommer fra oss selv og taler til oss selv.

Her om morgenen hylte mine to døtre fra kjøkkenet: «Mamma, det spruter vann på vaskerommet!» (Vaskerommet er vegg i vegg med kjøkkenet.) Jeg spurtet ned trappen fra andre etasje og bykset inn på vaskerommet. Der fløt det vann utover gulvet. Vaskemaskinen var i ferd med å tømme seg etter en skylling, og vannet sprutet ut der røret fra vaskemaskinen møter avløpsrøret. Tett avløpsrør, med andre ord. «Dette var jo en interessant kvanteflørt», tenkte jeg, «hva kan jeg få ut av den?»
Mens jeg helte avløpsåpner og kokende vann i sluket på utslagsvasken over rørene, begynte jeg å assosiere rundt tett rør, propp i systemet, hår og lodotter, flommende vann, avløpsåpner osv. Straks gikk tankene mine til boken om kommunikasjon som jeg har skrevet på så lenge, og som jeg brenner etter å få ut snart. Jeg venter nå på tilbakemelding fra forlag. Venter og venter - som en propp i systemet.

Avløpsåpneren så ikke ut til å gjøre susen. Vannet sto stille i kummen. Søren også. Jeg helte på mer kokende vann. Ingen bevegelse. Sukk, jeg fikk bare gi det enda mer tid. Gjøre noe annet i stedet.

Jeg tuslet ut fra vaskerommet og glemte tiden. Først etter en god stund kom jeg på å sjekke på nytt. Da var vannkummen tom. Vannet strømmet fritt gjennom avløpsrøret igjen. Jippi, den kvanteflørten likte jeg! Mon tro hva den hintet meg om?

Coach:
Prøv å leke med kvanteflørt selv. Mens du tenker på noe bestemt, vær oppmerksom på lyder og hendelser i omgivelsene, og plukk ut noe som peker seg ut i øyeblikket (for eksempel regndråper på vinduet, eller noen som ler høyt i nærheten). Hvis du leker at dette har et budskap til deg, hvilke assosiasjoner får du?
Dette kan gi en kreativ vitaminpille til tankeprosessen din!

Ekstrovert eller introvert?

2010-03-18T16:09:00.000+01:00

Med jevne mellomrom har jeg klienter som er frustrert fordi de synes at de er enten for utadvendte, eller for innadvendte. Det går gjerne på kommunikasjon med andre:
«Hvorfor kan jeg aldri lære å holde kjeft? Ordene bare detter ut av munnen på meg før jeg rekker å tenke!»
«Hvorfor kan jeg ikke bare prate i vei som alle andre? Jeg føler meg mislykket i sosiale settinger.»

Psykiateren Carl Gustav Jung mente at vi tidlig i livet utvikler en naturlig og vedvarende preferanse for å være enten ekstrovert eller introvert. Det handler om hvor vi retter vårt fokus, og hvor vi henter energi. Ekstroversjon vil si å ha fokus primært på den ytre arena, introversjon primært på den indre arena.
Ekstroverte søker stadig impulser utenfra og får energi og påfyll av aktiv interaksjon med den ytre verden. Introverte får energi og påfyll av å rette oppmerksomheten innover og fordype seg i sin indre erfaringsverden av tanker og følelser.

Ekstroverte liker gjerne å tenke høyt. De fordøyer tankene sine mens de snakker. Det som kommer ut, er derfor ikke ferdig bearbeidet. «Vi med utlagt hjerne», som en ekstrovert kollega av meg pleier å betegne det.
Introverte foretrekker å observere, lytte, tenke seg godt om - og så snakke. De er ikke de mest pratsomme i møter, men når de tar ordet, har de overveid hva de vil si. Det som kommer, er gjennomtenkt.

Slik vi opplever våre to døtre, kan ting tyde på at den ene er introvert og den andre ekstrovert. Den introverte synes det er helt i orden med action og sosialt samvær med venner, men ikke i for store doser. Etter en dag eller to med mye interaksjon med andre og den ytre verden, kan hun si: «Nå har jeg vært veldig mye sammen med andre. Jeg vil være for meg selv en stund.» Og så koser hun seg godt og lenge i eget selskap. Min introverte mann forstår dette. Som liten kunne han tilbringe timevis på en gren i sitt yndlingstre, oppslukt av alt det spennende han skapte i sin indre verden.
Vår ekstroverte datter klager derimot straks det ikke skjer noe: «Å, det er så kjedelig! Hva skal vi gjøre nå? Jeg vil leke med noen! Mamma, kan jeg ringe NN og spørre om hun vil komme?» Noe jeg som ekstrovert kjenner meg igjen i. Får jeg ikke nok påfyll fra den ytre verden, går jeg på veggen.

Vi mennesker har lett for å irritere oss når folk er forskjellig fra oss selv.
Introverte kan for eksempel synes at ekstroverte tar mye plass og plaprer i vei uten å ha noe fornuftig å komme med. De finner det temmelig forstyrrende.
Ekstroverte kan vente utålmodig på at introverte skal komme på banen. Hva tenker de egentlig, og hvorfor kan de ikke bare spytte ut? Har de sirup i hjernen, siden det tar så lang tid før de får sagt noe?
Det er imidlertid slett ikke så enkelt at alle ekstroverte er pratmakere, og det er heller ikke slik at alle introverte er sosiale snegler. Ekstroverte kan godt tie stille og tenke seg om. Fokuset deres er likevel primært rettet mot den ytre verden. Introverte kan godt være dyktige til å snakke med folk. Samtidig er fokuset deres i større grad rettet innover enn utover.

Så hva er best å være: ekstrovert eller introvert?
Begge er like bra, selvfølgelig! I noen situasjoner er det optimalt å være ekstrovert, i andre introvert. Ekstroverte og introverte utfyller hverandre perfekt.

Her om dagen sa vår ekstroverte datter med et fornøyd glis (etter først å ha pratet hull i hodet på sin stakkars mor): «Jeg er bare sånn, vet du. Akkurat som deg, mamma. Det bare kommer ut. Jeg er sånn ... hva heter det ... ut-rovert!»

La oss være tilfreds med den preferansen vi har, og la oss verdsette våre forskjeller som den ressursen det faktisk er!

Coach:
Hvilken preferanse tror du at du har selv: introvert eller ekstrovert?
Hvilken styrke ligger det i denne preferansen?
I hvilke situasjoner kommer den spesielt til sin rett?

Hyllest til Odd

2010-03-04T23:15:00.000+01:00

På begynnelsen av åttitallet studerte jeg realfag på Blindern. Etter en tid kom jeg inn på biologi. Jeg var heldig og fikk fast plass på en liten lesesal på biobygget. Dermed havnet jeg uforvarende midt i en munter gjeng som fant på mye moro. Humoren sto i høysetet og oppfinnsomheten var upåklagelig. Med Roger, Einar og «Totta» som nærmeste naboer på lesesalen var det vanskelig å kjede seg. Det strømmet på med «gags», og jeg lo mer enn jeg hadde gjort på årevis.

Mange var med i gjengen, blant annet Odd. Jeg husker ham som en lun fyr med skøyeraktig blikk og en varm og snill utstråling. Og så var han veldig høy.

Biogjengen dannet på et tidspunkt foreningen OSBTT. Hvert år er det høytidelig årsmøte i januar. Jeg gleder meg alltid når jeg har mulighet til å være med. Det er så innmari hyggelig å treffe igjen gamle studievenner som jeg ikke ser ellers. Blant annet høye, lune, smilende Odd.

I år kunne jeg ikke delta på årsmøtet. Men denne uken deltok jeg på Odds bisettelse.

Det var et sjokk å få melding om at Odd ikke lever lenger. Han hadde avsluttet en lang arbeidsdag og skulle slappe av. Så sluttet hjertet hans å slå. Det startet ikke igjen. Han ble 52 år.

Mange mennesker var til stede ved Odds bisettelse. Den var trist, og den var vakker. Jeg er full av beundring for hans kjære Heidi og deres to flotte barn, som klarte å komme helstøpt gjennom hele seremonien.
Flere rørende taler ga et tilbakeblikk på Odds liv og virke. Jeg kjente ikke Odd så godt, visste ikke så mye om hva han drev med til daglig. Nå fikk jeg vite. Og jo mer jeg hørte, desto mer imponert ble jeg.

Odd var av den innstilling at livet leves før man dør. Han kastet ikke bort tiden. Odd brant for å bidra til en bedre verden. Han jobbet i mange år med bistandsprosjekter og reiste mye, særlig til Asia. Økologisk mangfold var en av hans hjertesaker. Han følte seg hjemme i naturen. Odd var høyt respektert både som fagperson og medmenneske. Nettverket hans var enormt, og han var alltid på utkikk etter nye muligheter og løsninger.
I nekrologen som Kjell og Svein skrev i Aftenposten, sto det blant annet: «Odd ble en vitenskapelig globetrotter. Han opplevde å bli utnevt til professor ved University of Central Asia. På oppdragene i flere verdensdeler var Odd opptatt av at det han gjorde, skulle bety en forbedring for vanlige folk. På denne måten ble hans naturvitenskapelige arbeid humanitært arbeid.»

Dette og mye mer lærte jeg om Odd mens jeg lyttet til talene. Tårene trillet. Samtidig ble jeg også inspirert og oppløftet. Tanken på alt det gode Odd hadde utrettet, næret gløden i mitt eget hjerte.
Jeg så på bildet av ham: smilende med armene i været, i en vakker dal omkranset av majestetiske, hvitkledde fjell. Han utstrålte glede og engasjement.
Seremonien ble avsluttet med Ulf Lundells «Jag trivs bäst i öppna landskap». Vi sang med alle sammen i hyllest til Odd.

Takk Odd, for ditt flotte bidrag til denne verden. Vi trenger mennesker som deg. Skulle bare ønske du kunne fortsatt mye lenger!

Coach: Hvilke personer inspirerer deg? Hva er det ved dem som du beundrer?
Hva inspirerer de deg til?

Nærhet er gull

2010-02-20T21:33:00.000+01:00

Av og til har jeg hatt gleden av å se en mamma-hund hvile med sine små valper sovende ved magen. De har ligget som en liten haug av snuter, ører, bein og silkebløt pels, nærmest flettet inn i hverandre. Mette, varme og totalt avslappet. Uten en eneste bekymring i verden. Det ser så uendelig trygt og godt ut. Tenk å kunne vært på deres størrelse og bore seg inn i den varme pelshaugen sammen med dem. Det hadde vært deilig!

Vår eldste datter var 18 måneder da vi fikk henne. Hun hadde knapt nok erfart fysisk nærhet i livet sitt til da. Instinktivt holdt og bar vi henne, holdt og bar. Ga masse kroppskontakt. Hun aksepterte det. Etter et halvt år begynte hun å strekke ut armene og vise aktivt at hun ville ha kos. Det var vidunderlig. Jeg kommer aldri til å glemme den første gangen hun slo armene rundt meg og sa «mamma'n min!».
Nå som hun er tretten, er de fysisk nære øyeblikkene sjeldnere, men det hender hun kommer og lener seg inntil meg (når hun tar pause fra å være ildsprutende drage). Så myk og god. Min store, fine skatt.

Lillesøster hadde fått god oppfølging og var vant til fysisk nærhet da vi fikk henne 12 måneder gammel. Hun likte kroppskontakt, og hun krevde det - med største selvfølgelighet. Til min store fryd. Jeg elsker det når lillesøster kaster seg rundt halsen på meg og vil ha kos. Vi kan ligge på sofaen som to slyngplanter og storkose oss mens vi ser på «Dyrepolitiet» eller noe annet på TV. Nå fyller hun straks ti år, og jeg nyter det så lenge det varer!

I formiddag var jeg ute og løp i minus ti grader og kaldt snødrev. På et tidspunkt passerte jeg en flokk med sidensvanser. De flakset forbi meg med lyse, ringlende toner. Jeg synes de er så vakre, så jeg stoppet og kikket på dem. Snart satt de vaglet opp en og en på hver sin kvist i et tre, i høflig avstand fra hverandre. Så rart at de ikke setter seg inntil hverandre når det er så surt og kaldt, tenkte jeg.

Så fikk jeg plutselig øye på to stykker som satt tett inntil hverandre. Det så koselig og varmende ut.

Slik ser kanskje jeg og min kjære ut også når vi benker oss foran TVen fredag kveld for å slappe av. Vi lener oss inntil hverandre og koser oss. Jeg kan lukke øynene og nyte følelsen av nærhet og varme mens jeg tenker: «Dette er å være hjemme.»

Coach: Hva betyr fysisk nærhet for deg?

Duften av hvitløk

2010-02-19T10:59:00.001+01:00

Min farfar sverget til hvitløk på sine eldre dager. Hver morgen gjennomførte han et omstendelig rituale der han skrelte og delte opp hvitløksfedd i små biter. Disse la han på ei brødskive og smurte et lag med honning over. «Så smaker det ikke så sterkt av kvitløken», forklarte han - og spiste brødskiva med god appetitt.

«Man sier det lukter sånn av kvitløk, men jeg merker ingen ting, jeg», pleide farfar å si med et fornøyd smil. Han var nok også den eneste som ikke merket noe. Men pytt, litt hvitløkslukt kan man da godt tåle fra en farfar. Og han ble faktisk 96 år.

På begynnelsen av nittitallet prøvde jeg noe som ble presentert i en terapeutisk utdannelse jeg holdt på med. «Leverflush» for å rense leveren. Det hørtes sunt og bra ut. Jeg tok flushen en morgen midt i uka: fem hvitløksfedd hakket og blandet med virgin olivenolje og ferskpresset sitronsaft. En heftig morgendrink. Glubb, glubb. Jeg fikk den ned på et vis. Utrolig hva som går når man bare er motivert. Ahhh, nå skulle leveren min bli gullende ren! Så dro jeg på en jobb jeg hadde ved siden av utdannelsen. Lurte litt på om andre kom til å merke hvitløken, men det ville sikkert gå bra.

Jeg rigget meg til på kontoret med åpen dør ut mot et allrom. Jobbet fredelig og tenkte ikke mer på hvitløken. Etter en stund kom en kollega gjennom allrommet i retning mitt kontor. 3-4 meter fra døra stoppet hun med et rykk og skar en ufrivillig grimase. Jeg skvatt til og holdt meg uvilkårlig for munnen. Hjelp, var det så ille?! Kollegaen tok seg sammen og kom nærmere. Jeg beklaget og forklarte om leverflushen. «Ja, det lukter faktisk veldig kraftig», svarte hun og forsøkte å smile. Resten av dagen holdt jeg døren godt lukket. Når jeg måtte bevege meg ut, ventet jeg til kysten var klar og snek meg av sted med lukket munn mens jeg holdt pusten. Jeg var lettet da jeg endelig kunne gå hjem.

Litt hvitløksånde tåler de fleste. Men en leverflush blir visst i overkant.

Coach: Lukt har en sterk påvirkningskraft. Hvordan reagerer du på ulike lukter fra mennesker?

Hva er din favorittlukt? Hent fram et av dine deiligste minner om lukt og tenk deg at du snuser det inn. Legg merke til hva det gjør med deg.
Ha en velduftende dag!

Voff eller ikke voff - det er spørsmålet

2010-02-17T20:39:00.000+01:00

«Å mamma, jeg ønsker meg så veldig en hund! Å, kan vi ikke få en hund, pleeeaaase?» To brune, mandelformede øyne ser bedende opp på meg. Hun har ønsket seg hund i flere år nå. «Jeg vil også ha hund!» stemmer storesøster i, dog ikke med samme intensitet. Hodet til vår nybakte tenåring er stort sett fylt av andre ting enn hund. Men lillesøsters hode har visst en stor seksjon som er satt av til HUND.

Jeg vrir meg som en kålmark innvendig. Forklarer for n'te gang at det ikke bare er å få en hund. Den må stelles, mates, luftes, dresseres ... Ikke kan den være for lenge alene i huset, og ikke kan vi ta den med overalt. Hvor skal den være når vi drar på ferie? Det er som å få et lite barn. Og det varer kanskje i tolv år!

Tiåringen lar seg overhodet ikke avskrekke. Kan ikke se at det er noe problem i det hele tatt. Hun skal gå tur med hunden, mate den og kose med den. Det verste er at jeg tror på henne også. Hun er veldig omsorgsfull, og hun leker og steller trofast med dverghamsteren vår hver eneste dag. Den har blitt en slags mellomløsning. Lille Rosin er supersøt, men det blir ikke det samme som en hund.

Lillesøster setter hendene i siden og er meget bestemt: «Mamma, JEG VIL HA HUND!» «Nei, vennen min. Det er ikke aktuelt nå. Dette er noe alle i familien må være enig om, og det passer ikke for oss nå.» «Åååh!» roper lillesøster skuffet. Huff, jeg føler meg som en stor sviker - for n'te gang.

Det er to stemmer i hodet mitt. Den ene kjører full pakke med skremselspropaganda. Den andre hvisker: «Tenk så koselig det ville være med en hund. Alle som har hund snakker om hvor fint det er, og spesielt for barn! Tenk å ha et lite vesen som alltid er like glad for å se deg. En pelsball å ha i fanget og begrave nesa i (atsjo!). Et samlingspunkt for hele familien. En herlig turkamerat. Husk bare på Trixie (familiens hund da jeg var tenåring). Så morsom, hengiven og god!» Nei, nå må jeg holde opp. Det er bare å glemme det!

I neste øyeblikk griper jeg meg selv i å google på nettet, smuglese om ulike raser og sukke henført over bedårende hundebilder. Når jeg er ute, ser jeg granskende på alle hunder jeg passerer. Min kjære mann følger engstelig med fra sidelinjen. Han er definitivt ikke fascinert av tanken på hund. Er min motstandskraft i ferd med å slå sprekker? Ja, det er faretruende nær innimellom.

For ikke lenge siden hilste vi på en valp som en nabo nettopp hadde fått. Et sjarmerende lite nøste på åtte uker som stabbet omkring. Jeg var henrykt. Etterpå sa min kjære: «Ja, den var jo søt.» Kanskje vi er litt på glid likevel?

Coach: Noen ganger lider vi valgets kvaler. Det kan være full kollisjon mellom ulike krefter innvendig.

Hva skal vi lytte til: Fornuften? Følelsene? Hodet? Hjertet? Intuisjonen? Magefølelsen? Samvittigheten? Forventninger eller krav? Andres råd? ... Det er mange muligheter.

Hvis du tenker tilbake på gode valg du har tatt - hva lyttet du mest til?

En god følelse å ta med seg for dagen

2010-02-15T23:14:00.002+01:00

Av og til blar jeg i gamle fotoalbum. Det er alltid like koselig. Denne gangen ser jeg på albumet jeg laget med mitt første kamera. Skoleavslutning i 5. klasse med oppstilte klassekamerater. Og ett bilde av bare Putte. Han står lett henslengt på skoletrappa i sandaler og lilla t-skjorte med batikkmønster. Smiler sitt mest sjarmerende smil.

Putte - min store drøm! Tøffest av alle gutta. Den lyse luggen, de grønne øynene og det brede smilet gjorde meg svimmel av fryd. Jeg var kald og varm, det prikket i huden, og hjertet galopperte. Tenk om jeg kunne bli kjæreste med han!

En dag lå det en lapp i ranselen min. På den sto det: «TIL MIN ELSGEDE ANNE HELENE DU ER SÅ PEN OG VAKKER SÅ JEG KAN IKKE HOLE MINE ØYNE FRA DEG. JEG ØNSKER AT DU KUNNE FÅ LOV TIL OG LIGGE OSS MEG, DA SKULLE VI HA LIGGET I SAMME SENG OGSÅ HILSEN DIN ELSKEDE PUTTE»

Aldri har vel en 12-åring vært nærmere å besvime av lykke. Jeg hadde fått mitt første kjærlighetsbrev - fra HAN! Den gulnede lappen er klistret pent inn i albumet ved siden av bildet hans.

Ikke lenge etter ble vi sammen under en kysselek bak melkerampa. Jeg tror det varte i hele sju dager.

Albumet settes tilbake i hylla. Skal tro hva det ble av Putte? Har ikke sett han siden den tiden. Et festlig minne er det i hvert fall. Jeg har et smil om munnen og en munter følelse innvendig. En utmerket måte å starte dagen på!

Coach: Hva kan du hente fram fra ditt indre skattkammer som vil gi deg en god følelse å ta med deg utover dagen?

Tør egentlig ikke - men våger det likevel

2010-01-07T22:05:00.003+01:00

Jeg elsker å være i høyden, vel å merke så lenge jeg ikke behøver å stå på kanten av noe bratt. Ser jeg rett ned mer enn 2-3 meter, skal det lite til før panikken tar meg.

For en tid siden var vi på vei til badeland. Jeg hadde ved tidligere anledninger sett lengselsfullt og misunnelig opp på dem som hoppet fryktløst fra 5-meteren. En gang prøvde jeg å være tøff og gikk ut på brettet. Men så kom jeg i skade for å kikke ned, og da var det gjort. Sjanseløs!

Men denne formiddagen kommer det noe over meg. Jeg bestemmer meg for å hoppe fra 5-meteren, koste hva det koste vil! Hvorfor? For å bevise for meg selv at jeg kan være modig og bryte en grense. Våge noe jeg egentlig ikke tør.

Bilturen bruker jeg til å legge en strategi. Hva kan gi meg det nødvendige motet? Hvordan kan jeg komme rundt den lammende skrekken?

Jeg må for all del ikke se ned når jeg kommer ut på brettet. Men jeg må heller ikke risikere å hoppe på noen som er i vannet. Løsning: mannen min kan gi signal når det er klar bane. Videre må jeg la være å tenke, og bokstavelig talt bare hoppe i det.
Yes, dette skal gå!

Vel framme stålsetter jeg meg. Det gjelder å handle raskt. Jeg klatrer fort og bestemt opp trappen til 5-meteren. Står stille til mannen min gir klarsignal. Kutter ut alle tanker, ser rett fram og skritter målbevisst ut på kanten. Ingen nøling nå. «Hopp!» roper jeg høyt til meg selv. Så hopper jeg.

Et blaff av panikk skyter gjennom kroppen mens jeg suser ned mot vannflaten. PLASK! Det bobler og bruser rundt hodet mens jeg raser nedover i vannet. Så stopper det opp. Jeg spenner fra med armer og bein, kommer meg opp til overflaten med et gisp. Hoster og harker og er full av klorvann.

En jubel bryter løs innvendig. Jeg gjorde det! JEG KLARTE DET!!!

Så går jeg opp av bassenget, klatrer opp til 5-meteren og hopper en gang til. Og en gang til.

Jeg er så stolt av meg selv! Jeg er Anne Helene Den Modige!

I min begeistring forteller jeg om hoppene til en bekjent. Hun hører høflig på meg. Så svarer hun med et skuldertrekk: «5 meter, ja. Jeg husker den gangen jeg var på fjelltur og hoppet ned i et juv. Det var 11 meter.» Jeg gjør store øyne. 11 meter! Plutselig blir mine 5 meter redusert til en liten rosin. Sukk.

Men så tar jeg meg i det. Jeg må ikke sammenlikne meg med andre. Det som teller, er at jeg våget å overskride en grense i MEG SELV. (Faktisk var det såpass utfordrende at jeg fikk en etterreaksjon dagen etter hoppene.) JEG torte egentlig ikke å gjøre noe slikt, men jeg gjorde det likevel! Det har jeg all grunn til å være stolt av. I forhold til MEG SELV er jeg fremdeles Anne Helene Den Modige.
Jeg har bevist at jeg kan bryte en «umulig» grense hvis jeg bare vil.

Coach:

Noen ganger må vi våge noe vi egentlig ikke tør for å komme videre på veien mot våre drømmer og mål. Hva vil du utfordre deg selv til å våge i 2010?

Godt nytt år!

2010-01-03T18:18:00.000+01:00

Mon tro hva som ligger foran oss i 2010?
Blir det et år på det jevne, eller kommer det til å skje store forandringer?
En ting er i hvert fall sikkert: Det er i høy grad opp til oss selv.

Kanskje du kan la deg inspirere av Hans Børlis dikt «Rapport fra grasrota»:

Jeg er en liten maur.
Det stilnes over stiene
og storkvelden tar til å skumre i skogen.

Alle vettuge gamle skogsmaurer

er forlengst vel i hus
med barnåla si – men jeg
kravler i skymmingen med griperne klare
oppover et svaiende hveingras-strå.
Skulle jo vært fint
å komme trekkende heim til tua
med ei stjerne ...

Coach: Hvilken stjerne vil du hente ned fra himmelen i 2010?

Hvit nytelse

2009-12-30T22:58:00.001+01:00

Snø. Masse snø. Skikkelig hvit jul, hurra! Jeg er villig til å ofre timevis med snømåking, støle skuldre og øm korsrygg for dette. Hele verden er dekket av et tykt, deilig hvitt teppe. Himmelen står i knall blå bue over det hele. Nydelig!

Det rykker i friluftsgenene. Fram med skiene og ut på tur!
Ungene legger i vei og krangler iltert om hvem som skal gå først. Jeg ser på skiene mine som glir gjennom snøen. Lytter til knirkingen fra stavtakene. Snuser inn den kalde, klare luften og lar roen sige innover meg. Kjenner kulda svi og nappe i kinnene i nedoverbakkene.
Mange er ute i dag. Klynger av mennesker i alle aldre glir gjennom løypene. Småtasser stabber avsted på sine første ski. De spreke suser forbi i full fart. Jeg ser smilende ansikter overalt.

Snøtunge trær bøyer seg i taus portal over skisporet. Pakker inn alle lyder i bomull. Bak en sving titter sola fram mellom grantoppene, lav og gul. Sprer gyllent glitter over gråblå flater. Tryller fram damp fra åpne råker. Jeg myser mot sollyset og kjenner at det varmer ørlite grann i ansiktet.

Vi stopper og drikker rykende varm toddy. Ungene har rim i håret og blussende roser i kinnene. De knasker begjærlig på medbrakte pepperkaker.

Aaahhh! Jeg lukker øynene og nyter det hele intenst – snøen, kulda, skogen, solstrålene, den store vinterstillheten ... Er til stede med hver fiber i kroppen.

Takk moder natur for at jeg kan oppleve slike gylne øyeblikk!

Coach:
Hvor ofte lar du deg selv være helt til stede og nyte øyeblikket?
Hva gir det deg å gjøre det?

Julens magi

2009-12-22T09:48:00.005+01:00

«Det er dere som gjør det. Det finnes ingen julenisse. Bare innrøm det!» Niåringen vår ser utfordrende på oss. Nå er det visst definitivt slutt med å tro på nissen.
Vi foreldre lar oss imidlertid ikke nagle så lett. Jeg svarer svevende at vi selvfølgelig må hjelpe julenissen, bare tenk hvor mye han har å gjøre med alle som skal ha gaver. Han kan jo ikke rekke over alt selv! Lillesøster gjentar at det ikke finnes noen julenisse, hun vet at det bare er de voksne. Men aner vi en ørliten vakling kombinert med håp? Storesøster avstår klokelig fra å blande seg inn.

Julekalender er viktig. En ypperlig vekkerklokke i mørketiden. Ellers morgentrøtte unger spretter opp for å se hva som henger på kalenderen i dag. Vi har skrevet navn på posene. «Mamma, det er din skrift. Jeg ser det!» Avslørt igjen. Jeg lirer av meg mitt vanlige argument om at vi voksne må hjelpe nissen.

«Å mamma, jeg gleder meg sånn til jul! Første dagen av kalenderen var det så leeenge igjen, men nå er det ikke så mange dager!» Lillesøster stråler av forventning.
Så får hun plutselig et bekymret uttrykk i ansiktet. Hun kommer på at vi skal reise bort en helg før jul, og hva skjer med kalenderen da? To store øyne ser opp på meg: «Mamma, tror du nissen husker på kalenderen når vi er hos bestemor?»
Det gjør han ganske sikkert. Så tror hun visst litt på nissen likevel :-)

Måtte du få en gledefylt og magisk jul!

Hva vet vi egentlig om andre?

2009-12-16T21:42:00.002+01:00

En gang hadde mannen min et kveldsmøte hjemme sammen med noen han bisto i et prosjekt. De var også bekjente av meg. På forhånd hadde han sagt at han kunne styre sin begeistring for en av personene. Jeg kom hjem midt i møtet, slo meg ned og deltok ivrig i samtalen.
Etter en stund merket jeg at mannen min gradvis ble mer mutt og stille. Da møtet var over, sa jeg skråsikkert til ham: «Jeg så at du ble lei av NN.» Til min store overraskelse svarte han bistert: «Det var deg jeg ble lei av!»
Han syntes jeg hadde blandet meg inn utidig og tatt for mye plass. Så feil kan man ta. Og så jeg som var så sikker i min sak!

En annen gang sto jeg i kassakø i en lunsjkantine. Køen gikk tregt, og jeg var hensunket i egne tanker. Plutselig sier kollegaen foran meg i køen: «Jasså, jeg ser du synes jeg har tatt for mye!» «Hæ?» Jeg skjønte ingen ting.
Det viste seg at øynene mine hadde hvilt på brettet hans. Han var på slankekur og syntes antakelig han hadde forsynt seg mer enn han burde. Da han så mitt blikk på brettet sitt, «visste» han straks hva jeg tenkte. Jeg ante ikke at han var på slankekur engang.

Vi betrakter andre, fanger opp noen signaler, legger sammen 2+2 og får 5, 7, -3 eller et annet tall. «Jeg bare vet hva han tenker.» «Jeg vet akkurat hva hun prøver å oppnå.» Våre tolkninger skjer så raskt og automatisk at vi tror våre subjektive konklusjoner er objektive fakta.
Slikt skaper masse misforståelser og frustrasjoner mellom mennesker.

Hvor mye vet vi egentlig om andre? I grunnen lite. Vi kan tolke, gjette og anta hva signalene deres betyr. Noen ganger treffer vi blink, andre ganger er det skivebom. Lærer vi oss å skille mellom fakta og tolkninger, er det mye positivt å hente, blant annet større åpenhet for ulike alternativer, mer nysgjerrighet, og økt mulighet for å bli kjent med og lære å forstå andre.

Coach tips:
Tren deg på å skille mellom nøytrale fakta og subjektive tolkninger. Sjekk ut om dine antakelser stemmer!
Du kan for eksempel bruke en av disse formuleringene:
«Jeg får inntrykk av at du ... Stemmer det?»
«Jeg tolker det slik at du ... Har jeg oppfattet deg riktig?»
«Stemmer det at du ...?»
Min kommende bok om kommunikasjon går nærmere inn på dette temaet.

Vi vet aldri hva fremtiden vil bringe

2009-12-13T14:07:00.003+01:00

Her om dagen så jeg igjen en person jeg ikke har sett på et halvt års tid. Ingen jeg kjenner, bare et ansikt jeg passerer av og til. Den gangen var ansiktet smilende og vitalt. Personen hadde nettopp fått en alvorlig diagnose, men var ute og gikk turer med raske og energiske skritt. Hilste blidt på andre i forbifarten, virket fast innstilt på at dette skulle gå bra.

Nå kjente jeg ikke igjen personen med det samme. Håret var svært kort, det var så. Hadde rukket å vokse ut et par centimeter. Men ansiktet ... en underlig blekgrå skygge hvilte over det. Rundt øynene var det mørke ringer. Personen forholdt seg til omgivelsene med et nøkternt smil og en slags sliten fraværenhet i blikket. Jeg skvatt da jeg gjenkjente vedkommende. Ble nesten skremt over at et ansikt kan endre seg så mye på så kort tid. Fikk en knugende følelse innvendig av at noe ikke var bra.

Jeg så at ektefellen smilte og pratet med folk, men øynene var rødkantet. Syntes jeg ante stum fortvilelse i bunnen av blikket. De har tre barn i grunnskolealder. Å, måtte bare alt ordne seg til det beste for dem!

Den natten sov jeg urolig. Ble minnet om min egen redsel og utrygghet den gangen jeg som liten fikk vite at min far hadde fått en lumsk og alvorlig sykdom. Husket angsten og sorgen som satt som et sort hull i mellomgulvet og en knugende klo i brystet. Hva ville skje med ham? Hvordan ville det gå med oss alle sammen?

Vi vet aldri hva fremtiden vil bringe. Noen ganger kommer endringer som lyn fra klar himmel og skaper store jordskjelv i livene våre. Heldigvis er vi mennesker i stand til å takle det utroligste når vi bare må. Og heldigvis kan selv de mest smertelige opplevelser bli en kilde til innsikt og personlig vekst i det lange løp.

I mellomtiden flyr dagene av sted med alle sine gjøremål. Nå før jul er det ekstra hektisk for de fleste familier. Avslutninger og oppvisninger i barnehager og på skoler. Julekalendre og julegaveinnkjøp på overfylte kjøpesentre. Kakebaking, julekort og pakking av gaver. En lang rekke ting som må ordnes og fås på plass både privat og på jobb, før jula setter inn.

Coach:

Hva er det mest dyrebare i livet ditt?

Hvordan prioriterer du dette i hverdagen?

Hva kan du gjøre akkurat i dag for å vise din verdsettelse?

På kanten av tålegrensen

2009-12-07T22:48:00.012+01:00

Den siste tiden har jeg jobbet med flere som balanserer helt på kanten av hva de orker. Ressurssterke, flotte mennesker som jobber og jobber. Fritiden er fylt til randen av andre aktiviteter - eller enda mer jobb. De liker å stå på. Har behov for å utvikle seg. Tar gjerne nye utfordringer. Og de tåler høyt trykk over lang tid. Noen ganger for lang tid.

Det har kommet til et punkt da de ikke fungerer slik de er vant til. De føler seg slitne hele tiden. Det hjelper ikke å sove ut i helgen lenger. Trening, som før ga overskudd, blir plutselig et ork. Ting tårner seg opp, de klarer ikke å være så effektive som de ønsker. Humøret daler. De prøver å presse seg enda mer, men det blir stadig vanskeligere å skvise sitronen. Det skremmer dem. Hva skal de gjøre?

De trenger rett og slett å ta det mer med ro. Lære å lytte til kroppen som skriker etter hvile. Dette kan være tungt å ta innover seg. Bare tanken skaper akutt motstand, for de er jo giret inn på fullt kjør. Frykter at de vil bli forvandlet til latsabber hvis de girer ned. Det er bare det, at fortsetter de å presse seg, så kommer de til å møte veggen på et tidspunkt. Bedre da å ta tak før det skjer.

Ingen er uunnværlig. Det er mulig å si nei uten at verden faller sammen. Man er ikke nødt til å få med seg alt. Det er både sunt og viktig å si stopp før kritiske grenser tråkkes over og noe rakner innvendig.

Vi trenger å lære å ta vare på oss selv. Skape balanse mellom aktivitet og hvile. Ingen kan gjøre den jobben for oss. Heldigvis er det mulig å få god hjelp og støtte underveis. Og likevel: vi må ta ballen og selv gjøre det som trengs.

Gevinsten er verdt å satse på: mer indre ro, fornyet overskudd, og ikke minst - finne tilbake til seg selv.

Coach:
Hvordan er saldoen på din energikonto for tiden?
Hvis den er lavere enn du ønsker: hva trenger du mer av, og hva trenger du mindre av i livet ditt?
Hvis du skulle gjøre ett grep som virkelig ville monne - hva ville det være?

Rett og slett fordi det gir glede og energi!

2009-12-07T14:03:00.003+01:00

Endelig kan jeg sette meg ned igjen med bloggen. Det er så gøy å skrive! Særlig når jeg bestemmer helt selv hva jeg skal skrive om. Har hatt pause fra bloggingen en stund pga annen skriving (bok om kommunikasjon). Bloggen har ligget og kilt i bakhodet.

Spesielt når jeg er ute og løper, tenker jeg på hva jeg kan skrive i bloggen. Da blir tankene mine omtrent som en kjele popcorn der lokket er i ferd med å lette og det tyter ut over kanten. Jeg putter popcornet i munnen, tygger og smaker. Mmmm, ja det kan jeg skrive om - og det - og det - og det ...

Popcornet fyller meg med energi fra hårfestet og helt ned i tærne. Tankene tumler lystig i hodet. Tyter ut i armene og sitrer gjennom fingrene, som lykkelig begynner å danse touch på tastaturet. Skjermen fylles med ord. De er som ingredienser i en matrett under komposisjon. Jeg er kokken. Ser på ordene, lukter, smaker på dem. Tar vekk litt her, legger til litt der, flytter litt rundt hit og dit. Vil så gjerne lage en velkomponert og velsmakende rett som kan serveres og nytes av andre. Tiden forsvinner, alt rundt forsvinner. Det er bare meg, skjermen og ordene.

Jeg koooser meg. Det er så deilig å kunne gjøre noe av ren og skjær lyst, rett og slett fordi det gir glede og energi!

For en tid siden ble jeg introdusert til en ny kollega. Jeg spurte ham hva han liker aller best å jobbe med. Svaret kom spontant: «Gå inn i bedrifter i krise og snu dem. Få forretningen til å blomstre igjen. Jeg elsker det!» Øynene hans lyste, smilet gikk fra øre til øre, han gned seg i hendene, og det var bare så vidt han ikke begynte å trippe der han sto. Jeg trodde ham!

Coach:
Hva liker du aller best å gjøre?
Når føler du deg mest levende?
Hvilke ressurser i deg selv får du brukt da?
Jeg ønsker deg rikelig med muligheter til å drive med det du elsker!

«Hva hørte du egentlig at jeg sa?»

2009-11-06T09:05:00.000+01:00

Niåringen vår våkner med feber, vondt i halsen og saftig snufsing. Hjemmedag. Hun rigger seg til på sofaen med dyne og pute, i grunnen (litt for) fornøyd med å slippe skolen. Slår på TVen og zapper seg fram til Animal Planet og «Dyrepolitiet». Det er tingen.

Jeg skal ut og løpe en tur. Gullungen er ikke så glad i å være alene hjemme, og litt forutsigbarhet mht til tid pleier å være betryggende. Jeg peker på vegguret: «Jeg blir borte en time. Dvs jeg er tilbake klokka halv ti. Ok?» Ikke noe svar. Øynene hennes følger dyr som blir reddet på skjermen. «Hallo! Hører du hva jeg sier?» «Ja da», svarer hun. Blikket viker ikke fra TVen. Hrmf, hva har hun egentlig hørt?

Jeg tester: «Fint, hva sa jeg da? Når er jeg tilbake?» Lillesøster rykker til, legger håndflatene mot tinningene og tenker hardt: «Eeeeh ... halv åtte?» (Halv åtte!? Slapp av, bare ta det en gang til. )

Jeg prøver å være pedagogisk: «Hva er klokka nå?» Lillesøster ser på vegguret: «Å ja, halv ni.» «Flott! Hva er den da om en time?» «Eeeeh ... halv ti.» «Det stemmer! Så når er jeg tilbake?» Hun smiler: «Halv ti!» Blink. Budskapet har nådd fram.

Coach tips: Når du sier noe til andre, er det uvisst hva de fanger opp, og hva de gjør ut av det. «Jeg hører hva du sier» forteller deg ingen ting om hva de har oppfattet!

Hvis du vil vite, må du be dem gjenta det du har sagt: «Fint, vær snill å fortelle meg hva du hørte jeg sa.»

Prøv! Du vil garantert bli overrasket (kanskje til og med sjokkert) noen ganger over hva du får til svar.

Som alle himmelens snøfnugg

2009-11-05T20:54:00.005+01:00

Det snør. Store snøfnugg daler gjennom novemberluften. Tett i tett. Danser og gjør krumspring i vinddraget. Svever sakte og elegant ned mot jorden. Et av dem treffer meg på nesetippen. Kiler et kort øyeblikk før det smelter til en frisk liten vanndråpe.

Jeg ser opp på alle de tusener - kanskje millioner - hvite prikkene. Tenk at ingen av dem er helt like. Hvert eneste snøfnugg er sitt eget lille kunstverk - fullkomment, vakkert og enestående.

Slik er det med oss mennesker også. Vi likner på hverandre - noen ganger ganske mye. Men vi er også forskjellige - til dels veldig forskjellige. Og ingen er helt like. Ingen på hele jorden. Alle har sin egen personlighet, sine spesielle kvaliteter, og sine unike gaver å gi.

Vi har det best når vi kan utfolde oss ut fra hvem vi er, og hva vi er naturlig god på. Da lykkes vi oftere, og det gir oss mening.

Bak maskene
Bak maskene
bak rollene
bak inngrodde mønstre og stivnede lag.
Pulserer livet
og kjernen din hvisker:
«Vil du være deg selv fullt og helt i dag?»
Anne Helene Grøntoft

Coach: Når føler du deg mest levende?
Hva må være til stede i livet ditt for at du kan glede deg over det?

Rikdom og takknemlighet

2009-11-04T10:58:00.005+01:00

Det er så mye man kan kjøpe - så mange ting å ønske seg. Yngstejenta vår teller opp ukepengene sine, summerer og sparer. Så tar hun med lommeboka når vi er ute og handler. Sirkler rundt alle butikkhyllene med fristende ting. Øynene står på stilk. Hun vil kjøpe det og det og det og ... Men hvis hun kjøper, så skjer det noe innmari dumt: Pengene blir borte. Til og med lenge før hun har fått alt hun vil!

En dag mens lillesøster tenker på alt hun ønsker seg, utbryter hun i ren frustrasjon: «Åh, jeg skulle ønske jeg hadde mere penger!» «Jeg også», hiver jeg meg på. «Jeg også», kommer det fra min kjære. «Dere?!» Lillesøster ser vantro på oss. Så sier hun med ettertrykk: «Dere er jo stapprike!»

Hun har rett. Vi er stapprike. Vi har alt vi trenger og vel så det. Rent bortskjemte er vi. Men det er skremmende lett å ta det som en selvfølge og ønske seg stadig mer.

Materiell rikdom er forlokkende for de fleste. Og penger blir overveldende viktig hvis man sliter med å få endene til å møtes. Men har man tilstrekkelig, tror jeg ikke man blir så mye lykkeligere av å få mer penger eller flere ting. Det betyr mer å være rik på det som ikke kan kjøpes: kjærlighet, glede, helse, tilhørighet ...

Takknemlighet er nøkkelen til å føle seg rik. Å kunne glede seg over det man har og være takknemlig for alle små og store ting i livet.

En ny dag med nye muligheter. En deilig kopp kaffe eller te. Et vennlig smil. En spennende bok. Myke barnekinn. Fengende musikk. Duften av nybakt brød. En vakker solnedgang. Hyggelig samvær med venner. Mestring av nye utfordringer. En god latter ...
Det er alltid noe å være glad og takknemlig for, selv på livets grå dager.

Coach: Hver kveld når du legger deg, tenk tilbake på dagen og finn minst tre ting å være takknemlig for. Legg merke til hva det gjør med deg.

Emosjonelt krøll

2009-11-02T12:10:00.011+01:00

Klokka er sju og jeg vekker eldstejenta på snart tretten. Stryker henne ømt over kinnet. Hun kjemper seg ut av søvnen og stønner: «Hvem? Å, du. Jeg vil ikke ha deg.» Dytter vekk hånden min. Nei vel. «Hvem vil du ha, da?» «Pappa!» «Pappa har gått på jobb allerede. ... (mykt) Er du glad i pappa'n din?» «Ja!» Hun vender demonstrativt ryggen til meg og forlanger å få sove noen minutter til. Avvist. Vel, det får jeg tåle på en mandag morgen. Lillesøster er mer imøtekommende når jeg vekker henne - det bør veie opp.

En stund senere, etter at jentene er ferdig påkledd og jeg ennå er på badet, hører jeg at det trekker opp til bråk på kjøkkenet. Når jeg kommer etter, klager lillesøster over at storesøster ikke ville hjelpe henne med noe hun ikke fikk til. En padde spretter ut av munnen min før jeg får sukk for meg: «Det synes jeg var dårlig gjort! Kunne du ikke hjelpe henne, da?» Storesøster bjeffer tilbake at lillesøster må prøve selv, og jeg svarer oppgitt og bebreidende at det var jo nettopp det hun gjorde! Scenen er satt. Snøballen begynner å rulle.

Det er tre grader og regn ute. «Cherrox-dag», formaner jeg. Nei, storesøster vil ikke bruke cherroxene. De er stygge. Hmpf. Og nei, hun vil heller ikke ha på gummistøvler med varme sokker, for hun har ikke lyst. Snøft! Nei, det er ingen grunn til å bruke paraply, for jakken hennes er vann- og vindtett. Grrr! Når jeg prøver med et siste «trumfkort» om at hodet hennes ikke er vann- og vindtett, kommer det iltert i retur: «Det finnes faktisk noe som heter hette!» Der fikk jeg den. Argh!!! Så smetter hun ut døra og forsvinner.

Tilbake står jeg. Det koker innvendig, og det er like før jeg lener meg ut døra og roper et eller annet lite pent etter henne. Men jeg tar meg sammen. Det får være grenser for barnslighet.
Ja men, åååh, jeg er så sint! Hvordan skal jeg bli kvitt det? Jeg lærer andre at det er lurt å møte følelser med aksept, så jeg får prøve min egen medisin. Jeg sier til meg selv at det er helt greit å være sint. Jeg skjønner utmerket godt at jeg ble sint, og jeg har lov til å være sint. Nemlig. Puster dypt inn og blåser ut. Sinnet løser seg opp og fordamper. Men i stedet siver det fram en liten tristhet. «Hun sa: 'Jeg vil ikke ha deg'.» Ja vel, så var det visst litt sårt å bli avvist likevel. Minner om avvisning opplevd for lenge siden.

Under sinne ligger det ofte sårhet, heter det. Så sant. Jeg godtar min sårhet også. Så er jeg nullstilt for denne gang.

Ok. Jeg ble sint, og under lå det en sårhet. Storesøster ble sint, og kanskje det ligger en sårhet under hos henne også? Hva er det hun egentlig trenger å høre fra meg? Hva trenger hun at jeg gjør? (Ikke servere padder, i hvert fall.) Jeg er den voksne, og det er mitt ansvar å forsøke å få til et godt samspill mellom oss. Jeg tar den ballen. Ny sjanse i ettermiddag. Så får vi se hvordan det går.

I mellomtiden kan jeg varme meg med å huske alle morgenene hvor hun har holdt armene rundt halsen min og sagt: «Mamma - kos! Du får ikke lov til å gå!»

Coach: Når du er sint, hva kan ligge under? Hva er det du egentlig ønsker og trenger?

I gode og onde dager

2009-10-29T12:38:00.004+01:00

Stå sammen last og brast. Jeg og meg. Over høye fjell og gjennom dype daler. I vårlys og vintermørke. Under sol og regn. Gjennom stormkast og stille netter. Enten jeg jubler eller vrenger vrangsiden ut. Og enten jeg vil eller ikke. Slipper ikke unna meg selv.

Skal jeg være min egen fiende eller venn? Skal jeg rakke ned på meg selv eller være god mot meg selv? Jeg kan ikke bli kvitt meg selv, men jeg er fri til å velge hvordan jeg vil behandle meg selv.

Det er godt å tenke på at jeg kan velge å være en god og kjærlig venn for meg selv. En som støtter, bekrefter, oppmuntrer, tror på og ansvarliggjør meg. Jeg kan ville det og trene på det.

Den som trener, får muskler. Og den som klarer å gi noe godt til seg selv, har også noe godt å gi til andre.

50? Det er ikke mulig!

2009-10-29T12:34:00.009+01:00

I vår fylte jeg 50. Har forsøkt å fortrenge det, men det dukker opp fra tid til annen. Og gjør meg en smule irrasjonell.

50 – grøss! For mitt indre blikk ser jeg gamle, krokryggede damer med stive og gebrekkelige lemmer. Størknet fast i snevre og forstokkede mønstre. Inntørket. Egentlig ferdig med livet. Toget har gått, det er for sent. Huff, så trist! Jeg får nesten angst, lyst til å kaste opp.

Nei, det er ikke mulig at jeg har blitt 50. Det kan bare ikke stemme. Jeg føler meg jo så ung – så levende! 35 er jeg. Ikke en dag mer. Ok, jeg kan kanskje strekke det mot 40 hvis det kniper, men der går grensen!

Nei, nå må jeg ta meg sammen! 50 er da ikke noe å hisse seg opp over. Jeg kjenner mange som er mye eldre, og som er glade og vitale og lever aktive og meningsfylte liv.

Ja vel, så blir jeg gradvis eldre, og det er helt greit. Det er naturens gang. Jeg skal etter hvert bli en gammel dame som er sprek, levende og klok. Som har fred i sinnet, glede i hjertet og en urokkelig tro på framtiden. Yes, sånn skal det være!

Egentlig kan jeg slappe helt av. Det er ennå leeenge til jeg blir gammel. Jeg er jo tross alt bare 35 …

Coach: Hvilke tanker har du om deg selv og din framtid?

Kompliment, eller …?

2009-10-29T11:54:00.003+01:00

Det er sommer og jeg er ute og kjører med yngstejenta på ni år. Vi snakker om det store familieselskapet vi snart skal ha for å feire at mamma fyller 50 (hjelp!) og pappa 55, og at mamma og pappa har vært gift i 25 år. Plutselig sier hun: «Dere er skapt for hverandre.»
Jeg lyser opp: «Å, så hyggelig å høre! Hva er det som gjør at du synes vi er skapt for hverandre, da?» Myke romantiske forventninger vokser fram inni meg mens jeg venter på svar. Det er stille en stund mens lillesøster tenker. Så kommer det fra baksetet: «For dere maser … og så sitter dere på PCen.»
Å ja. Da så.
(Dette ble for øvrig et innslag som vakte stor munterhet da vi holdt tale under selskapet.)

Coach: Hva er du skapt for? Hva tenner gnisten i deg?

Små gledesspredere

2009-10-26T11:45:00.011+01:00

Jeg åpner buret og stikker hånden inn. Begeistrede bobler stiger opp innvendig når jeg ser en liten snute og to blanke knappenålsøyne komme til syne i åpningen på bolet. «Hei, Lille Rosin!» Vår bedårende dverghamster. Han beveger seg mot hånden min, nysgjerrig og kvikk. Jeg løfter ham opp. Holder ham og stryker lett over den nydelige, dunmyke pelsen. Hjertet mitt er smeltet i et eneste stort smil. Lille Rosin strekker hodet over kanten av hånden - kikker ut i den store verden. Værhårene vibrerer. Jeg legger nesetippen inntil og ler når de kiler meg. Tenk at et så lite dyr spontant kan skape slik glede og henrykkelse! I hvert fall hos meg.

Her om dagen betraktet jeg en venn og kollega som nettopp har fått en skjønn liten hundevalp. Han løftet opp valpen og la den varsomt inntil brystet. Valpen lente seg tillitsfullt mot ham. Ansiktet til min venn åpnet seg i et lykkelig smil. På et blunk strålte hele han av varme, omsorg og inderlig glede. Denne ellers så målrettede, driftige og handlekraftige forretningsmannen.

Coach: Hva får deg til å lyse opp innvendig?
Jeg ønsker deg en daglig dose av spontan glede og henrykkelse!

Mandag morgen

2009-10-19T11:40:00.009+02:00

Frisk og kjølig luft mot ansiktet. Hvit damp fra munnen.
Grus, løv og røtter med rimfrost under joggeskoene.
Solen henger gul bak trærne og prøver å smyge noen stråler gjennom skyggetunge graner.
Stille i skogen. Is på tjernet. Magisk.
Planter og trær hviler. Venter på vinteren.
Bare et forsiktig lite «kvitt» fra en blåmeis som flyr over stien.
Og lyden av min egen pust der jeg løper.
Beina finner veien selv. Tankene flyter fritt.
Langt borte suser ekkoet fra trafikken.
Biler, busser og tog med travle mennesker på vei til travle jobber.
I morgen er jeg en av dem.
Men akkurat nå er det bare skogen og meg.
Og stillheten.